• Forfall Vakre fontener på Ala-Too-plassen i sentrum av Kirgisistans hovedstad Bisjkek. Selve plassen symboliserer uavhengigheten fra Sovjetunionen, men det fysiske forfallet i byggene og eiendommene rundt plassen illustrerer 20 års negativ utviklin...

Post-sovjetstatene kan velte som korthus.

Post-sovjetstatene kan velte som korthus.

Fra utgave: 10 / november 2011

20 år etter selvstendigheten fra Sovjetunionen er flere av statene i Sentral-Asia farlig nær randen av kollaps. Både statsapparat, helsevesen, skolevesen og strømforsyning forfaller. «Afghanifiseringen» av det postsovjetiske Sentral-Asia kan skape rom for islamistisk terrorisme, narkotrafikk og menneskehandel.

Bisjkek, Kirgisistan. På faste tidspunkter hver dag danser vannstrålene i fontenen på Ala-too-plassen i Bisjkek i takt med høy musikk fra høyttalerne. Når vannstrålene danser i mørket, akkompagneres de dessuten av et lysshow. «De dansende fontenene» er så godt som det eneste i den kirgisiske hovedstaden som ennå fungerer som det gjorde en gang i sovjettiden.

Kirgisistan ble selvstendig da Sovjet-unionen kollapset i desember 1991, og siden er det lite som har gått bra for landet. Den gamle bronsestatuen av Lenin står ennå på en sentral plass vis-à-vis den kirgisiske parlamentsbygningen. Armen hans som peker på det overdimensjonerte parlamentet med de store greske søylene, er en evig påminnelse for befolkningen om hvor lite utvikling som egentlig har skjedd i Kirgisistan de siste 20 årene. Etter kollapsen er det knapt bygget skoler eller sykehus, og nesten alle Bisjkeks store bygninger er bygget før 1991. 

Da var det Moskva som bestemte – men også bygget og betalte – alt i Kirgisistan, fra legeutdannelser til regjeringsbygg. I dag skaller malingen av praktbygg, knuste ruter repareres ikke på offentlige kontorer, og utenfor noen departementer har de én gang sirlige blomsterbedene vokst seg ville.

Ser bare ut som stater. Det er ikke bare Kirgisistan. Også Usbekistan, Turkmenistan og Tadsjikistan – og Kasakhstan utenom storbyene – har opplevd et forfall de siste 20 årene, både av bygningsmasse, statsapparat og samfunn. Landene som utgjør de store landområdene mellom Asia og Europa, og teller 60 millioner mennesker, er i så raskt forfall at de er på vei mot en potensiell katastrofe, ifølge en fersk rapport fra organisasjonen International Crisis Group.

Rapporten «Central Asia: Decay and Decline» dokumenterer hvordan strømnettet, veinettet, skolevesenet og helsevesenet i hele Sentral-Asia er i raskt forfall samtidig som de autoritære lederne som har styrt landene eneveldig siden selvstendigheten i 1991, er
i ferd med å eldes uten noen klare etterfølgere. Organisasjonen advarer mot at forfallet snart får politiske konsekvenser.

«Statene i Sentral-Asia har alle de ytre kjennetegnene på stater, men ikke noe indre apparat som gjør dem til det. Det er en region med korrupt lederskap, et inkompetent forvaltningsapparat, og en dårlig og skjør infrastruktur når det gjelder både helsevesen, skolevesen, energiforsyning og transport. I realiteten er arbeidsløsheten opp mot 30–50 prosent», sier Paul Quinn Judge i International Crisis Groups kontor i Bisjkek.

Mangler leger og lærere. Listen over depressiv statistikk er lang. 

I Kirgisistan er to av tre sykehus eldre enn 25 år, i Tadsjikistan er ingen sykehus bygget etter 1980. Turkmenistan hadde 249 leger pr. 100 000 innbyggere i 2006, mot 360 i 1989. I Usbekistan er det ikke en gang en lege på hver tiende klinikk utenfor byene. I Naryn i Kirgisistan fortalte en doktor at klinikken hans ikke har fått nytt sengetøy siden 1983.

