• Revolusjonsår Som politisk kommentator for The Guardian har Ahdaf Soueif hatt et travelt år. Nå er hun aktuell med boken «Cairo: My City, Our Revolution». Foto: COLIN MCPHERSON, CORBIS/SCANPIX

Egypt «år null»: Romantisk – og virkelig.

Egypt «år null»: Romantisk – og virkelig.

Fra utgave: 2 / februar 2012

Islamistenes overlegne valgseier overskygget ettårsmarkeringen for de 18 revolusjonsdagene på Tahrir-plassen. Var begivenheten kun et romantisk øyeblikk i en større historisk bevegelse mot et mer konservativt og religiøst Egypt? Forfatteren, journalisten og aktivisten Ahdaf Soueif er aktuell med øyenvitne- skildringen «Cairo: My City, Our Revolution».

Fremsynt. I «The Map of Love», den Booker-nominerte romanen fra 1999 som ga Ahdaf Soueif et internasjonalt publikum, beskriver hun de historiske røttene til den lange kampen for moderne demokratiske institusjoner i Egypt.

På et fortellernivå handler romanen om hvordan de britiske imperialistene undertrykte den tidlige nasjonalistiske reformbevegelsen som rundt forrige århundreskifte krevde et folkevalgt parlament, en fri presse og likhet for loven. På et annet nivå gir romanen et pessimistisk bilde av det liberale, venstreorienterte miljøet som hundre år senere stadig kjempet for de samme verdiene i skyggen av Hosni Mubaraks sikkerhetsregime.

«Det må finnes en utvei, det er bare vi som ikke ser den ennå», sier den kvinnelige jeg-fortelleren Amal fortvilet; «en måte vi kan skape et rom der vi kan gjøre det beste ut av oss selv.»

«Det var virkelig det som skjedde på Tahrir-plassen», sier Soueif begeistret på en kafé i Wimbledon, sør i London. «Å se den frigjøringen, se hver enkelt person komme i full besittelse av seg selv: Det var som å se en UFO, bortsett fra at vi så oss selv, hvem vi er.»

Brutaliteten, selvoppofrelsen og evnen til spontan organisering gjorde sterkt inntrykk på henne, men mest av alt ble hun slått av den voldsomme kreativiteten som plutselig kom til uttrykk gjennom den improviserte musikken, komikken, gatekunsten og graffitien.

«At alle Egypts 84 millioner mennesker må ha rett til å få frem det beste i seg selv og leve sine liv slik de ønsker, det er virkelig kjernen i det hele», sier hun. «Tanken på at alt dette må kveles for at en liten korrupt elite skal tjene enda mer penger enn de allerede har, er rett og slett for trist og grusomt til at vi kan la det skje.»

Svippturen hjemom London er et av få avbrekk i det som har vært et intenst revolusjonsår for 61-åringen. Som politisk kommentator for The Guardian har Soueif stadig vært i begivenhetenes sentrum, og i Kairos gater er mange av hennes nærmeste familiemedlemmer fortsatt i fremste rekke blant dem som nå kjemper for revolusjonens andre delmål: En overgang til et rent sivilt styre.

Soueif er ikke i tvil om at militærjuntaen som tok over etter Hosni Mubarak, nå utgjør den største trusselen mot Egypts fremtid. «Man kan ikke ha et slikt styre og samtidig frihet og økonomisk fremgang som virkelig når ut til alle», sier hun bestemt. «Det kan bare gå nedover med landet hvis de forblir ved makten.»

Islam ingen trussel. Soueifs rolle som en av revolusjonens fremste internasjonale talskvinner, er en naturlig forlengelse av hennes litterære persona. Hun vokste opp i Kairo på 1960-tallet, men har siden bodd det meste av sitt voksne liv i England. Ledestjernen i hennes skjønnlitterære forfatterskap har derfor vært å finne den rette balansen mellom øst og vest, mellom en arabisk identitet og liberale verdier. Debutromanen «In the Eye of the Sun» er i så måte et av de råeste og emosjonelt mest blottlagte oppgjør med et tradisjonelt kvinnesyn noe sted i den nyere verdenslitteraturen.

