• Demonstrerer mot grådighet «Hva annet kan vi gjøre? Noen må høre på oss. De rike må betale sin del», sier Claudia (60) fra Long Island, som synes det er en selvfølge å demonstrere. Alle foto: CHRISTINA SKREIBERG

«We are the 99%»

«We are the 99%»

Fra utgave: 10 / november 2011

Drømmen om et rettferdig samfunn har holdt motet oppe hos aktivistene i Zuccotti Park ved Wall Street. Med slagord som «Tax the rich» og «Debt is slavery», er de nærmeste nabo til hektisk aktivitet på NASDAQ-børsen, Goldman Sachs og andre store finansaktører.

Bedre organisert. «Det er en selvfølge å demonstrere. Hva annet kan vi gjøre?», sier Claudia (60), en førtidspensjonert lærer fra Long Island. «Selv om jeg sparer på matkuponger og handler tilbudsmat, går det ikke rundt. Vi har bare ikke nok lenger!»

Siden det hele begynte i det små 17. september, har Claudia og tusenvis av andre samlet seg i Zuccotti Park på nedre Manhattan. Lignende demonstrasjoner har i etterkant spredd seg til flere verdenshjørner, og aktiviteten i parken blir stadig bedre organisert, med blant annet eget medieteam, kjøkkengruppe, renholdsgruppe og klesstasjon. På en helt vanlig ukedag sent i oktober er omtrent 500 mennesker til stede i parken. Noen spiller musikk. Andre danser, spiser, diskuterer politikk, roper, sover, mediterer, klemmer eller gråter. Dag og natt, i all slags vær, er det folk her.

Inkluderende. Da de første slo leir i Zuccotti Park – tidligere kalt Liberty Plaza Park og nå igjen omdøpt til Liberty Plaza av demonstrantene – så det ut til å ligne en hippiebevegelse. De markerte seg ved å slå hardt på bongotrommer, veive på regnbuefargede flagg eller ved å meditere rundt et tre døpt til «Tree of Life».

Men etter hvert fikk protestene oppslutning fra vanlige mennesker fra mange ulike sosiale lag: Det var dresskledde «streitinger», nyutdannede, studenter, foreldre med barn, pensjonister, gravide. Og ikke minst kjendiser; rapperen Kanye West tok turen innom parken. Det gjorde også dokumentaristen Michael Moore, skribent og aktivist Naomi Klein, forfatter og foreleser Robert Thurman, som for mange er mest kjent fordi han er faren til skuespiller Uma Thurman.

«Jeg beundrer dem som er her. De gjør det rette og må for all del ikke gi seg nå», sier Thurman etter å ha holdt en lengre appell i det som kalles «People’s Mic».

«Man må være standhaftig og klarsynt for å få med seg hva som virkelig skjer, siden media også er kjøpt og betalt», mener Thurman.

«99 %». Bevegelsen er blitt beskyldt for å mangle et klart politisk program. Og utad fremstår demonstrantene med sprikende motiv. De har ingen felles leder, og er ikke en forent gruppe med ett felles mål eller manifest.

Noen vandrer rundt med paroler for «Fri Palestina» eller «Legaliser Marijuana». Men på de fleste skilt står det «Wake Up», «Rettferdighet for Alle» eller «We are the 99 %» – alle ment som referanser til de enorme økonomiske forskjellene mellom den ene prosenten øverst på makt- og rangstigen og resten av USAs innbyggere. De fleste av demonstrantene deler en drøm om et samfunn med økonomisk rettferdighet.

«Å demonstrere med ett enkelt budskap er en utdatert måte å gjøre det på. Vi vil inkludere alle 99 prosent. Vi trenger ikke å forene oss, felles for alle er jo at de vil ha en bedre verden», kommenterer en kvinne i mediegruppen før hun løper videre.

Den spede begynnelsen. Måneder før de første okkupantene slo seg ned i parken, hadde en gruppe kunstnere, aktivister, skribenter og studenter samlet seg i fjerde etasje på 16 Beaver Street, nær Wall Street. De snakket om å forandre verden. I rommet var ikke bare newyorkere, men også egyptere, spanjoler, japanere, grekere. Flere av dem hadde deltatt i protestene på Tahrir-plassen i Kairo, andre ved Puerta del Sol i Madrid, der den første protestbevegelsen ble født i vår under kallenavnet «Los Indignados» (de indignerte), som protesterte mot Spanias vaklende økonomi gjennom sommeren.

At 16 Beaver-gruppens prat om å redde verden kunne skape grobunn for en demonstrasjon som senere har fått etterfølgere i hele verden, visste ingen av dem. 15. oktober ble det demonstrert mot finanshaier og grådighetskultur i 82 land og i 951 ulike byer.

Aktivistene i New York visste heller ikke at Kalle Lasn, redaktøren i det kanadiske antikapitalistiske magasinet Adbusters, ville oppnå så stor oppmerksomhet for sitt annonsebudskap «Er du klar for et Tahrir-øyeblikk?». Annonsen oppfordret folk til å ta turen til Wall Street 17. september. Den amerikanske grunnloven ble signert 17. september 1787, så valg av dato var ikke tilfeldig. En rekke erfaringer fra Egypt, Hellas og Spania smeltet altså sammen i en gryende protestbevegelse downtown Manhattan.

Etter hvert som demonstrasjonene bredte om seg, ble det etablert en medlemsgruppe for Occupy Wall Street-bevegelsen, kalt New York City General Assembly. Aktivist og forfatter Marina Sitrin er en av initiativtakerne, og deltok også på møtene på 16 Beaver Street. Hun forklarer at gruppen har besluttet å ikke lenger snakke med pressen. Likevel utdyper hun:

«Vi utfordret våre antagelser om hva som var mulig med eksempler fra andre steder, og begynte å drømme. Vi er vanlige mennesker som har en generell oppfatning av at verden i dag er snudd på hodet. Det som har skjedd hittil, er fantastisk, men vi står overfor nesten større utfordringer nå som bevegelsen har fått oppmerksomhet», skriver Sitrin.

Hva nå? I Zuccotti Park snakker demonstrantene om at de skal bli der så lenge de må. Noen snakker om vinteren, at en fjellklatrer har tilbudt seg å forberede folk til overvintringen ute.

Hva skal til for at dere pakker sammen?

«Det tror jeg vi først vet når det skjer. Nå aner vi ikke hva fremtiden vil bringe, men tenk, det har kun vart siden midten av september og har spredd seg til hele verden. Når det skjer noe,
vet vi om det holder for oss», sier studenten Daniel Thorson (24).

En eldre mann bryter inn. Han mener at demonstrasjonen er spennende, nettopp fordi ingen vet hva som vil skje. «Ta for eksempel Rosa Parks», sier han, og refererer til den svarte kvinnen
som nektet å gi fra seg bussetet sitt i 1955.

«Det ledet til forandring! Når mennesker setter ting i gang, som skaper det endring, før eller siden, på et eller annet vis.»