Datoen er 26. desember 1825: På Senatsplassen i sentrum av St. Petersburg står 3000 soldater som nekter å avlegge ed til den nye tsaren, Nikolaj 1. I stedet krever de en konstitusjon for Russland.

Det såkalte dekabristopprøret – oppkalt etter måneden desember på russisk, dekabr’ – ble en fiasko. Likevel er det verdt å stanse opp ved hendelsen. Om dekabristenes oppstand hadde lykkes, kunne Russland i første halvdel av 1800-tallet ha slått inn på en mer demokratisk vei.

Tsar Nikolaj 1.

Det var napoleonskrigene som var den indirekte årsaken til dekabristenes opprør. Etter at Napoleon hadde lidd sitt forsmedelige nederlag i Russland i 1812, ledet tsar Aleksandr 1. den russiske armeen helt inn i sentrum av Paris våren 1814.

Napoleon ble styrtet, men det skjedde også noe som fikk følger for Russland: Med egne øyne så de unge offiserene i tsarens armé at et liberalt, mer demokratisk styre var fullt mulig.

Hemmelige selskap

Da de kom tilbake til Russland, forsto de at tsaren ikke hadde til hensikt å innføre noen reformer av styresettet. Å organisere legale politiske partier eller foreninger var strengt forbudt. Derfor dannet de unge offiserene – hvorav mange tilhørte Russlands øverste adel – et nettverk av hemmelige selskap. Bak lukkede dører diskuterte de hvordan Russland kunne reformeres.

Innenfor disse foreningene var det ulike meninger: Noen ønsket å innføre et konstitusjonelt monarki – en styreform lik den Norge fikk i og med Eidsvollsgrunnloven. Andre ville gå mer drastisk til verks. Hvis ikke tsaren frivillig trådte tilbake, ble det nødvendig å drepe ham.

26. desember 1825 (14. desember ifølge den daværende russiske kalenderen) gikk de til aksjon. Tsar Aleksandr 1. var brått død langt nede ved Svartehavet. Den neste i arvefølgen var broren Konstantin, men han hadde i hemmelighet frasagt seg arveretten. Nestemann til å overta var den erkekonservative Nikolaj, en yngre bror av Aleksandr og Konstantin. Det var altså full forvirring om hvem som skulle bli ny tsar. Denne forvirringen forsøkte dekabristene å utnytte.

I hui og hast la de en plan: Når soldatene i St. Petersburg troppet opp for å avlegge ed til den nye tsaren, da skulle de si nei. I stedet ville de sverge lojalitet til Konstantin. Og samtidig skulle de kreve en grunnlov for Russland. På russisk ble det Konstantin i Konstitutsija – Konstantin og konstitusjon – et slagord som kunne ha vært utformet av et moderne PR-byrå.

Da dagen kom, stilte dekabristene opp sine soldater på Senatsplassen. De liberale offiserene hadde kommandoen over noe slikt som 3000 mann. Tanken var at når først disse 3000 nektet å avlegge ed til den nye herskeren, da ville de øvrige soldatene gjøre det samme, og Nikolaj ville bli tvunget til å gå av.

En fullstendig fiasko

Det hele gikk så galt som det kunne: Ingen andre fra den store militærgarnisonen i St. Petersburg sluttet seg til dekabristene. I flere timer ble tilhengerne og motstanderne av den nye tsaren stående og se på hverandre. Idet mørket begynte å falle på, ga Nikolaj ordre om å åpne ild. Mange av opprørerne løp da ut på isen på elven Neva. Der ble de fortsatt beskutt, og mange druknet da kanonkulene brøt opp den islagte elveoverflaten.

Fem av lederne for oppstanden ble i juli 1826 hengt på Peter-Paul-festningen i St. Petersburg. De øvrige ble sendt til straffeleir i Sibir. Tsar Nikolaj 1. innførte et reaksjonært regime som kom til å vare så lenge han levde, frem til 1855. Dekabrist-oppstanden slo sørgelig feil, og Russland er fortsatt den dag i dag et diktatur. Likevel blir dekabristene av demokratisk tenkende russere husket med stolthet.

De var heltemodige og ønsket det beste for Russland, men de kjempet for en tapt sak.