Frigjøringskjempen «I mitt land går man først i fengsel, så blir man president», har Nelson Mandela uttalt. Han har tilbrakt en tredjedel av sitt liv i fengsel med å hugge stein med en tre kilos hammer. Han regnes som en av verdens største statsmenn og moralske forbilde. Mandela var president i Sør-Afrika i fem år, fra mai 1994, fire år etter at han slapp ut av fengsel. Foto:  TREVOR SAMSON, AFP

Mirakelmannen.

Den utro skjørtejegeren, bokseren, hissigproppen, juristen, terroristen, fangen, presidenten, landsfaderen og fredsprisvinneren Nelson Mandela. Historien om Sør-Afrikas store legende.

Motorstans. Forfatteren Richard Stengel forteller om da han fløy med Nelson Mandela i et lite propellfly på vei til Natal i 1993, der Mandela skulle holde et foredrag. Som alltid har Mandela en avis i fanget. Han elsker å lese aviser, noe han ikke fikk under alle årene i fengsel. Høyt oppe i luften ser Mandela ut av vinduet, deretter bort på Stengel, og bemerker rolig; «Richard, kanskje du vil informere piloten om at propellen har stanset?».

Stengel ser skrekkslagen på propellen som ikke lenger går rundt. Han går inn til piloten og får vite at flyplassen er varslet, at ambulanser kjøres fram, at rullebanen i tilfelle blir dekket med skum og at han ikke kan gjøre annet enn å sette seg igjen. Stengel orienterer Mandela, som nesten fraværende og rolig svarer «mmm, ja, fint». Mens Richard tenker «herregud, vi skal styrte og dø!», vender Mandela tilbake til å lese avisen uten å vise snev av uro.

Sint ung mann. Nelson Mandela har ikke alltid hatt sin berømte stoiske ro og sindighet. I boken «Mandela – et autorisert portrett» (2006) skriver biskop Desmond Tutu:

«Mange mente åra i fengsel var meningsløse og bortkastet. De glemmer at han var en sint, ung mann da han ble satt i fengsel, dypt sjokkert over uretten begått under rettssakene, der de ble idømt straffer for å kreve sin gudgitte, umistelige frihet som ekte borgere av sitt fedreland (...) Åra i fengsel var av avgjørende betydning. Lidelse kan naturligvis skape bitterhet, men i mange tilfeller adler den mannen. Vi skal alle være takknemlige for at det siste var tilfellet med Mandela. De uutholdelige lidelsene under ekstreme forhold, isolasjonen og atskillelsen fra sin familie, renset ut slagget og foredlet hans åndelige ressurser. Etter hvert ble han et menneske som kunne lese redselen og usikkerheten hos sin motstander. Han utviklet sin storsinnethet og åndelige sjenerøsitet», skriver Tutu.

Oppvekst. Der Mandela vokste opp på landsbygda i Transkei var det langt mellom de hvite og liten opplevelse av rasismen som rådet i byene. Faren var en respektert stammehøvding, avsatt av engelske kolonimyndigheter. Moren ble kristen og døpte sønnen i en metodistkirke. Slik fikk Mandela, som første gutt i familien, formell skolegang. På misjonsskolen fikk han navnet Nelson, etter den britiske sjøhelten. Hans egentlige navn, Rolihlahla, betyr «å bryte en gren på et tre», som i overført betydning betyr motstand og opprør, uten at Mandela tror det fikk innvirkning på hans liv.

17 år gammel stakk Nelson og en kamerat til Johannesburg. Her opplevde han rasepolitikken på nært hold. I bydelen for sorte, South West Township, So-we-to, ble Nelson politisk aktiv. Han var 34 år i 1942 da han meldte seg inn i African National Congress (ANC), stiftet 30 år tidligere. Kort etter var han med å starte ANCs ungdomsorganisasjon, samtidig som han tok jusstudier ved Wits-universitetet.

