• Hermetikkhjelp Matbanken i Oldham åpnet for litt over et år siden og har siden sett en jevnt økende tilstrømning. De deler ut donerte matvarer til dem som nå faller igjennom det sosiale sikkerhetsnettet. Sosialkontorer, jobbsentre og leger ...

Den britiske velferdsstaten på retrett.

Den britiske velferdsstaten på retrett.

Fra utgave: 3 / mars 2013

I Storbritannia er maskene i det sosiale sikkerhetsnettet i ferd med å bli større. Store kutt i velferdsbudsjettet vil ramme millioner av mennesker de neste årene. De færreste av dem passer inn i regjeringens beskrivelse av «latsabber» og «trygdesnyltere».

Greater Manchester. Handlegaten i Oldham er i forandring. Mens en rekke tradisjonelle butikker den siste tiden har måttet stenge dørene, er en ny type virksomhet på full fart inn. «Det har alltid vært en pantebutikk i Oldham», sier den lokale hjelpearbeideren Andrew Barr. «Men nå har vi fått steder som Cash Converters». Der, som i andre tilsvarende nyetableringer langs hovedgaten, kan man nå bytte inn alle typer eiendeler mot en beskjeden sum kontanter. Det siste året har også en rekke lånebyråer som tilbyr forskudd på lønn og trygdeutbetalinger, mot en oftest skyhøy rente, startet opp i byens tomme lokaler. «Mange havner i en gjeldsspiral», forteller Barr. «For å kunne betale tilbake mot slutten av måneden, må folk ofte låne enda mer penger.»

Selv står han bak disken i det som for stadig flere briter viser seg å være siste utvei. Matbanken i Oldham åpnet for litt over et år siden og har siden sett en jevnt økende tilstrømning. Sosialkontorer, jobbsentre og leger fyller ut matkupongene som gir mottageren rett til tre gratis kartonger med hermetikk i løpet av en periode på seks måneder.

Ifølge The Trussell Trust, veldedighetsorganisasjonen som står bak konseptet, er det nå godt over 250 slike matbanker i Storbritannia, med flere nyåpninger hver uke. Ifølge stiftelsens anslag vil de brødfø over 230 000 mennesker i løpet av inneværende driftsår.

«Den vanligste grunnen til at folk kommer hit, er endringer eller forsinkelser i trygdeutbetalingene», forklarer Barr.

«Den vanligste grunnen til at folk kommer hit, er endringer eller forsinkelser i trygdeutbetalingene», forklarer Barr. 

Men en annen stor og viktig gruppe er forsørgere i deltidsjobber. Ifølge en rapport fra Greater Manchester Poverty Commision mottar halvparten av Oldhams mange tusen deltidsarbeidere mindre enn det bystyret definerer som en levelig minstelønn – 61 kroner i timen. Dårlig vær kan derfor være nok til å dytte mange utfor stupet:

«Når det snør og skolene er stengt, er det mange småbarnsforeldre som ikke kan gå på jobb, og siden de er deltidsansatt, får de ikke betalt», sier Barr.

Den gruppen som likevel gjør ham mest fortvilet, er de arbeidsuføre som de siste årene er blitt underlagt strengere behovsprøving og som nå kan ende opp på en svært beskjeden arbeidsledighetstrygd hvis de blir funnet delvis arbeidsføre. «Vi har hatt folk her som er blitt tatt av uføretrygd og som ikke på noen måte vil kunne få seg en jobb», sier Barr. «De som undersøkte dem, må ha tittet gjennom rosamalte briller.»

Foreløpig er det ingen kø utenfor matbanken, men Barr frykter for konsekvensene av kuttene og velferdsreformene som nå kommer på løpende bånd. «Vi som samfunn kunne ikke fortsette slik vi gjorde, og alle må hjelpe til», erkjenner han, «men politikerne må huske at selv små kutt er store kutt for folk med lav inntekt.»

I jobb, men fattig. Den liberalkonservative regjeringen har pekt ut sosialsektoren som en av de fremste salderingspostene i forsøket på å få nasjonalbudsjettet i balanse. På nyåret innførte de et tak på 1 prosent for den årlige oppjusteringen av alle trygdeordninger til voksne i arbeidsfør alder, hvilket med dagens inflasjon betyr en reell nedgang på rundt 6 prosent frem til 2016.

Som andel av gjennomsnittlig lønn er flere av Storbritannias støtteordninger i utgangspunktet blant de minst sjenerøse i Europa, og fagbevegelsen mener de nye kuttene fort kan slå tilbake på regjeringen.

«Gitt den britiske tabloidpressen, tror jeg de regnet med at folk ville kjøpe deres retorikk om 'strevere' versus 'latsabber'», sier Patrick Taylor ved fagforeningen Unison i Manchester. «Men 60 prosent av kuttene vil faktisk ramme folk som er i arbeid.»

Nedskjæringene kommer i tillegg til en omfattende velferdsreform som fra april blant annet vil medføre kraftige kutt i bostøtten til hundretusenvis av mennesker, og som mange steder vil redusere, eller helt avvikle, det sosiale krisefondet som lenge har vært brukt til å stoppe hullene i det sosiale sikkerhetsnettet.

En rapport fra den anerkjente tenketanken Institute for Fiscal Studies konkluderer med at rundt én million flere barn vil falle inn i fattigdom som en konsekvens av nedskjæringene, hvilket vil bringe statistikken tilbake på 1990-tallsnivå. Ifølge deres projeksjon vil også nærmere én av fire voksne i arbeidsfør alder være fattig i Storbritannia i 2020, hvilket vil si at de tjener mindre enn 60 prosent av den nasjonale middelinntekten.

