• Utholdende John McClane er en typisk amerikansk helt, som holder ut og aldri gir opp. Filmen «A Good Day to Die Hard» med Bruce Willis i hovedrollen, hadde norsk première 14. februar. Foto: FILMWEB

På feil sted til feil tid.

På feil sted til feil tid.

Fra utgave: 2 / februar 2013

Yippee-ki-yay, motherf***er! I vår ble det gjensyn med Bruce Willis i «A Good Day to Die Hard», der han nok en gang befant seg på feil sted til feil tid og med begrensede ressurser til å redde verden. Hvorfor blir vi aldri lei av slike moralske hverdagshelter?

Skapte ny sjanger. «Die Hard» er én av få filmserier som har fulgt oss siden 1980-tallet. Den første filmen kom i 1988 og ble regissert av John McTiernan, som allerede hadde laget «Predator» (1987) med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen.

Også «Die Hard»-manuset var opprinnelig tiltenkt Schwarzenegger og skulle bli en oppfølger til hans film «Commando» fra 1985, men da det viste seg at østerrikeren ikke var interessert, ble det skrevet om til den ukjente TV-skuespilleren Bruce Willis. Også Alan Rickman, som skulle besitte skurkerollen, var rimelig ukjent i USA, og alt i alt var det egentlig lite som lå til rette for at filmen skulle bli en så stor suksess.

Likevel endte man opp med å lage en ny actionsjanger, og en av filmhistoriens skumleste skurker og mest appellerende helter.

007 fra New Jersey. I «Helten med de tusen ansikter» («The Hero with a Thousand Faces», 1949) utforsker Joseph Campbell teorien om at alle sentrale myter og fortellinger deler en grunnleggende struktur som han kaller monomyten. Denne monomyten er en beskrivelse av heltens kall til eventyr, og går over til oppgaver og prøvelser, før fasen hvor han reiser hjem med en velsignelse han kan bruke til å lage en bedre verden.

Selve helten må være en skikkelse man både identifiserer seg med og ser opp til. Som Akilles eller Odyssevs tilhører han det øvre sjiktet i samfunnet og utgjør dessuten et slags kontaktpunkt mellom det guddommelige og det menneskelige.

Om man muligens kan gjenkjenne aspekter ved John McClane, i Bruce Willis’ skikkelse, i noen av disse karakteristiske trekkene, er det tvilsomt at han kan betraktes som noen slags form for medium mellom gudenes og menneskenes sfærer. Han er riktignok vittig, kjekk og snarrådig, men er kanskje aller mest merket av sin tilkortkommenhet og hverdagslighet.

I så måte hører han kanskje mest hjemme i antiheltsjangeren, hvor vi også finner klassiske filmkarakterer som Humphrey Bogarts Rick Blaine og Clint Eastwoods Dirty Harry. Samtidig er det noe avvæpnende ved John McClane som skiller ham fra disse selvdestruktive og mørke heltene.

Dette blir tydelig allerede tidlig i den første filmen hvor sjefsskurk Hans Gruber (Alan Rickman) prøver å finne ut hvem det er som forpurrer planene hans og spør: «Hvem er du? Nok et foreldreløst barn av en kollapset kultur som tror han er John Wayne?'» McClane svarer at han alltid har vært fascinert av paljettskjortene til Roy Rogers og avslutter samtalen med frasen som er senere blitt denne karakterens varemerke gjennom mer enn 20 år: «Yippee-ki-yay, motherfucker!». Han er 007 fra Plainfield, New Jersey.

Natur versus kultur. På denne måten skriver også «Die Hard»-filmene seg inn i den mest amerikanske av alle sjangre, nemlig westernfilmen. I boken «Sixguns and Society» (1975) hevder Will Wright at denne sjangeren er typisk strukturert av motsetningspar, med særlig vekt på skillet mellom natur og kultur. Wright differensierer videre mellom to typer western, nemlig den tradisjonelle eller «naive», som for eksempel «Dodge City» (1930), og den mer sofistikerte, som «Butch Cassidy and the Sundance Kid» (1970).

Den førstnevnte filmen kjennetegnes av at det er lett å orientere seg selv i det moralske landskapet. Helten står på samme side som sivilisasjonen, samfunnet og det gode, og mot villmarken og alt som ligger utenfor det ordnede. Den sistnevnte tar imidlertid høyde for at virkeligheten muligens kan være en smule mer komplisert. Helten kan for eksempel føle en sterkere tilknytning til ødemarken enn samfunnet forøvrig, og vissheten om hva som er godt og ondt, kan føles uklar. Likevel er det sånn at skillet mellom natur og kultur alltid opprettholdes.

På samme måte som den tradisjonelle westernfilmen er også «Die Hard» strukturert av motsetningspar. Ett tydelig par er arbeiderklassen, representert av politimannen John McClane, versus en klasse av hedonistiske japper. Et annet er dannelse, som deles inn i populærkulturelle referanser versus suspekt klassisk utdanning. Det er også et motsetningspar som går mellom øst og vest, i form av en akse mellom solide New York og overfladiske Los Angeles, korrumperte Europa og vellykkede USA, og mellom USA og Japan som en slags kommentar på den økonomiske trusselen som Østen utgjør til tross for amerikanernes solide fundament.

Den som aldri gir opp. I mange av filmene som i sin tid ble inspirert av «Die Hard», som for eksempel «Under Siege» («Kapring på åpent hav», 1992) med Steven Seagal, «Passenger 57» (1992) med Wesley Snipes, og «Air Force One» (1997) med Harrison Ford, finner vi helter som havner i samme situasjon som John McClane fordi de befinner seg på feil sted til feil tid. Likevel er det en stor forskjell i at alle disse besitter nyttig spesialkunnskap til bruk i nettopp en slik situasjon. Mens Steven Seagal er tidligere marinejeger i «Under Siege», er Harrison Ford intet mindre enn president med krigserfaring i «Air Force One».

John McClane har ingen spesielle helteegenskaper. Han er først og fremst er en vanlig fyr som bare vil dra hjem, gjerne sammen med kona. Likevel ender han opp med å redde grunnleggende symboler på det moderne kapitalistiske samfunnet, enten det dreier seg om en skyskraper, en flyplass, New York, eller, som i den nye filmen, i Moskva.

Og det gjør han først og fremst ved å holde ut. På samme måte som Rocky Balboa i «Rocky» (1976) løper og løper og løper gjennom Philadelphias gater enten det er snø, regn eller sol, slutter John McClane aldri å jobbe for å komme hjem, selv om det innebærer at han må løpe barbeint over et gulv fullt av glasskår eller å redde en hel haug med innesperrede mennesker.

Dette er den typiske amerikanske helten – han som ikke er spesielt smart eller talentfull eller sterk eller velhavende, men som heller ikke gir opp.

Det blir heller ikke vi så fort lei av.