Han gjorde det rimelig bra som advokat, gikk i fine dresser og hadde eksklusiv bil – og var en skjørtejeger. Etter å ha vært utro flere ganger, skilte han seg fra sin første kone Evelyn. Sønnen dro han med på boksetrening, noe Mandela har elsket og drevet med hele livet.

Møtet med den 16 år yngre Winnie Mandela var kjærlighet ved første blikk. Hun sluttet seg til ANCs kvinneliga og var aktiv i det politiske arbeidet. I tillegg var hun vakker, med sans for fine klær og dyre sko. De giftet seg i 1958.

Sabotasjer. Da Nasjonalistpartiet tok makten i 1948 ble apartheid innstiftet. Utover 1950-tallet ble raseskillepolitikken innskjerpet til det kulminerte i Sharpewille-massakren.

Da Nasjonalistene innførte nye passlover i 1960, innebar det en betydelig innskrenking i bevegelsesfriheten for den svarte befolkningen. Protester fulgte. I mars 1960 åpnet hvite politifolk ild mot en demonstrasjon i Sharpewille. 69 unge svarte ble skutt i ryggen og drept, nær 200 ble såret. Sharpeville-massakren ble en av de verste i antiapartheidkampen, og førte til at alle svarte partier i landet ble forbudt.

ANC hadde hele tiden vært en ikkevoldelig organisasjon, men i 1961 dannet de den væpnede grenen Umkhonto we Sizwe (Nasjonens spyd) – også kalt MK. Sentral i opprettelsen og avgjørelsen om å gå bort fra en ikkevoldelig linje var Nelson Mandela.

Mens Oliver Tambo reiste i eksil for å sette opp en eksilorganisasjon for den politiske delen av motstandskampen, reiste Mandela ut for å lede, trene og organisere den væpnede motstanden.

I desember samme år ble store områder i flere byer i Sør-Afrika mørklagt. I august 1962 ble Mandela stanset i sin bil på vei fra Natal til Johannesburg og arrestert, mistenkt for sabotasje. Dommen lød på fem års fengsel.

Unngikk døden. Året etter, da resten av ANC-ledelsen ble arrestert i Rivonia, fant politiet en detaljert strategisk plan om sabotasje og undergrunnsvirksomhet. Mayibuye-dokumentet (Vårt hjemland) var sentralt i rettsaken da Mandela i 1964 fikk utvidet straffen til livstid for høyforræderi. Hans tale i retten viste vei for det nye Sør-Afrika 30 år senere: «Jeg har kjempet mot hvit dominans og jeg har kjempet mot svart dominans. Jeg tror på et fritt og demokratisk samfunn, der alle lever i harmoni og har samme forutsetninger. Det er et ideal som jeg vil leve for å nå. Men jeg er beredt til å dø for dette idealet, om det kreves». Aktor hadde forlangt dødsstraff, det ble livstid.

Etter en stund i fengsel på fastlandet, ble Mandela samlet med andre ANC-ledere på fengselsøya Robben Island. Her satt han i 18 år og hogget stein med en tre kilos hammer. De fikk motta besøk en gang i halvåret og ett brev i samme periode. Et brev fra Winnie var så sensurert at bare selve hilsenen var leselig.

Likevel klarte Mandela, Gowan Mbeki (far av nåværende president Thabo Mbeki), Mac Maharaj og en håndfull andre å styre ANC og MK. Beskjeder og ordrer ble smuglet inn og ut av fengselet. Tambo ledet organisasjonen i eksil.

Mandela fortsatte som øverstkommanderende for MK, som fikk nye krefter da tusenvis av unge etter Soweto-opprøret i 1976 tok del i motstandskampen fra nabolandet Angola. Selv om det aldri lyktes å infiltrere særlig mange geriljasoldater tilbake til Sør-Afrika, ble den lyssky geriljabevegelsen legendarisk. Det samme var deres fengslede kommandør. Det ble startet en massiv verdensomspennende kampanje for å få satt fri mannen, som ingen hadde sett siden rettssaken.

