• Historisk markering Kvinnedagen 8. mars 1982 ble markert på Youngstorget i Oslo. Økte kvinnelønninger ved tariffoppgjøret, kamp for fred, flere og bedre daghjem og kamp mot all kvinneundertrykkelse var blant hovedparolene i demonstrasjonene.

«Arbeiderkvinner i alle land …»

«Arbeiderkvinner i alle land …»

Den internasjonale kvinnedagen er et ektefødt barn av den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Da dagen ble markert for første gang, var det på initiativ fra den europeiske likestillingskampens primus motor, tyske Clara Zetkin.

Fra utgave: 3 / mars 2011

Gjennombruddet. I juli 1889 var Paris i verdensbegivenhetenes sentrum. Den gedigne verdensutstillingen med det nybygde Eiffeltårnet, utropt til underverk, lokket hærskarer av besøkere til byen. Men ikke alle var like opptatt av festivitasen rundt hundreårsmarkeringen for den franske revolusjon. De 400 deltagerne på den internasjonale arbeiderkongressen dvelte nok heller ved den revolusjonære idéarven enn ved det teknologiske fremskrittet, der de trengte seg sammen i Paris-arbeidernes forsamlingslokale. På dagsordenen sto nye retningslinjer for arbeiderbevegelsen og etableringen av Den annen internasjonale.

Én av delegatene var Clara Zetkin, utsending fra det tyske sosialdemokratiske parti. Talen hun holdt for kongressen, ble det første internasjonale gjennombrudd for kvinnen som skulle bli den sosialistiske kvinnebevegelsens største ideolog.

«Slik arbeideren kues av kapitalisten, slik kues kvinnen av mannen», lød det fra talerstolen. «Og hun vil forbli kuet, så lenge hun fortsetter å være økonomisk avhengig av mannen.»

Kvinnenes adgang til lønnet arbeid var for Zetkin den viktigste betingelsen for sosial frigjøring.

Kvinnenes adgang til lønnet arbeid var for Zetkin den viktigste betingelsen for sosial frigjøring.

Men «kvinnens og hele menneskeslektens frigjøring», var ifølge den marxistisk skolerte kvinnerettsforkjemperen, uløselig knyttet til «arbeidets frigjøring fra kapitalen». Zetkin appellerte til en solidaritetspakt mellom menn og kvinner for å få en slutt på det kunstige motsetningsforholdet som arbeidsledige var blitt tvunget inn i under industrialiseringen på 1800-tallet. Industriherrene var ikke fremmed for å true mannlige arbeidere med å ansette billig kvinnelig arbeidskraft, hvis arbeiderne krevde høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Innenfor den tidlige arbeiderbevegelsen ble kvinner rent ut sett på som konkurrenter og «lønnspressere».

Industriherrene var ikke fremmed for å true mannlige arbeidere med å ansette billig kvinnelig arbeidskraft, hvis arbeiderne krevde høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Innenfor den tidlige arbeiderbevegelsen ble kvinner rent ut sett på som konkurrenter og «lønnspressere».

Tilhørerne i salen lot seg begeistre av den talebegavede delegaten som forkynte kvinnenes rettmessige og nødvendige plass i det organiserte arbeidsliv. Kongressen i Paris påla de mannlige arbeiderne å oppta arbeiderkvinnene som likeverdige i sine rekker. Kongressen krevde at kvinner og menn skulle ha like rettigheter og lik lønn. Det tyske sosialdemokratiske partiet fikk avgjørende innflytelse på Internasjonalens politikk, og partiets kvinnepolitikk, anført av Clara Zetkin, skulle de neste to tiårene få stor betydning for tilsvarende partier i andre land.

Klassedelt kvinnesak. Zetkin delte kvinnene og deres respektive motiv for interessekamp, i tre klasser: Kvinnene i de øverste samfunnslag, som krevde råderett over egen formue, kvinnene fra middelklassen som krevde stemmerett og fri adgang til utdannelse og yrkesvalg, og arbeiderkvinnene, som i likhet med sine mannlige arbeidskamerater hadde en «objektiv interesse av å omstyrte det kapitalistiske system».

Særvern av kvinner i industrien, et krav arbeiderkvinnebevegelsen fremmet tidlig, ble motarbeidet av de borgerlige kvinnesaksforkjemperne, da de hevdet det stred mot prinsippet om likestilling. Clara Zetkin mente den borgerlige kvinnebevegelsen argumentativt sett var «en bygning reist på sandgrunn». De borgerliges krav om stemmerett for kvinner fant heller ikke gehør hos Zetkin til å begynne med. Allerede under Paris-kongressen flagget hun sin mening i stridsspørsmålet: «Stemmerett uten økonomisk frihet er ikke mer eller mindre verdt enn en valuta uten kurs.»

Demokratisk medbestemmelse er meningsfullt først når en avgitt stemme kan påvirke velgerens økonomi. Etterhvert så Zetkin kvinners stemmerett som et effektivt middel til å organisere kvinner politisk, snarere enn en løsning på kvinnespørsmålet.

Suksessredaktør. Mellom 1878 og 1890 rådet i Tyskland de såkalte sosialistlovene, som forbød organisasjonsvirksomhet på den politiske venstresiden. Allerede i 1882 var Clara Zetkin blitt betrodd oppgaven å organisere landsdekkende distribusjon av den illegale avisen Der Sozialdemokrat, Tysklands da eneste usensurerte avis. Fra 1892–1917 var hun redaktør for sosialdemokratenes kvinnetidsskrift Die Gleichheit (Likhet). Fra å trykke 2000 eksemplarer ved starten i 1892, nådde tidsskriftet et opplag på hele 125 000 i 1914, et tall kun de aller største avisene kunne konkurrere mot.

