• Nytt levebrød En kvinne sorterer hår i en familiedrevet hårbedrift i landsbyen Binh An i Nord-Vietnam, 26. september. Det opprinnelige jordbruksdominerte området er fullstendig endret som følge av den voldsomme etterspørselen etter hår på ver...

Hårete handel.

Hårete handel.

Fra utgave: 1 / januar 2013

Menneskehår er blitt en luksuriøs og internasjonal handelsvare.

Skjønnhetsindustrien. Den som vil være glamorøs fra topp til tå, kan ikke ignorere hårmanken. Men mange finner ut at de trenger litt ekstra, at det de allerede har av lokker ikke duger. Frisyren blir ikke lang og fyldig nok. Hva gjør man da? Man jukser!

Hårforlengning – hair extension – blir løsningen. Løshår festes til eget hår, og et imponerende skue kan forhåpentligvis ta form.

Men resultatet blir aldri bedre enn råmaterialet. Ekte menneskehår er bedre enn syntetisk hår. Ekte hår kan man varmebehandle, krølle eller rette ut, alt etter hva hjertet lyster. Syntetisk hår har ikke en slik fleksibilitet.

Salonger som tilbyr hair extensions med ekte hår har eksistert i flere tiår, men inntil ganske nylig var det nesten utelukkende de øverste sjiktene av glamoureliten som benyttet seg av tilbudet.

Slik er det ikke lenger. Enormt mye har skjedd bare de siste ti årene.

Hårjakt. Under Oscar-gallaen i 2005 viet mediene ekstra stor oppmerksomhet til alle hårforlengningene på den røde løperen. I kjølvannet av prisutdelingen opplevde amerikanske hårgrossister at salget mer enn doblet seg. Hvem vil vel ikke se ut som en Hollywoodstjerne?

I fjor meldte nettselskapet Alibaba.com at etterspørselen etter menneskehår de siste ti årene har «først tredoblet seg, så doblet seg, og tredoblet seg igjen». Kort sagt; handelen med menneskehår er blitt en internasjonal milliardindustri.

Men hvor kommer håret fra? Svaret er både banalt og tankevekkende: Fra hodet til andre mennesker.

Sporadiske rapporter om «hårjegere», bl.a. i Sør-Amerika, har fått oppmerksomhet i mediene. Kvinner er blitt overfalt og tvangsbarbert, men stjålet hår utgjør likevel en svært marginal del av det internasjonale hårmarkedet. Det samme gjelder varene som russisk og ukrainsk «hårmafia» tilbyr. Lokkene er tatt fra innsatte i fengsler eller barnehjemsbarn.

En god del av håret som finnes på markedet kommer likevel fra Øst-Europa. I Russland får kvinner betalt opptil 350 norske kroner for å selge hele manken sin. I Vest-Europa betaler kundene 7000 kroner eller mer for å få den festet til eget topplokk.

I Russland får kvinner betalt opptil 350 norske kroner for å selge hele manken sin. I Vest-Europa betaler kundene 7000 kroner eller mer for å få den festet til eget topplokk.

Men også i Vest-Europa er det menn-esker som lar seg klippe mot betaling. På nettet annonseres det etter folk som vil selge håret sitt. Etterspørselen er enorm.

Religiøs seremoni. Det er likevel ikke bare forfengelighet og ønsket om glamorøse frisyrer som driver etterspørselen i været. Også religion bidrar, om enn marginalt.

Mange ortodokse jødiske kvinner bruker en såkalt sheitel (parykk på jiddisch). Den skjuler deres eget hår som påkrevet i religi-onen. Også her er parykker av ekte menneskehår blitt stadig mer populært fordi det ser mest naturlig ut.

Interessant nok er det en annen religiøs praksis som sørger for at tilbudssiden dekkes i den globale hårhandelen. I Tirumala Venkateswara-tempelet i den indiske delstaten Andhra Pradesh, står nemlig folk i kø for å kvitte seg med lokkene. Her handler det om å ofre håret i en religiøs seremoni.

