Ferie ikke for alle

«Broren min er utviklingshemmet. Det er ikke mye han drømmer om, men han elsker ferier.» Sommeren 2019 sto en kronikk med denne overskriften på trykk i Bergens Tidende. Den var skrevet av en frustrert søster som opplevde at broren ikke kunne benytte seg av den kommunale ferieordningen for voksne med bistandsbehov.

Skribenten beskrev videre hvordan hennes 70 år gamle mor, hvert eneste år, «vred hodet sitt» og lurte på hvordan hun kunne lage en fin sommerferie for sønnen. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at resten av oss brukte noe rundt 70 milliarder kroner på å feriere i sommerhalvåret 2019. Veldig mange av oss tar altså ferien som en selvfølge, men ferien er dessverre ikke for alle.

Det er hver enkelt kommune som i dag har ansvar for å ha et ferietilbud for funksjonshemmede og andre som ikke er i stand til å reise på ferie på egen hånd.

Tilbudet varierer dermed veldig. Kommunene har «ingen plikt til å dekke ekstra kostnader når personer med ledsagerbehov ønsker å reise på ferie», som det het i en artikkel fra 2020, signert to forskere tilknyttet Nasjonalt kompetansesenter for barn og ungdom med funksjonsnedsettelser.

De viste til et eksempel der en ukes ferietur hadde endt med å koste en person med bistandsbehov over 60 000 kroner – betalt av egen lomme. «Mamma er alltid med fordi ellers er det så dyrt», hadde en av kildene fortalt dem i forbindelse med forsknings-prosjektet «Ferie for alle», hvis mål er å undersøke «utviklingshemmedes perspektiver på ferie».

Slike perspektiver på ferie finnes det faktisk også gode historiske eksempler på. I norske avisarkiver ligger det historier som illustrerer hvor viktig en årlig ferie kan være for personer med fysiske funksjonsnedsettelser og psykisk sykdom. Sommeren for 60 år siden ble det både i Norge og Sverige arrangert reiser for mennesker som aldri hadde vært på ferie før.

Hjemme i 40 år

En juni-formiddag i 1961 svinger et titall biler inn på plassen foran Vestbanehallen i Oslo. Passasjerenes bagasje blir tatt hånd om, og de blir geleidet mot perrongen hvor et tog venter på dem. Der møtes de av blitzregn, journalister og radioreportere. Et helt musikkorps står oppstilt, klare til å spille.

NSBs generaldirektør står på et podium og taler til de fremmøtte. «Ingen av de 40 millioner menneskene som jernbanen frakter i året, blir ønsket god tur med slik hjertelighet som disse 40 passasjerene», sier han, til stor applaus. Men hvem var de 40 som skulle på tur? Det var funksjonshemmede rullestolbrukere som endelig skulle få seg en skikkelig ferie.

Det var Norsk Folkehjelp som arrangerte det hele. De hadde latt seg inspirere av et lignende tiltak i Danmark, og sammen med NSB og Norsk Spisevognselskap skulle de for første gang legge ut på reise med «De vanføres ferietog». 

Arbeiderbladets utsendte journalist kunne melde om både smil og tårer blant de førstegangsferierende, og mens guttekorpset spilte så det «lød langt utover fjorden», rullet toget av gårde med «NSBs gladeste passasjerer».

De ble ledsaget av en lege, to sykepleiere, et hjelpepersonale på fire damer og syv menn fra folkehjelpen, samt kokk, kokkeassistent og togfører. Alle hadde de meldt seg frivillig.

Et par journalister fikk sneket seg med om bord, og mens toget rullet nedover kysten i retning Kristiansand, ble landskapet skildret og de ferierende portrettert. «På hver side en blussende sørlandssommer med all dens blide, henrivende ynde – en skograbbens krypende fioler, en vann-liljekrans om et solblankt vann.»

En av de reisende satt i kupeen sin og «virret med hodet fra side til side», mens han forsøkte å følge med på begge sider av toget på en gang. Vedkommende hadde ikke vært ute og reist på 40 år, og de «små tjern og skogkledde lier» som for forbi utenfor vinduet, «tok nesten pusten fra ham».

