• Kontraster Kvinner bærer stein til byggingen av et bygg i IT-byen Cyberabad i utkanten av Hyderabad i Sør-India. Til høyre den indiske modellen Poonam Pandey under feiringen av den hinduistiske fargefestivalen Holi, i Mumbai 18. mars 2011. Fo...

Det nye India.

Det nye India.

Fra utgave: 10 / november 2011

India er lenge blitt beskrevet som et land som sitter fast i urgamle tradisjoner, fattigdom og mystikk. Men i takt med at nasjonen blir en stadig mer betydningsfull verdensmakt, forandrer dette bildet seg. Nå forsøker forfattere og journalister å forstå hvilke endringer som er i ferd med å finne sted i verdens største demokrati.

Ny identitet. Tenåringsjenta Anjali Bose har vokst opp i en fattig og konservativ indisk familie, men hun snakker brukbart engelsk, og hun har en drøm – å komme seg vekk fra den støvete småbyen Gauripuri. Sent en natt sniker hun seg ut av foreldrenes leilighet og går om bord på bussen som skal frakte henne helt til storbyen Bangalore. Målet hennes er å få en godt betalt jobb på et call-center, og bli en del av den velstående og liberale indiske middelklassen.

Anjali er hovedpersonen i den amerikansk-indiske forfatteren Bharathi Mukherjees siste roman «Miss New India», men historien om henne kunne like godt vært hentet fra en av de ferskeste sakprosabøkene om India. I løpet av det siste tiåret har det nemlig skjedd noe med måten forfattere og journalister fremstiller landet på. Fortellingene om India har begynt å handle mer om klassereiser og høyteknologi enn om bunnløs fattigdom og eksotisk overtro.

Fortellingene om India har begynt å handle mer om klassereiser og høyteknologi enn om bunnløs fattigdom og eksotisk overtro.

En av dem som nå ønsker å presentere et annet bilde av India er den britiske forfatteren Patrick French, hvis siste bok har fått tittelen «India. A portrait». I likhet med Mukherjee beskriver han India som et dynamisk sted, hvor gamle tradisjoner blir kastet over bord, og en ny identitet er i ferd med å vokse frem. Men hvilke endringer er det egentlig som finner sted på subkontinentet?

Økonomisk vekst. Tidligere var det å forstå India forbeholdt de spesielt interesserte, i dag er det en nødvendighet, skriver Patrick French i «India. A portrait». Så mye som 17,5 prosent av verdens befolkning lever i India, som ligger an til å bli verdens mest folkerike land innen 2025. Med en økonomisk vekst på 9 prosent i året, og en yngre befolkning enn Kina, vil India sannsynligvis få en stadig mer betydningsfull posisjon i verden.

Det er heller ikke tvil om at en av de mest åpenbare endringene som har skjedd i India de siste årene, handler om økonomi. På magasinet Forbes liste over de ti rikeste personene i verden, er det to indiske statsborgere. India har 56 dollarmilliardærer, mens den raskt voksende middelklassen teller rundt 300 millioner mennesker. Økt kjøpekraft fører til at India i stadig større grad blir oppfattet som et potensielt marked for utenlandske selskaper, fra Cadbury til Chanel, skriver French.

Spørsmålet er imidlertid ikke bare hvordan India skal takle miljøproblemene som følger med den økonomiske og befolkningsmessige veksten, men også hvor mange indere som egentlig får ta del i utviklingen. Fremdeles lever så mye som to tredjedeler av befolkningen på under to dollar om dagen. Likevel har det skjedd relativt store endringer siden 1980-tallet, påpeker French. I 1984 levde 85 prosent av befolkningen på noe som i dag ville tilsvare under to dollar dagen. Hvis utviklingen fortsetter i samme tempo som i dag, vil dette tallet være nede i ca. 40 prosent innen 2025.

