• Nå i 3D «Star Wars»’ klassikerstatus hviler på både bruk og kritikk av teknologien. Anakin Skywalker som barn med skyggen av Darth Vader, fra «Star Wars: Episode 1 – The Phantom Menace». Foto: FILMWEB  

Stjernekrig i 3D – Kraften vs. teknologi.

Stjernekrig i 3D – Kraften vs. teknologi.

Fra utgave: 2 / februar 2012

Science fiction er en sjanger som hviler på teknologi, både i form og innhold. Derfor er det ikke overraskende at «Star Wars» kommer i 3D-format. Men hvor stor rolle har teknologien spilt i å gjøre disse filmene til vår generasjons primære popkulturelle referanse?

Gammelt opphav. Science fiction defineres gjerne som en type fiksjon som på én eller annen måte bryter med gjeldende forventninger om sannsynlighet. Dette bruddet har ingenting med fortellingens indre logikk å gjøre, men viser til at handlingen gjerne legges til fremtiden, og at vitenskapelige oppfinnelser som overgår de som finnes i samtiden, spiller en fremtredende rolle.

Begrepet kom i bruk mot slutten av 1920-årene, via den amerikanske forfatteren og redaktøren Hugo Gernsback, som i magasinet Science Wonder Stories brukte begrepet 'scientifiction' for å beskrive tekstene. Dette betyr imidlertid ikke at science fiction kun er en moderne sjanger. Uttrykket 'scientifiction' har faktisk sin opprinnelse hos den britiske forfatteren H.G. Wells, som konstruerte ordet for å beskrive egne bøker, som «The time machine» (1895) og «War of the worlds» (1898). Man kan også gå enda lenger tilbake i tid, og mange fremhever gjerne Mary Shelleys gotiske fortelling «Frankenstein» (1818) som en av grunntekstene for den moderne science fiction-romanen. Andre viktige forgjengere er fantastiske fortellinger fra 1700-tallet, som Jonathan Swifts «Gullivers reiser» (1726) og Ludvig Holbergs «Niels Klims underjordiske reise» (1741), og man kan faktisk spore scifi-tendenser helt tilbake til Lukians parodiske «Vera historia» (ca. 150 år e.Kr.), hvor helten blant annet besøker solen og månen.

Fra bok til film. I det 20. århundret økte science fiction drastisk i popularitet, og listen over kjente forfattere er lang og inkluderer navn som Isaac Asimov, Kurt Vonnegut, Douglas Adams og Philip K. Dick, samt Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Axel Jensen. Samtidig er det ingen tvil om at filmen har utviklet seg til å bli et nesten viktigere medium for scifi enn boken.

På samme måte som man knytter fremveksten av selve sjangeren til utviklingen av moderne vitenskap, har scifi-filmens popularitet vokst i takt med den teknologiske utviklingen i filmbransjen. Og at den er populær, kan man se av listen over filmer man knytter størst forventninger til i 2012, som inneholder mange science fiction-produksjoner som for eksempel «Batman: The dark knight rises», «The hunger games», «Battleship» og Ridley Scotts «Prometheus».

Nettopp på grunn av den voldsomme teknologiske utviklingen innen film, må også sjangerens klassikere tåle å bli flikket litt på fra tid til annen. I år starter dermed også konverteringen av alle seks «Star Wars»-filmene til 3D. «Star Wars: Episode I – The Phantom Menace» kom i februar.

Nettopp på grunn av den voldsomme teknologiske utviklingen innen film, må også sjangerens klassikere tåle å bli flikket litt på fra tid til annen. 

Helten med de tusen ansikter. Som en generell regel kan man si at gode spesialeffektene så og si garanterer science fiction filmer omtale. Ett eksempel er Roland Emmerichs 2012 (2009), som fikk enorm oppmerksomhet for sin spektakulære innpakning. At det ikke var en særlig bra film la man nesten ikke merke til.

Hva så med «Star Wars»? Faktisk så er det sånn at de fremdeles holder mål hva gjelder spesialeffekter, noe som muligens kan rettferdiggjøre at man postkonverterer dem til 3D til tross for at de er fra en tid hvor man ikke en gang hadde begynt å tenke på slike teknologiske muligheter. For selv om den opprinnelige filmen er fra 1977, maktet man å lage teknologisk innpakning som fremdeles aksepteres av dagens kinogjengere. Og for en scififilm er dette punktet altså rimelig sentralt. Samtidig kan man også spørre hvor stor rolle de teknologiske virkemidlene har spilt i å gjøre disse filmene til vår generasjons primære popkulturelle referanse?