I Kirgisistan har under 40 prosent av elevene tekstbøker, og
40 prosent av lærerne er over pensjonsalderen. Mange steder fortsetter gamle lærere i jobben etter pensjonsalderen simpelthen fordi det ikke er noen unge til å overta. Slike situasjoner vil det bli flere og flere av. Statene i Sentral-Asia har ikke klart å etablere en ny lærerstand, konkluderer rapporten, ei heller en legestand. Landets nye leger oppfattes ofte som mennesker som har «kjøpt seg en grad» i stedet for å fortjene den. Symptomatisk for dette regnes ikke lenger legestudenter fra Sentral-Asia som gode nok til hverken å jobbe som leger eller studere videre i Russland – noe de kunne før, da russerne kontrollerte utdanningen i landet.

Lærerlønnen i Kirgisistan og Tadsjikistan er ikke mer enn 26 dollar. Det er knapt til å overleve av, og derfor finnes det ikke nok unge lærere til en stadig økende befolkning som skal ha skolegang. I stedet for å utdanne flere lærere, har Kirgisistans avtroppende president foreslått å starte semesteret i midten av oktober og slutte det i april, for å spare oppvarmingsutgifter og forhindre drop-outs på grunn av vår- og høstonnen i mai og september. At landbruket må prioriteres over opplæringen av ingeniører, er typisk for hva som har skjedd med Sentral-Asias sovjetstater.

Strømmen går. Mangelen på ingeniører – og penger – har gjort at også strømforsyningen, som Sovjet etablerte, svikter. I Tadsjikistan er det utenfor byene ikke lenger uvanlig at strømmen er borte i opptil 12 timer av gangen. Strømbrudd forekommer stadig oftere også i Kirgisistan. En av årsakene ligger i at Sovjetunionen bevisst bygde systemene slik at de var avhengig av hverandre, og det har ført til store problemer etter unionens oppløsning. I Kirgisistan går for eksempel strømforsyningen til hovedstaden og den strømkrevende industrien nord i landet via Usbekistan og Kasakhstan, mens Usbekistan leverer strøm til Tadsjikistan, og Tadsjikistan leverer strøm til Usbekistan.

Forfallet er verst i Kirgisistan og Tadsjikistan, men akselererende i de lukkede regimene Usbekistan og Turkmenistan. Selv om de er minst i Kasakhstan, som i årene 2004–2008 opplevde en enorm oljeboom fra oljeforekomster i Det kaspiske hav, går selv Kasakhstan delvis i retningen av en «afghanifisering», i det minste av landsbygdene.

Heroin og terrorister. Kjennetegn på utviklingen er økende korrupsjon og fallende levestandard – som gjør at de postsovjetiske «stanlandene» begynner å ligne mer på naboen Afghanistan.

For Vesten er det verst tenkelige scenariet at langsom «afghanifisering» kan forvandle det muslimske post-Sovjet til et arnested for terroristbevegelser og organisert kriminalitet. Sentral-Asia er allerede hovedruten for heroin fra Afghanistan og en viktig rute for narkotika fra resten av Asia.

Området brukes også til menneskesmugling, og det var over de uoversiktlige fjellpartiene mellom Kirgisistan og Kina at Mikael Davud, den hovedtiltalte i terrorsaken som åpner i Oslo tinghus i høst, skal ha kommet til Norge via Kasakhstan på slutten av 1990- tallet. Han flyktet fra Kina, der det har vært mye uro i de muslimske delstatene de siste årene.

Kina er i likhet med Russland og USA bekymret for betingelsene for radikal islamisme i Sentral-Asia.

Etter 70 år med marxisme hadde islam mistet mye av sitt feste i befolkningen, men religiøs oppvåkning og misjonering har endret dette de siste 20 årene. Det har også det langsomme forfallet i statskontroll.

Usbekiske Rano Kasimova setter kanskje ord på noe av den frustrasjonen over mangelen på fungerende stater når hun sier at hun er «redd for myndighetene». «Det er ingen til å hjelpe oss, ingen vi kan stole på. Nå kan vi bare stole på Gud», sier hun om situasjonen over ett år etter at hennes mann ble drept i etniske opptøyer i den kirgisiske byen Osj i juni i fjor. 400 mennesker ble drept på tre dager – de fleste av dem usbekere – og myndighetene klarte ikke å slå ned opptøyene før den tredje dagen.