Vel fremme på det glade Sørlandet fikk de ferierende en privat oppvisning av hele Chat Noir-ensemblet, som da var ute på turné. De fikk se både dansernes ballettnumre, samt revyinnslag ved velkjente artister som Ernst og Kari Diesen, og Elisabeth Granneman. Over de neste dagene gjorde toget en rundreise i Vestfold og Telemark. I Skien ble de busset av gårde for å hilse på en tam bjørn som lød navnet Tasselass.

I samtlige byer ble de reisende hilst velkommen av musikanter, lokalaviser og ordførere, og de ble overøst med blomsterkranser og souvenirer av typen askebegre med påtrykket kommunevåpen.

Ferieminner for livet

De kommende årene bidro en rekke kjente personer, blant andre Rolv Wesenlund og Erik Bye, til å skape ferieminner for uføre. Under et opphold i Oslo i 1963 ble de 40 utvalgte passasjerene, som denne gangen kom fra trøndelagsfylkene, fraktet ut til Asker.

Da bussen svingte inn i oppkjørselen foran et stort, staselig hus, fikk feriegjestene plutselig øye på kongen og kronprinsen som sto der og vinket på trappen.

De kongelige tok seg god tid til å slå av en prat. «Æ hadd nå aldri trudd at æ sku’få opplev å hils på’n kong Olav», uttalte en av de reisende til pressen som hadde møtt opp. «Og så kom’n jo hain kronprins Harald. Og så bli som dem va begge to».

Ferietoget stoppet ofte på Skaugum de kommende årene. 

Målet med «De vanføres ferietog» var ikke kun å gi 40 utvalgte en kjærkommen ferie. Norsk Folkehjelp ønsket også å inspirere enkeltpersoner til å ta initiativ og hjelpe uføre. Som organisasjonen selv skrev det i en jubileumsbok på 1960-tallet:

«Tenk om vi en dag kunne komme dit at hver båteier og bileier, én dag i løpet av sommeren, tok med seg en vanfør på tur! For mange som i dag er bundet til en tilværelse innenfor fire vegger, ville livet da bli annerledes.»

Om ettermiddagen den 10. juni 1961 rullet det aller første ferietoget tilbake mot Oslo, og i Vestbanehallen ble passasjerene igjen møtt av pressen. «Maken til ferie hadde de aldri hatt», lød refrenget, og en av de reisende, Esther Engebretsen, var svært takknemlig for det hun hadde opplevd:

«Jeg trodde nesten ikke at det fantes så mange snille og hyggelige mennesker! Overalt hvor vi kom fikk vi en fyrstelig mottagelse.»

I tillegg til et etterlengtet avbrekk fra hverdagen, så følte de reisende også at de hadde blitt sett og hørt. Underveis hadde de fått anledning til å fortelle om ensomhet, isolasjon og hvordan det faktisk var å leve bundet til rullestolen. De førstegangsferierende hadde kun én ting å klage på etter turen – tiden hadde dessverre gått så altfor fort.

Ferie som sjokkterapi

Bare noen måneder før ferietoget rullet av gårde her i Norge, var den svenske psykiateren Sander Izikowitz klar til å utføre et frivillig eksperiment på noen av de innlagte ved Beckomberga psykiatriske sykehus i Stockholm. 50 pasienter som led av schizofreni og «nervøse depresjoner» hadde blitt plukket ut til å delta.

Mange av dem hadde vært innlagt i over tjue år og hadde levd store deler av livet innenfor veggene på det som da var Sveriges største mental-institusjon. Men nå skulle de få mulighet til å være forsøkspersoner i en revolusjonerende form for sjokkterapi, en omstridt behandlingsmetode bestående av en måneds ferietur til en badeby i Italia.

«Jo mer vi behandler pasientene som friske, desto lettere glemmer de sin sykdom», sa Johanne Grieg Cederblad, som var den norske studielederen ved sykehuset og søsteren til dikteren Nordahl Grieg, i et avisintervju. Flere av de ansatte ved sykehuset fryktet dog at de innlagte ville stikke av underveis, men Isikowitz og Cederblad anså dette som et helt usannsynlig scenario. For hvem ville vel rømme fra noe som var morsomt, behagelig og spennende?

Før de kunne reise av gårde måtte det forberedelser til. Alle de ferierende skulle vaksineres mot tyfus. De fikk selv i oppgave å handle inn nødvendig utstyr som solkrem og badetøy, og de deltok på et lynkurs i italiensk som ble holdt av en av pasientene ved sykehuset. Da de var klare for avreise, var det én som trakk seg grunnet flyskrekk, og de 49 gjenværende var heller ikke spesielt komfortable der de satt fastspent før take off.

