• Historiens gang Et tresnitt av Thomas Nast fra 1865 hyller frigjøringen av sørstatsslavene etter borgerkrigen. Foto: NTB SCANPIX

«Hvorfor Lincoln ikke frigjorde slavene.»

«Hvorfor Lincoln ikke frigjorde slavene.»

Fra utgave: 2 / februar 2013

Til tross for stor skuespillerkunst av Daniel Day Lewis i hans vidunderlige fremstilling av Abraham Lincoln i Steven Spielbergs nye film, er det ett problem med filmen: Den er basert på at Lincoln frigjorde slavene. Historikerne sier at det ikke stemmer helt.

Frigjorde seg selv. At det ble slutt på slaveriet, var ikke utelukkende et resultat av at Abraham Lincoln og Representanthuset stemte for det 13. konstitusjonstillegget i den amerikanske grunnloven. Den sentrale rollen ble spilt av slavene selv.

Det beste verket jeg kjenner til om slutten på slaveriet, er Eric Foners uforglemmelige bok «The Fiery Trial: Lincoln and American Slavery», som kom ut i 2010 og vant Pulitzer-prisen, Bancroft-prisen og Lincoln-prisen. Foner og mange andre historikere har gjennom de siste par tiårene fremhevet den sentrale rollen til slavene selv, som er bortimot usynlig i Spielbergs film «Lincoln».

I løpet av de tre ukene som filmen skildrer, marsjerte Shermans hær gjennom Sør-Carolina, der slavene var i ferd med å innta plantasjer. De delte landområder mellom seg. De erobret sin egen frihet. Slaveriet var døende på bakken, og ikke bare i Representantenes hus. Filmen gir ikke noe inntrykk av dette.

I filmen er Lincoln sterkt engasjert i den store oppgaven med å få Huset til å godkjenne det 13. konstitusjonstillegget. Men filmen nevner ikke at Lincoln var mot det 13. konstitusjonstillegget da det ble foreslått i 1864 av Women’s National Loyal League, ledet av Susan B. Anthony og Elizabeth Cady Stanton. Lincolns holdning på det tidspunktet var, som Foner viser, at slaveriet burde oppheves på delstatsnivå, siden slaveriet hadde blitt skapt gjennom delstatenes lovgivning. Lincoln endret oppfatning som respons på politisk press fra radikale republikanere.

Ingen tidsnød. Ifølge filmen var Lincoln i 1865 i «et kappløp med tiden» (denne synopsisen er hentet fra halvoffisielle Internet Movie Data Base), fordi «freden kan komme når som helst, og hvis den kommer før konstitusjonstillegget vedtas, vil sørstatene stoppe opphevelsen av slaveriet før det blir til lov».

Det er rett og slett ikke sant. Filmen fokuserer på «lame duck»-kongressen som kom sammen i januar 1865. Lincoln hadde kunngjort at hvis Kongressen ikke godkjente konstitusjonstillegget, ville han innkalle den nye Kongressen til en spesialsesjon i mars, der republikanerne ville ha to tredjedels flertall. Da ville konstitusjonstillegget blitt vedtatt uten problemer – drøyt én måned senere enn «lame duck»-kongressen skildret i filmen.

Filmen kommer med nok en ugyldig påstand: At så snart sørstatene var tilbake i unionen, ville de ha makt til å blokkere godkjennelse av konstitusjonstillegget, noe som krevde støtte fra tre fjerdedeler av delstatene. Lincoln og resten av republikanerne ville ikke ha tillatt at makthaverne i de konfødererte statene ble værende med makten etter kapitulasjonen – det var dette «gjenoppbygging» handlet om. Louisiana, Tennessee og Virginia hadde allerede dannet nye styresett som opphevet slaveriet. Det var ikke noe «kappløp med tiden» – og således er det sentrale dramaet i filmen fingert.

Militært tiltak. Et annet spørsmål som filmen tar opp, men egentlig ikke besvarer, er hvorfor Lincolns frigjøringsproklamasjon av 1. januar 1863 ikke frigjorde alle slaver.

Lincoln visste at presidenten ifølge konstitusjonen ikke hadde noen myndighet til å oppheve lover vedtatt av delstater – deriblant lovene som legaliserte slaveri i sør. Men som øverstkommanderende hadde han i krigstid myndighet til å iverksette tiltak som han anså «militært nødvendig» for å redde statsmakten – i dette tilfellet undergraving av Konføderasjonen ved å erklære slavene som frie og rekruttere dem som unions-soldater.

Frigjøringsproklamasjonen var følgelig et militært tiltak som bare gjaldt for slaver under Konføderasjonens herredømme. En halv million slaver i de fire grensestatene og Vest-Virginia ble ikke frigjort. Lincoln mente at så snart den «militære nødvendigheten» var forbi, ville det kreves lovgivning for å gjøre slutt på slaveriet for godt.

Kritiske slaverimotstandere hevdet at Frigjøringsproklamasjonen faktisk ikke frigjorde en eneste slave. Men som Foner forklarer i «The Fiery Trial», var proklamasjonen «like mye et politisk som militært dokument». Før krigen hadde Lincoln og mange andre hevdet at slaveriet burde oppheves av delstatene, gradvis og med kompensasjon til slaveeierne. Men hans proklamasjon «gikk direkte på slavene, ikke som eiendeler til landets fiender, men som personer med egen vilje hvis handlinger kunne bidra til å vinne borgerkrigen».

Foner fremhever et argument fra slaverimotstanderen Wendell Phillips, nemlig at proklamasjonen «ikke gjorde frigivelsen til en straff for de enkelte opprørerne, men behandlet slaveriet som ’et system' som måtte avskaffes».

«Aldri før hadde så mange slaver blitt erklært frie», konkluderer Foner. «Ved å gjøre hæren til et verktøy for frigivelse og slå sammen unionens mål med målet om avskaffelse, sikret man at nordstatenes seier ville føre til sosial forandring i sør og redefinering av de svartes plass i amerikansk dagligliv.» Alt dette mangler i Spielbergs film.

Det er helt og holdent på sin plass at filmen hedrer Lincoln. Men historikerne har vist hvordan slaveriet døde som følge av tidligere slavers handlinger.

Som Eric Foner konkluderer, «dette ville vært en dramatisk historie for Hollywood».

© 2012 The Nation. Distribuert av Agence Global.