Da Russland 24. februar 2022 innledet sin fullskala invasjon av Ukraina, stilnet Dinara Rasulevas språk. Den nå 37 år gamle forfatteren, artisten og kunstneren fra delrepublikken Tatarstan i Russland klarte ikke lenger å skrive på russisk – språket hun alltid hadde beundret som fremskrittets og de intellektuelles språk.

I flere måneder levde hun i det hun selv kaller en «poetisk stumhet», inntil den dagen hun skrev noen barnlige linjer på tatarisk, hennes morsmål.

– Alt ble veldig abstrakt. Jeg hadde mistet en stor del av mitt ordforråd. Men diktet kom virkelig til meg på tatarisk. Det var da jeg bestemte meg for å undersøke hvorfor jeg hadde mistet språket, om det var borte for alltid – eller om jeg kunne få det tilbake.

I dag er Rasulevas dikt en blanding av russisk, tatarisk, engelsk og tysk. Hun har bodd i Berlin i ti år og er nå tysk statsborger. Det finnes personlige grunner til å vekke et tapt morsmål til live igjen, men også politiske. Delvis å forlate russisk til fordel for tatarisk er en form for motstand mot en ekspansiv og imperialistisk russiskhet som brer seg stadig mer – med krigen i Ukraina som det siste og mest voldelige eksempelet.

– Det er sjelden jeg skriver kun på russisk nå, selv om det er språket jeg behersker best, sier Rasuleva.

Hun tilhører folkegruppen tatarer – den største minoriteten i Russland etter etniske russere. De fleste bor i delrepublikken Tatarstan, øst for Moskva der elven Volga går i en stor bue.

Frem til seksårsalderen snakket Rasuleva flytende tatarisk, et språk som tilhører den tyrkiske språkfamilien. Men da hun begynte på skolen i millionbyen Kazan – eller Qazan på tatarisk – tok det russiske språket over. De som snakket tatarisk, ble sett på som bønder. For å hevde seg i et hierarki der flere tiår med sovjetisk og russisk imperialisme hadde plassert russisk på toppen, lærte Rasuleva seg maktens og Moskvas språk til perfeksjon. Det tatariske språket bleknet og ble forbundet med en følelse av mindreverd og skam så snart hun beveget seg utenfor hjemmet. Hun er ikke alene om den opplevelsen.

Laboratorium for tapte morsmål

I Berlin driver Rasuleva nå på tredje året TEL:L – et flerspråklig laboratorium for mennesker med «tapte og stjålne morsmål», som det heter i beskrivelsen. «Tel» betyr språk på tatarisk, og med den ekstra L-en dannes ordet «tell» (fortelle på engelsk).

– Mange kommer med den samme skammen som jeg hadde. Vi kan ta utgangspunkt i enkle rim eller barnesanger, avhengig av hvor stort ordforråd de har igjen, og så bruker vi det til å eksperimentere frem poesi som de også kan blande med andre språk, sier Rasuleva.

Innenfor Den russiske føderasjon finnes det nærmere 200 språk som snakkes av ulike urfolk og andre etniske grupper. Tatarene er den største gruppen, etterfulgt av tsjetsjenere, basjkirer, tsjuvasjer og avarer – alle med hvert sitt språk. Mange tilhører ulike språkfamilier, men de fleste har det til felles at de snakkes av stadig færre mennesker. Også språk i tidligere sovjetrepublikker som nå er naboland til Russland, diskrimineres – som belarusisk i Belarus.

Ikke-russiske språk er betegnelsen på språk som tales i Russland og tidligere sovjetrepublikker av etniske grupper som ikke er russere. Forskere vurderer situasjonen for mange av disse språkene som kritisk. Flere er allerede utdødd.