Forbyr unge i moskeer. Tadsjikistan er likevel det landet der islamistfrykten er størst. President Emomalii Rahmon innførte før ramadan i august et forbud mot at unge under 18 får delta i fredagsbønnen i moskeene, «for å begrense islamisme», slik han forklarte den svært upopulære loven.

Selv i Kirgisistan, der islamisme tradisjonelt ikke har vært et problem, har både organisasjoner og myndigheter begynt å bruke ordet, og så langt i år er over 50 mennesker arrestert som angivelig skal ha fått terrortrening i leirer i Afghanistan. 

På samme måte som i russisk Kaukasus, er «islamismekortet» i Sentral-Asia blitt et trumfkort myndighetene kan spille for å kontrollere enhver opposisjon, uansett om trusselen er reell eller ikke.

I Kirgisistan kan denne strategien bli en selvoppfyllende profeti. Det frykter i alle fall mange skal skje Sør-Kirgisistan der påstanden om terrorisme og islamisme har vært brukt overfor den usbekiske minoriteten etter store, blodige etniske opptøyer i Osj i fjor.  I Osj er halvparten av befolkningen usbekere og halvparten kirgisere. Over 2000 ble drept og 400 000 var drevet på flukt før myndighetene fikk kontroll. Til tross for at internasjonale rapporter dokumenterer at både usbekere og kirgisere sto bak herjingene og drapene, og usbekerne har lidd størst tap, har et rettsoppgjør på til nå over 5000 saker dømt flest usbekere. 

«Dommerne bryter loven selv. Ingen saker er objektive, og uten et rettferdig rettsoppgjør mister alle tilliten til systemet», sier den usbekiske juristen Husain Sabijev, som jobber i en rettshjelpsgruppe for ofre etter opptøyene i Osj.  

Sabijev forteller at arrestasjon av usbekere i Osj nå blir brukt som utpressingsmiddel. Det skjedde med onkelen til hans kvinnelige kollega, Nadira. Politiet krevde 20 000 dollar for å løslate ham, og etterpå måtte han rømme til Russland for ikke å bli arrestert igjen.

«Folk blir radikalisert av dette. Det er ingen tegn til terrorisme eller separatisme i dag, men det kan komme», sier Nadira. 

Journalist fra Osj, Almaz Ismanov er også bekymret. Han sier imamer av ukjent opprinnelse nå misjonerer blant usbekerne i byen Osj og avviser forsoning med de kirgisiske myndighetene. 

«De sier til usbekere at dette er en kamp mot regjeringen, og at de ikke skal ta imot hjelp fra regjeringen. En av gruppene som står bak, er Tablich Jamad, en pakistansk organisasjon. De har ikke offisiell registrering i Kirgisistan, men myndighetene klarer ikke holde dem lenge. Blir de utvist, kommer de bare tilbake igjen», forteller Ismanov, som selv er halvt usbeker og halvt kirgiser. Ifølge ham har det ikke lyktes regjeringen å forby denne type misjonering, og det øverste muslimske rådet i Kirgisistan har sagt at de er lovlige.

Hovedbekymringen for Kirgisistans myndigheter er imidlertid terroristorganisasjonen Islamic Movement of Uzbekistan (IMU), en av Talibans allierte.

«IMU rekrutterer radikale islamister fra hele Sentral-Asia til å kjempe sammen med Taliban i Afghanistan. Hvis amerikanerne trekker seg ut av Afghanistan, kan IMU vende øynene hjem mot egne regimer. De er pan-sentralasiatiske, og deres erklærte mål er å gjenopprette kalifatet. De har mange medlemmer som skaffer seg våpentrening og krigserfaring i Afghanistan», sier Quinn-Judge.

Mørkt hjørne. Islamic Movement of Uzbekistan bekymrer også den avtroppende presidenten i Kirgisistan, Rosa Otunbajeva, som ikke stilte til gjenvalg 30. oktober.

«Hvis amerikanerne trapper ned i Afghanistan, er det klart vi på sikt er bekymret for grensene våre», forteller Otunbajeva.

«Vi jobber med å styrke grensene mellom Tadsjikistan og Afghanistan. Vi har opplevd noen få hendelser allerede og har satt opp et taktisk anti-terrortreningssenter. Militant terrorisme er en trussel ikke bare mot Kirgisistan, men mot hele regionen», sier presidenten, og tilføyer at hun uten hell har forsøkt å gjøre statsledere i EU og NATO oppmerksomme på problematikken.