Selv om den opprinnelige filmen er fra 1977, maktet man å lage teknologisk innpakning som fremdeles aksepteres av dagens kinogjengere. 

Hvis man spør fansen hva «Star Wars» handler om, vil svarene være høyst forskjellige. Noen vil sågar påstå at de nesten tar for seg alle aspekter ved menneskets tilværelse. Fra et samfunnskritisk perspektiv representerer Luke Skywalker maktens rene og gode hensikter, mens Darth Vader og Imperiet står for det korrupte systemet. Fra et religiøst utgangspunkt minner kampen mellom Luke og Imperiet oss om at tro, håp og kjærlighet er det eneste som kan redde mennesket fra denne verdens mørke krefter. En psykoanalytisk tolkning vil se Luke og Darth Vader som bilder på de mørke og gode kreftene som finnes inne i alle mennesker, og som kjemper mot hverandre i en evig kamp. George Lucas har selv fortalt at han ikke hadde noen anelse om hvordan fortellingen skulle se ut, før han kom over Joseph Campbells klassiske tekst «The hero with a thousand faces» (1949), som diskuterer heltens arketypiske reise slik den kan gjenfinnes i verdens mytologier.

Ifølge Campbell finnes det én monomyte som utgjør en grunnleggende struktur for de fleste helte-epos gjennom historien, og det er denne malen «Star Wars» er bygget på. Dette rammeverket er svært tydelig allerede i «Star Wars: Episode IV – A new hope» (1977), som begynner med at helten (Luke Skywalker) mottar et kall til eventyr, som han først avslår. Han får så hjelp av en guide (Obi-Wan Kenobi), og setter ut på en reise som innebærer at han må redde en gudinne (prinsesse Leia). Helten må dernest gjennom en rekke utfordringer (kampen mot det onde Imperiet), før han mottar en stor gave som ofte involverer en viktig selverkjennelse.

Teknologi og spiritualitet. Samtidig er det også sånn at teknologien faktisk også spiller en viktig rolle for selve fortellingen. Fullendelsen av Lukes mål kan nemlig formuleres som erkjennelsen av at det finnes krefter i universet som overgår teknologien og vitenskapen.

Fullendelsen av Lukes mål kan nemlig formuleres som erkjennelsen av at det finnes krefter i universet som overgår teknologien og vitenskapen.

Hovedmålet i den originale «Star Wars»-filmen er å ødelegge den såkalte Dødsstjernen, en høyteknologisk romstasjon som kan pulverisere hele planeter. Rebellene planlegger å gjøre dette ved hjelp av avansert teknologi, men måten Dødsstjernen til slutt tilintetgjøres på er at Luke Skywalker skyver slike hjelpemidler tilside og setter sin lit til Kraften (the Force), som jevnt over avvises av Imperiets onde teknokrater som utdatert overtro.

Det man dermed ser er at «Star Wars» gjør bruk av teknologi på flere forskjellige vis. På ett nivå har vi å gjøre med en science fiction film som bæres av overbevisende spesialeffekter. På et annet presenteres vi med en fortelling som i bunn og grunn stiller seg skeptisk til moderne teknologi, og setter sin lit til tro og spiritualitet.

Innenfor science fiction er en slik ambivalens ingen nyhet. I Mary Shelleys klassiske roman er det nettopp Victor Frankensteins lefling med vitenskapen som fører til undergang for ham selv og hele hans familie, og den videre utviklingen av sjangeren på 1800-tallet fremstår som en klar reaksjon på det man så på som en ukontrollert og uønsket utvikling av teknologi og vitenskap.

Isolert sett kan det kanskje virke ironisk at en sjanger hvis fortelling hviler såpass tungt på moderne teknologi, egentlig har sin beveggrunn i en kritikk av denne. Men den virkelige ironien ligger i at teknologiens nærvær ofte oppleves som så overveldende, at disse tekstene oppfattes som ren virkelighetsflukt eller drømmerier. Det kan synes som at leseren/seeren blir så hektet på beskrivelsene av galaksen langt, langt borte, at man ikke ser hvordan det som uttrykkes også kan overføres til ens egen samtid, for eksempel
i form av advarsler mot overdreven tiltro til teknologiens fortreffelighet.

Konklusjonen blir at «Star Wars»' klassikerstatus både hviler på bruk og kritikk av teknologien. Samtidig ser vi at alle tolkningsmulighetene fortellingen åpner for, kanskje er filmenes største styrke. Budskapet som symbolske fortellinger viderebringer, endres i tråd med mottakerens forventningshorisont. Det er derfor monomyten alltid er aktuell.

Enten den presenteres i 3D eller ikke.