Bare det siste tiåret har enkelte etniske grupper krympet med tosifrede prosenttall – som udmurtene, som ved siste folketelling i 2020–2021 var blitt 25 prosent færre på ti år. Russiske folketellinger baserer seg på at de spurte selv angir hvilken etnisk gruppe de identifiserer seg med. At den siste tellingen dessuten ble gjennomført under pandemien, bidrar til en viss usikkerhet om statistikken. Likevel er utviklingen dramatisk. Forskere på dette feltet velger i økende grad å opptre anonymt av frykt for forfølgelse og trakassering.

– Situasjonen for de fleste språk er ikke bra. Og den siste folketellingen var sjokkerende, sier en udmurtisk lingvist som vi intervjuer over videosamtale.

Udmurtisk er et av mange språk som regnes som truet.

– I min egen fødeby og i nabobyene er det tydelig at stadig færre snakker sitt eget språk. Så selv om tallene ikke er helt pålitelige, er det åpenbart at situasjonen bare forverres, sier lingvisten.

Den mest dramatiske nedgangen gjaldt dem som snakker karelsk, et offisielt minoritetsspråk også i Finland. Andre språk er ikke like truet – som tsjetsjensk og tuvinsk. Sistnevnte er et tyrkisk språk, i likhet med tatarisk, og tales hovedsakelig i den sørlige sentrale delen av Sibir.

– Men jeg vil ikke si at situasjonen er trygg for dem heller, sier lingvisten.

Russifisering og diskriminering

Utviklingen har dype historiske røtter. På 1920-tallet ble det oppmuntret til fremvekst av lokale, ikke-russiske eliter i de ulike delene av Sovjetunionen. Dette snudde brått på 1930-tallet, da Stalin innførte en sentralistisk, russiskdominert linje som russifiserte de ikke-russiske språkene og kulturene som hadde begynt å ta plass.

Fortellingen om den russiske kulturens og språkets overlegenhet ble spredt som et middel til å forene det enorme imperiet. Og russiske slagord og uttrykk ble brukt som verktøy for ideologisk propaganda.

– Alle de ikke-russiske språkene ble blandet med russisk. De ble sett på som usiviliserte. Og gjennom russisk skulle de ikke-russiske folkene og språkene siviliseres. Samtidig ble de likevel aldri ansett å kunne nå samme siviliserte nivå som russerne. Disse negative holdningene er fortsatt svært utbredt i dag, sier lingvisten.

Etter en kort blomstringsperiode etter Sovjetunionens fall, har situasjonen for ikke-russiske folk og språk igjen forverret seg.

Tidligere var det obligatorisk for republikkene å tilby undervisning på sine respektive språk, i tillegg til russisk. I 2018 ble dette kravet fjernet etter ordre fra Putin – noe som har svekket undervisningen i ikke-russiske språk og ført til nedgang i elevtall. Samtidig dominerer russiskspråklig TV.

Kontakten med følelsene som tidligere ble uttrykt på morsmålet, forsvinner når språket forvitrer. Mange rammes av psykiske lidelser og alkoholisme. Forskere hindres i å delta på konferanser, aktivister forfølges, trakasseres og fengsles.

I dag risikerer den som tilhører et urfolk eller andre ikke-russiske folkegrupper i Russland, å bli mistenkt for antirussisk separatisme – dersom man ikke nøyer seg med å uttrykke kulturen sin innenfor Moskvas snevre rammer, med tradisjonell musikk og fargerike folkedrakter. Situasjonen ligner den mange andre koloniserte folk opplever verden over.

– Enten blir du marginalisert som forsker og aktivist. Eller så deltar du på festivaler og skriver bøker med uskyldig poesi, sier lingvisten.

Som en konsekvens av denne utviklingen valgte den udmurtiske sosiologen og aktivisten Albert Razin i 2019 å sette fyr på seg selv foran regionparlamentet i Izjevsk, hovedstaden i Udmurtia.

«Hvis mitt språk forsvinner i morgen, er jeg klar for å dø i dag», sto det på en av plakatene han hadde med seg.

På en annen sto det: «Har jeg et hjemland?» Razin døde av skadene.

– Mange forskere hadde allerede sluttet å arbeide eller forlatt regionen. Men han nektet å gi opp. Russiske medier og udmurtiske myndigheter stemplet ham som psykisk syk. Men problemene han snakket om, er alvorlige og eksisterer, sier lingvisten.