Et særtrekk ved landets fattigdomsproblematikk er at over halvparten av barn og voksne som rammes, lever i en husholdning der minst én person er i jobb. Denne «arbeidsfattigdommen» har tiltatt jevnt de siste par tiårene.

«For 20 til 30 år siden pleide vi å ha en høy strukturell arbeidsledighet», forteller John Philpott, ekspert på det britiske arbeidsmarkedet. «Men en lavere beskyttelse av lønningsnivået og en utvanning av retten til trygdeytelser har presset folk over i dårlig betalte jobber og skapt en betydelig andel arbeidsfattige.»

I tillegg til lave lønninger i bunnen av jobbmarkedet, skal rundt tre millioner mennesker (eller rundt én tiendedel av den britiske arbeidsstokken) nå være undersysselsatt, hvilket hjelper til å holde tallet på fulltids arbeidsledige under 2,5 millioner.

«Hadde vi hatt nærmere fire millioner arbeidsledige, ville det blitt sett på som en nasjonal krise», sier Phillpott. «Men antallet arbeidsfattige og undersysselsatte dekker over problemet og hindrer at man gjør noe med det.»

De arbeidsfattige er oftest ikke fagorganisert og jobber gjerne på callsentre, i pleiehjem, i butikk eller i andre servicenæringer. «Mange av disse arbeiderne kan komme til å bytte ut jobbfattigdom med ikke-jobb-fattigdom», sier Allison Foreman, medlem av Greater Manchester Poverty Commission.

«For disse er det såpass ille at de fort kan tenke: ’Vel, kanskje kan jeg få 20 pund mer ut av å jobbe, men er det egentlig verdt det?’»

Regjeringens nye reformpakke er ment å gjøre dette valget mindre attraktivt.

Ifølge det nye regimet, som vil være på plass i løpet av året, vil arbeidsledige måtte drive jobbsøking 35 timer i uken for å kvalifisere til støtte. I tillegg legges det opp til et langt tøffere sanksjonsregime, med bortfall av alle sosiale tilskudd i inntil tre år hvis man gjentatte ganger avviser jobbtilbud.

«Den typen usikre jobber mange har i dag, er ingen stige ut av fattigdom», kommenterer Foreman. For henne handler det om at jobbkvaliteten må opp gjennom en økning i den nasjonale minstelønnen og i antallet fagorganiserte, samtidig som man sikrer likelønn for kvinner.

«Det handler om å legge bak seg en anti-fattigdomsstrategi som bare handler om å få folk i jobb», konkluderer hun.

Superkalkulator. Mens mange organisasjoner på grasrota er bekymret for konsekvensene av å la inflasjonen tære på et allerede lavt definert eksistensminimum, er andre mer opptatt av dreiningen mot stadig mer behovsprøving i trygdesystemet. «Det viktige spørsmålet er: Har man nå egentlig en sosial forsikring overhodet?» sier professor Paul Spicker, en av Storbritannias fremste eksperter på feltet og leder av The Centre for Public Policy and Management ved Robert Gordon University i Aberdeen.

«Det viktige spørsmålet er: Har man nå egentlig en sosial forsikring overhodet?» sier professor Paul Spicker

Han viser til de siste årenes radikale skifte mot strengere behovstesting av uføretrygden, hvilket har fått store konsekvenser for landets rundt 2,5 millioner mottagere.

«Nå er flere hundre tusen blitt bedt om å søke arbeidsledighetstrygd istedenfor», sier Spicker. «Og mer enn halvparten av de resterende er blitt bedt om å ta del i arbeidsrelaterte aktiviteter.»

Fra april vil også tilleggsstøtten til folk som har redusert mobilitet og som trenger hjemmesykepleie, bli underlagt strengere behovsprøving. Regjeringen har gitt oppdraget til to private helseforetak som nå blir ansvarlige for å nå målet om 20 prosent reduksjon i utgiftene frem til 2017.

«Gitt de finansielle problemene er argumentet at vi trenger stadig mer behovstesting», sier Spicker. «Men økonomisk sett er det nonsens. Behovsspesifikke trygdeordninger sparer ikke penger.» Likevel er nå også barnetrygden, en av de få «universelle» tilskuddene, også blitt underlagt behovsprøving.

For Spicker handler det om ren politikk: «Det er lettere å kutte universelle støtteordninger fordi folk vanskelig kan protestere mot at rike folk blir fratatt trygd», sier han. «Behovsorienterte ordninger er mer politisk robuste.»

Den britiske regjeringens store visjon er nå å skape den ultimate behovskalkulator. I løpet av året begynner introduksjonen av såkalt universal credit, hvilket er en sammenslåing av alle sosiale støtteordninger til voksne i arbeidsfør alder, med en rekke nye krav og forpliktelser bygget inn i systemet. Endringer i sivilstatus, jobbsituasjon, boforhold, helsetilstand og lønn skal nå fortløpende rapporteres inn elektronisk slik at man kan regne ut et enkelt tilskudd på månedlig basis til hver husholdning.

Spørsmålet er hvordan dette vil fungere for trengende som ofte kan befinne seg i en kaotisk og mindre «rapportérbar» livssituasjon.

«Det vil aldri kunne fungere slik regjeringen ønsker», spår Spicker. «Jeg skulle heller like å se mer forutsigbare støtteordninger, slik at man i en gitt situasjon kan si 'Jeg vet ikke hva som ellers kommer til å skje med meg, men jeg vet i det minste at jeg har dette.»

Den trygghetsfølelsen kan for mange komme til å forsvinne i Storbritannias nye sosiale virkelighet.