«Det var dødsstille i flyet da det lettet», kunne Johanne Grieg Cederblad fortelle i et senere avisinnlegg. Men da de var kommet opp i marsjhøyde, begynte pasientene så smått å driste seg til å kikke ut av vinduene, og plutselig lå Alpene under dem i skinnende sol.

Med seg som reisefølge hadde pasientene både leger og sykepleiere. Disse var, for å understreke bruddet med hverdagen, ikke kledd i sine vanlige arbeidsklær. Så fort flyet landet, og de var fremme i den lille badebyen Gabicce, fikk de sinnslidende en bevegelsesfrihet som de ikke hadde opplevd på svært lenge.

Trange korridorer, stengte vinduer og sterile omgivelser var byttet ut med luftige balkonger, åpne dører og brosteinsbelagte gater.

De badet og solte seg på stranden hver formiddag, og det viste seg at noen av dem var dyktige svømmere. Nede i vannkanten lå de i fluktstolene sine «med et uttrykk av avkobling og absolutt hvile», som Cederblad beskrev det.

Noen fikk reise på utflukt til Venezia og Roma, mens andre fikk se Ravennas berømte mosaikker. Alle lot de seg inspirere av den skiftende og vakre naturen – med et åkerlandskap som rødmet av valmuer og Adriaterhavet som skiftet farge fra smaragdgrønt til sort når uværet kom rullende.

«Jeg var så lykkelig der»

«Følelseslivet var hos de fleste gjennom års anstaltopphold blitt uendelig neddempet – det behøvdes sterke effekter for å få det til igjen å leve og blomstre», påpekte den norske studielederen. Hun fortsatte med å beskrive hvordan de hallusinerende sluttet å hallusinere, og den tause begynte å snakke, mens den aggressive ble vennlig, og den egosentriske begynte å tenke på sin kamerat.

De som hadde tendenser til Tourettes syndrom, fikk ingen rare blikk på gaten, ettersom italienerne uansett ikke forsto noe av obskønitetene som ble ropt ut på svensk. Hver kveld danset de fleste av de ferierende på hotellets takterrasse, vendt mot havet. «Pasienten som var tung og ugrasiøs etter all stillesittingen på avdelingen, pasienten med vrangforestillinger, og den motorisk hemmede – alle danset de.»

Kort tid etter hjemkomsten ble noen av dem erklært så friske at de kunne skrives ut fra Beckomberga. En kvinnelig pasient, som før reisen hadde hatt for vane å isolere seg på rommet sitt med håndarbeid, ga beskjed om at hun ikke lenger hadde bruk for veven. «Jeg er ferdig med veving, det var det eneste jeg drev med i 15 år.»

En mann som gjennom like mange år hadde «snørt seg stadig strammere inn i en psykisk tvangstrøye og sunket ned i apati», slik han selv beskrev det, fortalte hvordan han i Italia plutselig turte å bevege seg rundt i gatene og i kafeene i badebyen. I løpet av den måneden han hadde tilbrakt i Gabicce, ble han rørt av den «tillit og grenseløse vennlighet» han møtte hos italienerne: «Jeg begynte å kjenne en slags selvstendighet igjen, og fikk den første impulsen til et liv i frihet.»

En annen hadde følgende bønn etter hjemreisen: «Nå er jeg 54 år. Jeg har vært her på sykehuset i 28 år. Da jeg var i Italia kjente jeg meg, for første gang på alle disse årene, slik jeg var før jeg ble syk. (...) La meg få være med neste gang til Italia. Jeg var så lykkelig der.»

Turen til Adriaterhavet ble gjentatt i årene som fulgte, med gode resultater, og en Italia-klubb ble stiftet ved Beckomberga psykiatriske sykehus hvor alle de som hadde vært på tur, var flittige deltagere.

Det norske ferietoget fortsatte å gå i 20 somre, helt frem til 1982, og i løpet av de to tiårene bidro den norske frivilligheten til at 900 funksjonshemmede fikk ferieminner for livet.

Kilder: Norske aviser årene 1961-1982, SOR Rapport nummer 1 2020, Statistisk sentralbyrå.