Å barbere av seg håret er en gammel hindutradisjon. Den handler om forfengelighet, nærmere bestemt om å ta avstand fra forfengeligheten.

Å barbere av seg håret er en gammel hindutradisjon. Den handler om forfengelighet, nærmere bestemt om å ta avstand fra forfengeligheten.

I Tirumala tas pilegrimene imot av et arbeidslag på 650 barberere. Daglig får flere tusen personer et møte med knivene. Over ett tonn med hår havner på gulvet. Og mankene blir ikke liggende. Tempelet selger det ofrede håret på egne auksjoner.

Blant kjøperne finner vi indiske hår-grossister, som selskapet SDTC Exports. Det sørger for å sortere råvarene etter hårtype og fargenyanser, pakker det og eksporterer det.

Globalisert handel. Ifølge Der Spiegel kan en kilo ubehandlet indisk hår av god kvalitet gå for mellom 200 og 400 euro (1500–3000 kroner) på det internasjonale markedet. Brorparten går til Kina, hvor håret blir råmateriale i produksjonen av parykker. Kineserne utvinner dessuten keratin fra håret. Keratinen brukes deretter i produksjon av kosmetikk.

Resten av eksporten bearbeides til hair extensions.

Utenfor Roma ligger fabrikken til firmaet Great Lenghts. Her blir de indiske lokkene bleket. Deretter farges de på nytt. Fabrikken lager extensions i mer enn 60 ulike fargenyanser.

Etter at prosessen er fullført, selges håret videre til frisørsalonger og grossister i Europa og Amerika – men også til andre verdensdeler. Den globale velstandsutviklingen har økt etterspørselen i alle hjørner av kloden. En del av håret blir til og med eksportert tilbake til India. Delhi har nemlig også fått sine eksklusive hårsalonger, med en kundekrets som etterspør hårforlengning.

Til tross for krisetider har Great Lenghts de siste fem årene opplevd 70 prosent vekst i etterspørselen etter sine produkter. Hårbransjen er definitivt preget av boom, uten forbehold.

En vinn-vinn-situasjon? Får inderne igjen noe for håret de barberer bort? Bortsett fra god religiøs samvittighet? Tirumala, som er Indias mest velstående tempel, tjente i fjor rundt 200 millioner kroner gjennom hårauksjoner. Hvordan inntektene brukes, er lovregulert. Maksimalt en tredjedel av summen kan brukes på renovasjon og utbygging av tempelet. Resten skal gå til veldedighet og samfunnsnyttige institusjoner som skoler, barnehjem og sykehus. Blant annet nyter The Balati Institute for Surgery godt av donasjoner fra Tirumala-tempelet. Sykehuset hadde neppe hatt råd til avansert kirurgisk og diagnostisk utstyr uten midlene derfra.

Er hårhandelen dermed et lysende eksempel på en global handel hvor alle parter er fornøyd? Eller rommer den likevel et element av utnytting?

En kommentar i The Guardian argumenterer for at det ofte er nød og fattigdom som ligger til grunn for at folk selger håret sitt. En hårimportør har innrømmet slike forhold overfor The New York Times. Oppkjøpere tråler landsbyer i India, Kina, Sør-Amerika og Øst-Europa på jakt etter manker.

Det er ikke nødvendigvis med lett hjerte eierne lar lokkene falle. Enkelte blir presset av ektemenn og familie – nettopp på grunn av utsikten til raske penger.

Historikeren Caroline Cox skriver i sin bok «Good Hair Days: A History of British Hairdressing» at handel med hår går minst 100 år tilbake i tid, da velstående britiske kvinner så muligheten til å skaffe seg moteriktige frisyrer ved å kjøpe håret fra fattige arbeiderklassekvinner.

Sånn sett er det intet nytt under parykken. Alle fall deler av hårhandelen rommer nyanser som ikke fortoner seg fullt så glansfulle eller glamorøse.