«Sikkerhetsspørsmålet krever mer interesse fra omverdenen. Jeg var nylig på et møte i Brussel der jeg forsøkte å fortelle Rasmussen, Rompey og de andre om hva som skjer her. Men uten hell. Jeg er optimistisk, men bekymret», sier Otunbajeva.

«Vi bor dessverre i et mørkt hjørne av verden.» 

 

Søker sammen i frykt for «arabisk vår».

Russland og seks tidligere sovjetrepublikker vil rykke tettere sammen for å beskytte hverandre mot den typen opprør som har styrtet regimer i Tunisia, Egypt og Libya.

ILYA ARKHIPOV, Bloomberg News, Moskva

Styrker alliansen. Lederne i Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan, Hviterussland og Armenia vil styrke sin allianse med Russland på det politiske, politijuridiske og militære plan for å forsvare seg mot krefter som kan stifte uro.

«Begivenhetene i Nord-Afrika har åpnet våre øyne for mange ting», uttalte generalsekretæren i Den kollektive sikkerhetsorganisasjon, Nikolaj Bordjuzha, i et intervju i den tadsjikiske hovedstaden Dusjanbe. «Vi må tenke grundig gjennom det som skjedde der og utvikle våre egne forsvarsmidler», sa han.

Protestene mot autoritære herskere har styrtet regjeringer i Tunisia, Egypt og Libya, og har utløst massiv uro i flere andre land i Midtøsten og Nord-Afrika. USA og EU har innført sanksjoner mot land som Hviterussland, der opposisjonsaktivister er blitt satt i fengsel.

Russland forsøker å styrke sin innflytelse i områder som hørte til Sovjetunionen, for dermed å motvirke NATOs innflytelse i det østlige Europa.

Dessuten vil russerne knive med amerikanere og europeere om olje- og gassressurser i Sentral-Asia.

Egne styrker. Alliansen av tidligere sovjetstater ble enig om å «skape en mekanisme for å bistå den lovlig valgte ledelse i et land ved å beskytte den konstitusjonelle orden», ifølge sikkerhetsorganisasjonens generalsekretær Bordjuzha. Samarbeidet kan omfatte politisk, politimessig eller militær støtte, sa han.

Gruppen av tidligere sovjetrepublikker ble i fjor enig om å opprette fredsbevarende styrker og utstyre en hurtiginnsatsstyrke. Heretter vil de selv kunne sette i verk aksjoner mot potensielle opprør innen de enkelte land, spesielt etter at utenlandske styrker, på grunnlag av en FN-resolusjon, har rettet angrep mot soldater som var lojale mot Libyas diktator Muammar al-Gaddafi.

«Hele krisehåndteringssystemet, som vi forbedret for et år siden, tar sikte på å unngå trusler mot vår sikkerhet og stabilitet», sa generalsekretæren. «Først og fremst er det tale om interne problemer», la han til.

Tidligere sovjetrepublikker, de fleste i Samveldet av Uavhengige stater, er blitt kritisert for å begrense demokratisk frihet etter kommunismens fall.

I  juni innførte EU sanksjoner mot Hviterussland, med restriksjoner på våpensalg og frys av offisielle formuer. President Aleksandr Lukasjenko, ofte kalt «Europas siste diktator» i Vesten, har sittet med makten siden 1994. Kasakhstans president Nursultan Nazarbajev har sittet med makten i to tiår i landet som er den nest største energiprodusenten i
tidligere Sovjetunionen.

Russland skal holde parlamentsvalg i desember i år, fulgt av presidentvalg i mars neste år. Statsminister Vladimir Putin risikerer å utløse «destruktive» krefter hvis myndighetene manipulerer et valg og hisser opp folkemeningen, advarer forskningsgruppen Center for Strategic Studies.

«Hvert av disse landene har infrastrukturen som skal til for å destabilisere den politiske situasjonen», sa Bordjuzha, og nevnte medier som kontrolleres fra utlandet, ikke-statlige organisasjoner og profesjonelle revolusjonære.

Publisert i Aftenposten 8. september 2011