Asya er en egyptisk Madame Bovary, en kvinne som setter romantikken foran de strengt konservative og besteborgerlige konvensjonene for ekteskap og seksualitet som hun vokste opp med i Kairo. Hennes reise mot større personlig frihet går via Europa og USA, men til slutt vender Asya likevel tilbake til Kairo, og identifiserer seg i romanens siste linje med en antikk kvinnestatue som synes å være «i full besittelse av seg selv».

Romanen sporer samtidig hvordan islamismen på 1970-tallet begynner å bli et vanlig innslag i Egypts urbane miljøer. Asya blir sjokkert over å finne at selv det islamske forbudet mot kvinnestemmer i offentlige rom nå overholdes av en del unge, tildekte studiner ved universitetet. Hennes eget romantiske opprør blir ekstremt mot den nye kulturelle bakgrunnen.

«Jeg tror personlig frihet nettopp er veldig personlig», kommenterer Soueif i dag. «Min frihet kan for noen være undertrykkelse, for andre løsaktig adferd. Det jeg er opptatt av, er politisk frihet, økonomisk frihet og valgfrihet. Jeg likte det faktum at det på Tahrir-plassen var kvinner med niqab, kvinner med hijab og kvinner uten noen form for tildekning, og alle gjorde et poeng ut av å snakke med hverandre og dele mat med hverandre.»

Hun ser i det hele tatt ikke på islam som noen hindring på veien mot en lysere politisk fremtid. «Vi har hatt perioder med stor kulturell og økonomisk blomstring under forskjellige islamske stater før det 20. århundret», understreker hun. «Det er klart at hvis vi skulle få en bokstavtro salafist-regjering som anser utdanning for å være bortkastet tid, så ville vi fått et problem. Men det er svært usannsynlig at det vil skje.»

Hun insisterer på at så lenge den politiske prosessen forblir åpen og rettferdig og ingen hemmelig avtale blir inngått mellom de nye sivile myndighetene og militæret, så vil det gå bra. «Dette er en muslimsk del av verden, så hvorfor skulle vi ikke ha en islamistisk regjering og se hvordan det går?» legger hun til.

Egyptisk renessanse. I essaysamlingen «Mezzaterra: Fragments from the common ground» insisterer Soueif på at et Egypt som får lov til å være seg selv, heller enn å bli diktert av USA, også vil være bedre for verden.

Det finnes ingen grunnleggende «sivilisasjonskamp» mellom den vestlige og den arabiske sfæren: Tvert imot vil et genuint møte mellom likestilte kulturelle og politiske parter være svært fruktbart, skriver hun, «både en destillasjon og en berikelse av hver ting, hver idé».

Det er likevel klart at et stort politisk hinder står i veien: Konflikten mellom Israel og Palestina. «Vi må stoppe å selge Israel gassen vår», sier Soueif ettertrykkelig. «Vi må få dem ut av landbrukssektoren vår og ut av industrien. Det vil presse dem til å ta et valg.» Hun mener det nye Egypt vil kunne tvinge frem en løsning med palestinerne, og samtidig få i gang igjen den økonomiske utviklingen av Sinaihalvøya som lenge har vært en brakk buffersone.

Det er likevel premissene for en mer langsiktig egyptisk renessanse som er temaet for hennes neste roman, den første på over et tiår. Mens hun i «The Map of Love» undersøkte de historiske parallellene mellom kolonitidens undertrykkelse og Mubaraks regime, vil hun nå se på likheter mellom Egypts storhetstid og dagens nye politiske situasjon.

«Revolusjonens grunnleggende ideer om brød, frihet, menneskelig verdighet og sosial rettferdighet må selvsagt være ideene som bestemmer hvor vi skal gå, og jeg tror noe lignende skjedde i Egypt 2000 år før Kristus», sier hun. «Jeg vil forsøke å se på hvordan de fikk virkeliggjort disse ideene og dermed la grunnen for tusen år med Midtens rike.»

At revolusjonsdagene i fjor for enkelte begynner å fremstå som en liberalpolitisk fantasi, demper ikke Soueifs fremtidstro.

«Noe av det mest oppløftende vi så i løpet av de 18 dagene, var at mens unge mennesker fra hele det politiske spekteret jobbet sammen for å brødfø og beskytte Tahrir-plassen og diskuterte hva de ønsket skulle skje videre, så fant de ut at de delte svært mange politiske oppfatninger», sier hun optimistisk.

«Alle ideene, friheten, egalitarismen: Det var romantisk, og det var virkelig.»