Fra 1900 steg også antallet kvinnelige tillitsvalgte og parti- og fagforeningsmedlemmer drastisk, i stor grad takket være Zetkins målbevisste opplysnings- og agitasjonsarbeid i redaktørstolen.

Suksessredaktøren ble Den annen internasjonales permanente kvinnesekretær fra 1907, etter den første internasjonale sosialistiske kvinnekonferansen samme år. Die Gleichheit ble formidlingsorgan for den internasjonale bevegelsen.

Det var under oppfølgingskonferansen i København tre år senere at Clara Zetkin tok initiativet til å opprette en internasjonal kvinnedag. Året etter, 19. mars 1911, marsjerte flere hundre tusen kvinner i Tyskland, Østerrike, Sveits og Danmark med krav om stemmerett. Datoen 8. mars ble fastsatt først i 1917, etter at en omfattende kvinnedemonstrasjon i St. Petersburg denne dagen hadde vist seg å utgjøre opptakten til februarrevolusjonen (ifølge den julianske kalender).

Uten kvinner ingen revolusjon. I tiden rett før første verdenskrig kom det til en kursendring i det tyske sosialdemokratiske partiet. Fra å være et revolusjonært parti som flagget solidaritet mellom nasjonene og sa nei til krig, hadde SPD ifølge Zetkin «degenerert til et nasjonalistisk reformparti som lot seg begeistre av annekteringer og kolonierobringer».

Da hun i 1917 ble tvunget til å gå av som redaktør for Die Gleichheit på grunn av motstanden mot partiets omfavnelse av fedrelandspropagandaen, falt lesertallene dramatisk, bladet gikk snart inn, og det internasjonale kvinnesekretariatet gikk i praksis i oppløsning.

Partiløse Zetkin gikk med i etableringen av det revolusjonære Spartakusforbundet under krigen, og i 1919 sluttet hun seg til det tyske kommunistpartiet.

«Uten kvinnene blir det ingen revolusjonær bevegelse», slo hun fast i venninnen Rosa Luxemburgs tidsskrift Rote Fahne. Hun ble valgt inn i Riksdagen, hvor hun i 13 år fortsatte å tale den sosialistiske kvinnefrigjøringens sak.

Zetkin gikk tidlig inn for kvinnenes seksuelle frigjøring og betonet enkeltmenneskets rett til å bestemme over egen kropp. Hun gikk til frontalangrep mot det nyinnførte pavelige forbudet mot prevensjon, intensiverte motstanden mot abortforbudet og krevde en helt ny sosialpolitikk rettet mot kvinner. Hun var dessuten en pionér i å kreve at også far skulle ta sin del av omsorgen for barna: Kvinnenes påtvungne rolle som dobbeltarbeidende forhindret dem fra å investere tid i politisk interessekamp.

Zetkin var en pionér i å kreve at også far skulle ta sin del av omsorgen for barna

Den overbeviste marxisten Zetkin var en nær venn av Lenin, og hun bejublet heller ukritisk Sovjetunionens kvinnepolitikk, spesielt det faktum at rekordmange kvinner ble sysselsatt i industrien, om enn under prekære sosiale betingelser.

Men blant «sovjetmenneskene» var Clara Zetkin særlig opptatt av de muslimske kvinnene i Kaukasus, som var befridd for tvangsmessig tildekking og vilkårlig patriarkal justis. «Jeg har hørt de kommunistiske kamp- og håpssanger hundrevis av ganger», skriver hun i en reiseberetning, «men aldri lød ordene og melodien festligere og mer henrykt enn fra munnen til disse muslimske kvinnene og jentene».

Heks og heltinne. I august 1932, noen måneder før Hitlers maktovertagelse, holdt Clara Zetkin i kraft av å være Riksdagsforsamlingens eldste representant, åpningstalen som ærespresident. Hun manet en siste gang til «enhetsfront» mot fascismen, og rettet en særlig appell til kvinnene, som hun under et nazistisk regime varslet omfattende rettighetstap og degradering til «fødselsmaskiner». Den 75 år gamle, halvblinde og sterkt svekkede Clara Zetkin måtte etter avsluttet sesjon forlate riksdagsbygningen i forkledning, gjennom en bakdør, for å komme i sikkerhet for nazistene, på samme måte som hun var blitt smuglet inn.

Spottet og drapstruet kom hun seg i sikkerhet til Moskva, hvor hun holdt sin siste tale 8. mars 1933, tre måneder før hun døde. Den sosialistiske kvinnesakens mor ble stedt til hvile på æreskirkegården på Den røde plass.

Keiser Wilhelm II holdt Clara Zetkin for å være den «farligste heks i det tyske riket». Og Hitler avfeide henne på sitt sedvanlige vis: «Kvinnefrigjøring er et begrep funnet opp av det jødiske intellekt, og det er den samme ånd som preger dets innhold», frådet han under en massemønstring for kvinner i 1934.

Hitler avfeide henne på sitt sedvanlige vis: «Kvinnefrigjøring er et begrep funnet opp av det jødiske intellekt, og det er den samme ånd som preger dets innhold».

I DDR ble Zetkin naturlig nok æret som en heltinne, mens det forente Tyskland har vært langt mer lunken til den røde kvinnerettsforkjemperen.

Helmut Kohl skal i 1994 ha hatt en finger med i spillet for å hindre at gaten opp mot det nye regjeringskvartalet i Berlin fikk bære Clara Zetkins navn.

Kilder: «Clara Zetkin: Leben und Wirken», L. Dornemann, «Clara Zetkin oder: Dort kämpfen wo das Leben ist», F. Hervé, «At erobre ordet: kvinderne og arbejderbevægelsen», Toni Liversage, Deutsches Historisches Museum