• Minnes ofre for atombombe Papirlykter flyter i elven Motoyasu foran Atombombedomen i Hiroshima i Japan 6. august 2011, for å minnes ofrene 66 år etter at verdens første atombombe ble detonert. Foto: TORU YAMANAKA, AFP/SCANPIX

Med fingeren på knappen.

Med fingeren på knappen.

Fra utgave: 1 / januar 2012

Hele syv av verdens ni atomvåpenmakter sitter nå i FNs sikkerhetsråd. Men gjør det verden tryggere?

Atomvåpenklubb. Arbeidet med en ny FN konvensjon som skal forby atomvåpen, går, for å si det mildt, ikke særlig fremover. Formuleringen om dette kom med i det utvannede sluttdokumentet som ble vedtatt på tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen i New York våren 2010. Dette møtet var nær ved å ende i intet. Spørsmålet om tidsramme for en slik ny konvensjon ble tatt ut. Atomvåpenmaktene var også uenige om hvor mye konvensjonell nedrustning som må til for at en kan fjerne atomvåpnene.

Resolusjon. Rett nok vedtok FNs sikkerhetsråd høsten 2009 en ikke-bindende resolusjon om at målet er å gjøre verden atomvåpenfri. Dette var en av president Barack Obamas første markeringer i FN. Men resultatet av konferansen om ikkespredningsavtalen i 2010, viser at dette arbeidet går tregt.

Men om det noen gang er tiden for at FN skulle ta noen klare initiativ i atomnedrustningen, så er det fra nyttår 2012. Da er syv av ni atomvåpenmakter samlet i Sikkerhetsrådet.
To av dem er land som til alt overmål ikke har undertegnet ikkespredningsavtalen. På den måten representerer India og Pakistan et problem i seg selv.

De syv atomvåpenmaktene i Sikkerhetsrådet er USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, India og Pakistan. De to andre atommaktene er Israel og Nord-Korea. Iran er et land som kan bli verdens neste atommakt. Det er små sjanser for at Nord-Korea eller Israel skal kunne samle 129 stemmer i FNs hovedforsamling, det som kreves for å få ett av de ti midlertidige setene i Sikkerhetsrådet. Nord-Korea signerte i sin tid ikkespredningsavtalen, men har forlatt den. Israel har aldri undertegnet.

Pakistan er blant de landene som stadig lager nye våpen for å komme «på nivå» med India.

Ett land ga opp. Sør-Afrika er det eneste landet som utviklet atomvåpen, men som, etter apartheidstyret ble avskaffet, kvittet seg med dem. Det er omkring 20 år siden.

Iran er et land som tydeligvis forsøker å utvikle denne type masseødeleggelsesvåpen. Landet er fortsatt med i ikkespredningsarbeidet, men undergraver traktaten ved ikke å tillate åpenhet om sitt sivile atomprogram. NATO har – med FN mandat – nettopp avsluttet en militært vellykket aksjon i Libya. De bombet en rekke militære installasjoner. I korridorene i FN-hovedkvarteret finnes det nok av journalister og diplomater fra Midtøsten som spør om NATO hadde våget dette hvis Libya hadde skaffet de atomvåpnene som landets diktator nok ønsket seg.

Spørsmålet stilles selvsagt med bakgrunn i at det å ha atomvåpen kan være avskrekkende – uansett om en slik retorikk er et gufs fra den kalde krigen.

Teoretisk kunne en tenke seg at med så mange av atomvåpenstatene om bord, kunne Sikkerhetsrådet spilt en mer aktiv rolle i å oppfylle sin egen resolusjon fra 2009.

De kunne tatt et initiativ som flyttet atomnedrustningen opp på den politiske dagsordenen. Men avstanden fra festtaler til handling er lang.

I tillegg finnes det i dag heller ikke et betydelig folkelig press for å få til reell atomnedrustning. Atomvåpenmaktene rundt bordet gjør neppe verden tryggere.

Publisert første gang i Aftenposten 27. oktober 2011.