Nye muligheter. Kanskje handler den største endringen som finner sted i India i disse dager, likevel ikke om økonomisk vekst, men om en mental frigjøring? Det er i hvert fall påstanden i sakprosaboken «India calling», skrevet av den amerikansk-indiske journalisten Anand Giridharadas. Det spesielle med India er at sosial mobilitet ikke bare har vært vanskelig, det har nærmest vært utenkelig, skriver han. I større grad enn de fleste andre land har folk akseptert at de ikke kan endre den plassen de er tildelt i det sosiale hierarkiet, enten det dreier seg om kaste, klasse eller kjønn. Dette er nå i ferd med å endre seg, mener Giridharadas, som observerer at dagens unge indere har drømmer og ambisjoner som ville være utenkelige for foreldregenerasjonen.

Dagens unge indere har drømmer og ambisjoner som ville være utenkelige for foreldregenerasjonen. 

De nye mulighetene for sosial mobilitet handler også om at stadig flere deler av samfunnet begynner å ta inn over seg en internasjonal businesskultur hvor talent og innsats teller mer enn familiebakgrunn og forbindelser, skriver Patrick French i «India. A portrait». Mens personlighet og sosiale evner tidligere har hatt liten betydning både i arbeidslivet og på ekteskapsmarkedet, er det nå i ferd med å bli veldig viktig, kommenterer Giridharadas. Begge forfattere legger vekt på at India i stadig større grad blir et individorientert og meritokratisk samfunn.

Kulturell selvtillit. Den kulturelle innflytelsen fra det britiske imperiet forsvant ikke automatisk med Indias uavhengighet i 1947. I «India calling» forteller Anand Giridharadas om sin egen bestefar, som forsøkte å leve som en engelsk gentleman. Men denne formen for anglofili er nå i ferd med å forsvinne, hevder han. Med Indias økte velstand og fremgang følger det også en ny kulturell selvtillit blant de øvre sosiale lagene. Ingen ønsker lenger å etterligne manerene til et folkeferd som blir stadig mer ubetydelig i verdenssammenheng, kommenterer Patrick French, som selv er britisk.

Den kulturelle selvtilliten fører til at dagens globalisering setter mer begrensede avtrykk i India, mener French. Anand Giridharadas hevder også at India er i ferd med å få en ny sosial elite, produkter av det nye meritokratiet, som henter sine verdier og preferanser fra det lokale fremfor det globale. De foretrekker maten fra hjemstedet, lytter til Bollywood-rytmer fremfor vestlig popmusikk og skammer seg ikke over å kommunisere på gebrokkent «Hinglish» i offisielle sammenhenger. Selv om det engelske språket fremdeles er forbundet med sosial prestisje, og stadig flere indere vil lære å snakke engelsk, er det en viktig forskjell, skriver han: Indere ønsker ikke lenger å bli engelske.

Det gamle varer ved. Det er ofte blitt hevdet at uansett hva du sier om India, er det motsatte også sant. Noe lignende ser ut til å være konklusjonen hos dem som forsøker å beskrive det nye India.

I «India calling» oppdager Giridharadas at unge urbane indere har et like liberalt kjærlighetsliv som sine jevnaldrende i USA, men når de skal gifte seg, er det fremdeles foreldrene som bestemmer. Han ser også at de gamle kastehierarkiene er i ferd med å få mindre betydning, men samtidig er forakten for dem som står lavere på rangstigen like stor som før.

I «India. A portrait» beundrer French de luksuriøse leilighetene som bygges i Bangalore, men blir sjokkert da han oppdager de umenneskelige forholdene bygningsarbeiderne lever under. I India står høyteknologi og moderne vitenskap heller ikke i noen motsetning til tradisjonell religionsutøvelse, observerer han: De hypermoderne motorveiene som bygges høyt over bakken, velsignes av en prest for å unngå arbeidsulykker.

Et av de mest bekymringsverdige eksemplene på at det gamle varer ved, er imidlertid statistikken French legger frem for utviklingen av verdens største demokrati: Mens meritokratiet er på vei inn på de fleste samfunnsområder, er politikken en arena hvor det bygges dynastier, og hvor familieforbindelser får stadig mer betydning.