• Bauta J. Edgar Hoover var svært populær i sin samtid og hadde mange mektige støttespillere. I Clint Eastwoods film «J. Edgar» spiller leonardo DiCaprio hovedpersonen. Foto: FILMWEB

Virkelighetens J. Edgar.

Virkelighetens J. Edgar.

Fra utgave: 2 / februar 2012

Clint Eastwoods filmatiske gjennomgang av FBI-sjefens vei til maktens tinder er ikke noe stort mer enn en trøstende myte.

Mer enn bare mapper. Clint Eastwoods film «J. Edgar» (norsk première 20. januar, red.anm.) viser hovedpersonens menneskelige sider gjennom skildringen av det vanskelige kjærlighetsforholdet til Clyde Tolson, Hoovers nestkommanderende i FBI. Men når det gjelder politikk, faller filmen tilbake til stereotyper. Ifølge «J. Edgar», beholdt Hoover makten i 48 år hovedsakelig fordi han «hadde mappene» på sine politiske fiender. Ifølge denne forslitte betraktningen var Hoover en enslig aktør som manipulerte amerikansk politikk fra en lyssky posisjon i sitt mørke bakrom.

Det er en viss sannhet i dette, noe flere generasjoner av kommunister, venstreorienterte og kongressmedlemmer kan bekrefte. Hoover samlet på politisk etterretning – og visste å bruke den. Men nøkkelen til hans langvarige sjefstid er mye mer komplisert og foruroligende for amerikansk demokrati. Hoover regjerte i 48 år, ikke bare fordi han samlet på hemmeligheter, men også fordi han ble støttet, finansiert og heiet på av brede lag av allmennheten – deriblant noen av Washingtons mest aktede liberalere.

Bred politisk støtte. Fra dagens ståsted kan det være vanskelig å minnes hvor populær Hoover faktisk var, og hvor bred støtte han hadde i hele det politiske spektrum i Washington. Som regissør Eastwood fremholder, lå grunnlaget for denne innflytelsen i hans tidlige år som sjef for Bureau of Investigation i 1920-årene («Federal» ble lagt til i 30-årene), da han satte i gang med å omgjøre organisasjonen fra en skandaleherjet bakevje til et respektabelt statsorgan.

Men det var New Deal som ga Hoover den første ordentlige smaken av makt. I motsetning til «J. Edgar»s trege skildring, var Lindbergh-kidnappingen ikke det store vendepunktet i Hoovers karrière. Han fikk aldri en mer overstrømmende hyllest enn da han som gangsterjeger under New Deal tok knekken på trøbbelmakerne John Dillinger, Baby Face Nelson og andre berømte kriminelle på 1930-tallet.

Disse menneskejaktene omgjorde den ukjente byråkraten til den mannen de fleste amerikanerne skulle komme til å kjenne: En ekte storkjeftet FBI-agent som representerte en mektig føderal regjering.

Agent og forbilde. Gjennom det neste tiåret utnyttet Hoover sitt agentimage fullt ut, og øste ut store mengder av taler og avisspalter som ga vitnesbyrd om FBIs overlegne kriminalitetsbekjempende evner. Mediene etterplapret ivrig denne storslåtte fortellingen som beskrev en episk kamp for lov og orden. Et par forutseende kritikere satte spørsmålstegn ved denne historien allerede i 30-årene, og advarte om at Hoover var en «farlig fascistisk mennesketype» som utgjorde en alvorlig trussel mot amerikansk demokrati.

Mediene etterplapret ivrig denne storslåtte fortellingen som beskrev en episk kamp for lov og orden. 

En som imidlertid ikke delte dette synspunktet, var Franklin D. Roosevelt, den viktigste presidenten i Hoovers karrière. Fra midten av 30-årene begynte Roosevelt i det stille å oppmuntre Hoover til overvåking av innenlandske fascister og kommunister. I 1939, ved utbruddet av annen verdenskrig i Europa, utvidet presidenten FBIs ansvarsområde til å omfatte alle tilfeller av innenlandsk sabotasje, spionasje og undergravende virksomhet.

Basert på «J. Edgar» er det fort gjort å tro at han fattet denne beslutningen utelukkende fordi Hoover satt på informasjon om Roosevelts kone, Eleanor. Sannheten er at Roosevelt også anerkjente Hoovers talenter og popularitet. Århundrets største liberale president ga bevisst mye makt til en av de mest innflytelsesrike konservative.

Nedturen. I de fleste vanlige fremstillingene begynte Hoovers karrière å gå nedover etter krigen, først med de ondskapsfulle angrepene mot hjemmeavlede kommunister, senere med det ulovlige overvåkingsprogrammet Cointelpro, rettet mot borgerrettighetsforkjempere og aktivister på venstresiden. «J. Edgar» vier særlig oppmerksomhet til Hoovers overvåking av Martin Luther King Jr., inkludert de beryktede lydopptakene fra hotellrommet hans, som Hoover overfor pressen fremstilte som bevis på Kings «degenererte seksuelle lyster».

Det denne fortellingen utelater, er det like urovekkende faktum at mye av Hoovers kampanje mot King foregikk helt åpent, og med støtte fra millioner av amerikanere. I en tale til kvinnelige journalister i 1964, fordømte Hoover Martin Luther King Jr. som «landets mest notoriske løgner» og advarte om at borgerrettighetslederen var en fare for den nasjonale livsstilen. I en meningsmåling utført noen måneder senere var hele 50 prosent av amerikanerne enig med Hoover. Bare 16 prosent støttet King.

I dag er sympatien snudd på hodet: Hoover er skurken og King er en helgen. Men denne innsikten bør ikke tilsløre de mørkere delene av den amerikanske historien.

Oppfatningen om at Hoover beholdt makten bare fordi amerikanerne ikke visste hva han drev på med, er ikke noe særlig annet enn en trøstende myte.

Publisert første gang i The Nation, i utgaven datert 2. desember 2011. © The Nation. Distribuert av Agence Global.