Fri mann. I 1989 ble Frederik Willem de Klerk ny president, og overrasket mange da han under åpningen av parlamentet året etter annonserte opphevelse av forbudet mot frigjøringsbevegelsen ANC og at Nelson Mandela og andre politiske fanger skulle løslates. Apartheidregimet var boikottet av de fleste land og under sterkt press. Deler av den hvite ledelsen innså at de måtte bøye av. Frigjøringskampen nærmet seg et gjennombrudd.

Verdens øyne var derfor rettet mot tv-skjermene 11. februar 1990, da Nelson Mandela gikk ut av fengselet hånd i hånd med sin kone Winnie. De ble kjørt til Cape Town. Tusenvis av mennesker var samlet utenfor rådhuset da Mandela holdt sin første offentlige tale etter 27 år i fengsel. Det var da han erklærte sin forpliktelse til forsoning med den hvite minoriteten.

Den forsonende holdningen vant over ANCs motstandere og samlet Sør-Afrika. For dette arbeidet fikk Mandela i 1993 Nobels fredspris sammen med president Willem de Klerk, mannen som hadde sluppet ham fri. Året etter, i det første demokratiske valget for alle sørafrikanere, ble Nelson Mandela valgt til president. De svarte knyttet ham til sitt bryst som den mytologiske geriljalederen, de hvite kunne drikke te med ham og godtok Mandela fordi han var den forsonende brobyggeren som ikke skulle straffe dem.

President Bill Clinton spurte en gang president Mandela om han ikke etter alle årene i fengsel var rasende og sint på det tidligere apartheidregiment og de hvite som hadde opprettholdt det? Mandela smilte og svarte mildt: «Jo, men jeg ville fortsatt være fanget om jeg hatet dem. Jeg ville være fri, så jeg lot det fare».

«Jo, men jeg ville fortsatt være fanget om jeg hatet dem. Jeg ville være fri, så jeg lot det fare»

I mai 2008 uttalte Bush' utenriksminister Condoleezza Rice at hun var flau over at Mandela formelt sett fremdeles står oppført på amerikaneres terrorliste, med strenge restriksjoner for innreise, i liket med alle medlemmer av ANC, stemplet av USA som kommunister og terrorister.

Lander trygt. Livet som president var ikke alltid like lett. I 1996 skilte Mandela seg fra Winnie, men kjærligheten skulle igjen blomstre opp. På 80-årsdagen i 1998 giftet han seg med Graça Machel, enken etter tidligere president Samora Machel i Mosambik, en gammel alliert av ANC. Han omkom i en flystyrt i oktober 1986. Apartheidregimet er beskyldt for å ha stått bak flystyrten.

Mandela forlot presidentposten i 1999, men 90-åringen viet seg siden til kampen mot HIV/AIDS og et eget barnefond. Mandelas egen sønn døde av den omstridte sykdommen, og han har siden vært kritiker av nåværende president Thabo Mbekis unnvikende holdning til problemet.

Det er langt mellom mannen som stiftet Afrikas mest kjente geriljabevegelse til menneskerettighetsforkjemperen, fredsprisvinneren og det internasjonale ikonet Nelson Mandela. Han har aldri tatt avstand fra den væpnede kampen, som han fortsatt mener var nødvendig. Men har sagt at det tristeste han opplevde, var da han hørte om MKs mishandling av egne medlemmer i Angola.

Da Richard Stengel i 1993 til sin lettelse opplevde at propellflyet likevel landet trygt i Natal, tok Mandela tak i armen hans og sa «du, jeg var livredd der oppe!». Mandelas tilsynelatende kjølige ro hadde uansett dempet Stengels egen frykt. Mot er ikke å ikke være redd. Mot er å være skrekkslagen, men ikke vise det.

Om du later som du ikke er redd, hjelper det mot å bli enda mer redd, reflekterte han i ettertid.