Gruppeterapi

Det runger av latter i biblioteket Totschka i bydelen Prenzlauer Berg i Berlin. TEL:L – Dinara Rasulevas språklaboratorium – er kun åpent for deltagerne. Det handler om å skape trygghet, forklarer hun. Da vi kommer til biblioteket, som bare har bøker på ukrainsk, russisk, belarusisk og andre postsovjetiske språk, må vi derfor vente i et rom ved siden av til workshopen er ferdig.

Men den løsslupne stemningen lar seg vanskelig skjule.

I etterkant forteller flere av deltagerne om hvordan møtene fungerer som en form for felles terapi. De er syv denne kvelden. Ytterligere to har deltatt digitalt. De har røtter i Belarus, Ukraina og ulike russiske delrepublikker. Noen ønsker ikke å oppgi etternavn, og begrunner det med trakassering mot andre grupper som denne.

– Egentlig liker jeg ikke fortellingen der vi fremstiller oss selv som ofre, men ja, det er en del av min identitet nå. Jeg skjønte ikke at jeg var en minoritet i Russland før jeg forlot regionen min, sier Khandama Tudebei, som kommer fra Burjatia ved grensen til Mongolia.

Tudebeis morsmål, burjatisk – et mongolsk språk – har alltid vært hennes førstespråk. Men språkets mongolske skrift, som leses vertikalt, er for lengst blitt transkribert til kyrillisk – samme alfabet som brukes i russisk.

– I dag er det ikke lov å bruke noen annen skrift enn kyrillisk. Jeg får ikke bruke mitt språks skrift hverken i markedsføring eller som lærer. Russland begrenser ikke bare våre språk, men også deres visuelle uttrykk – noe jeg først innså i Dinaras laboratorium. Jeg har i flere år drevet språkaktivisme ved å undervise i burjatisk og mongolsk, og ved å øke bevisstheten rundt disse språkene, sier hun, og viser frem notatboken sin der skrifttegn-ene går vertikalt over sidene. Hun viser også et eksempel på den såkalte 'phags-pa-skriften – en geometrisk mongolsk skrift med tibetanske røtter.

Flere av deltagerne beskriver møtene også som en måte å bearbeide skammen på som de har båret på hele livet over morsmålet sitt.

– I min barndom var det mye skam knyttet til å være tsjuvasj. Tsjuvasjisk ble sett på som skittent, ubegavet og dumt. Det finnes til og med et eget uttrykk for «skitten tsjuvasj» som jeg ikke vil bruke her. Selv i min egen familie ble det sett ned på tsjuvasjisk, og det ble brukt som et hemmelig språk mellom bestemoren min og søsteren hennes, sier Viktorija Şăltăr, poet og kunstner som nå også bor i Berlin.

En annen fellesnevner for deltagerne er reaksjonene på Russlands fullskala invasjon av Ukraina.

– For mange av oss her ble det en mulighet til å reflektere over røttene våre og russisk kolonialisme, sier Leo, som har karaitiske røtter, et av Ukrainas urfolk fra Krym.

– For meg var det en krise, sier Aliia, som ikke lenger orket tanken på at Russland også var hennes land.

– Det var da jeg begynte å lete etter røttene mine. Jeg innså at jeg ikke bare er fra Russland – men også fra Tatarstan!

At angrepet på Ukraina har vekket økt aktivitet blant mennesker som snakker ikke-russiske språk og tilhører andre etniske grupper enn den russiske, er også noe Rasuleva har lagt merke til.

– Allerede i 2015 [etter Russlands annektering av Krym] begynte det å dukke opp band som sang på tatarisk. Det ble også startet et tatarisk teater, sier hun.

Hennes eget språklaboratorium er nok et eksempel.

– Bare det å møtes og prøve å huske språkene våre – denne tilsynelatende uskyldige aktiviteten – er en politisk handling, sier Leo.