• I måneskinn En statue av en engel på Isakkatedralen i St.Petersburg i Russland står i silhuett mot fullmånen 18. mars 2011. Foto: DMITRY LOVETSKY, AP/NTB SCANPIX

Påske på vandring.

Påske på vandring.

Fra utgave: 4 / april 2012

Påsken er bare rot. At dato for påskedag varierer, vet alle. Noen vet også at ytterpunktene for 1. påskedag i vår vestlige kulturkrets er 22. mars og 25. april. Mange tror de kan definisjonen, og mange av disse tror den er slik: «Påskedag er første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn». Dette ble vi fortalt på skolen, og dette er det vi får vite når vi slår opp i velrenommerte oppslagsverk. Men fullt så enkelt er det ikke.

Bruk logikken! Tidspunktet for påskedag er bare rot.

For det første: Den sydlige halvkule har motsatte årstider av hva vi har på den nordlige. De har altså høysommer i desember, og de har sin vår, og følgelig også vårjevndøgn, når vi har høst i Norge. Hvis påskedefinisjonen var riktig, skulle man i Australia feire påske i september eller oktober. Det gjør de selvfølgelig ikke.

For det andre: Tidspunkt for fullmåne er et klokkeslett, ikke en dato, og fullmåne inntreffer samtidig over hele jorden. La oss tenke oss at første fullmåne etter vårjevndøgn inntreffer klokken 00.00 norsk tid natten mellom lørdag og søndag. I London er da klokken 23.00 lørdag kveld, og 1. påskedag for dem skulle altså begynne én time senere, fordi der begynner søndagen etter fullmånetidspunktet. I Helsinki, derimot, er klokken blitt 01.00 søndag morgen, og siden søndagen begynte før fullmånetidspunktet, skulle de altså vente én uke før de feirer sin påske. Dessuten ville sommertid eller ikke sommertid spille en rolle i visse situasjoner. Slik er det selvfølgelig ikke.

Ut fra dette kan vi uten videre si at den gjengse oppfatning av påskedato-definisjonen er feil.

Og til dem som mener å vite at denne definisjonen ble vedtatt av konsilet i Nikea i år 325, kan det meddeles at heller ikke det stemmer.

Til kildene. Vi må altså ta det hele fra starten. Den kristne påske henger sammen med jødenes pesach, et hebraisk ord som betyr forbigang og feires til minne om den natten ca. 1200 f.Kr. da Herrens engel, som skulle slå egypterne med død og fordervelse, gikk forbi de husene der jødene hadde smurt blodet fra et offerlam på dørstolpene. Dette er beskrevet i 2. Mosebok kapittel 2. Hos evangelisten Matteus leser vi i kapittel 26 at Jesus dro opp til Jerusalem for å feire påske, og at dette skulle bli tidspunktet for hans lidelse og død.

Vi må altså finne ut når jødene feiret  sin påske. For å finne svaret på dette må vi ta et lynkurs i astronomi.

Jorden bruker ca. 365,2522 døgn på sin ferd rundt solen. Dette er det som kalles et tropisk år eller populært sagt solår, og som vi i Vesten legger til grunn for vår kalender, naturlig nok, siden vi har store meteorologiske forskjeller mellom sommer og vinter.

I mange deler av verden er disse forskjeller mindre, man kan så og høste flere ganger i året, og i slike kulturer kan det være mer rasjonelt å basere kalenderen på månefasene. Dette gjelder for eksempel den islamske kalender.

Tiden fra én fullmåne til den neste, det som kalles synodisk lunasjon, er ca. 29,5306 døgn. Siden det ikke er noe enkelt matematisk forhold mellom solår og månemåned, det er nemlig ca. 12,3683 månemåneder i et solår, har vi hos oss forkastet månemåneden som kalenderbasis. Muslimene har forkastet solåret, og det islamske månebaserte år er på 354 eller 355 dager.

Jødene, derimot, har valgt noe så halsbrekkende som å bruke både solen og månen som basis, og har følgelig en svært komplisert såkalt luni-solar kalender. Dette medfører at et jødisk år kan ha 12 eller 13 måneder og 353, 354, 355, 383, 384 eller 385 dager. Jødisk nyttår begynner ved første nymåne etter høstjevndøgn, men årets første måned, Nisan, begynner utrolig nok ved nymåne syv måneder etter nyttår! «Påske for Herren» skal være den 15. Nisan, og det inntreffer da omtrent ved første fullmåne etter vårjevndøgn.

Konsilet i Nikea. De første kristne var omvendte jøder, og de feiret påske på samme tidspunkt som jødene pleide, altså på en hvilken som helst ukedag, men selvsagt ga de påsken et helt nytt innhold. Imidlertid utviklet det seg gradvis en kristen tradisjon med å feire søndagen, dagen for oppstandelsen, som ukentlig helligdag, og for mange var det da naturlig at man også feiret påskedag på søndag. Dette ble oppfattet som en alvorlig konflikt, og kirkemøtet i Nikea i 325 skulle rydde opp.

Hva de egentlig sa i Nikea om akkurat dette, er faktisk ukjent, idet all skriftlig dokumentasjon på akkurat dette punktet er gått tapt. Men i et brev til noen biskoper som ikke var til stede, kan man lese at «Påsken skal ikke feires med jødene … alle kirker skal feire påske slik som den feires av kirken i Roma». Og vi vet fra andre kilder at kirken i Roma på denne tid feiret påske første søndag etter den jødiske påske. Det de bestemte i Nikea, var altså at det var søndagen som skulle feires, men de sa ikke noe om månefaser eller jevndøgn.

Det var selvsagt helt uakseptabelt at man først måtte få vite resultatet av jødenes kalkulasjoner før man kunne bestemme den kristne påskedato. Lærde både i Alexandria og Roma gjorde derfor etter beste evne sine beregninger av fullmåne og vårjevndøgn. Disse beregningene måtte gjøres lang tid i forveien, slik at beskjeden om når påsken skulle feires, kunne komme frem i tide til prestene i de ytterste avkroker av den kristne kulturen. De kyndige astronomer kom imidlertid ofte til ulike resultater, med det til følge at påsken, til tross for den tilsynelatende enighet etter kirkemøtet, stadig ble feiret på forskjellig tid.

Månefasene er jo relativt enkle å finne ut av, så det var i første rekke vårjevndøgnstidspunktet som voldte besvær. I 525 ble det så bestemt av paven at regelen foreslått av munken Dionysius Exiguus skulle være gjeldende: Første påskedag skal være første søndag etter månens 14. dag på eller etter 21. mars. Siden månens første dag er første tegn til nymåne, blir månens 14. dag omtrent fullmåne. «Vårjevndøgn» er et høyst misvisende ord, idet også dette er astronomisk sett et klokkeslett. Vårjevndøgntidspunktet varierer mellom 19. og 21. mars, men for teologene var det viktigste å få en entydig dato å forholde seg til, slik at påsken over alt kunne bli feiret samtidig.

Julius og Gregor. Julius Cæsar innførte den julianske kalender i år 45 f.Kr. Årets lengde ble fastsatt til 365 ¼ døgn, og dette ordnet man ved å la hvert fjerde år være skuddår. Kalenderen hadde en imponerende nøyaktighet, idet av-viket fra det reelle solår bare var 11 minutter. Imidlertid bygget denne feilen seg opp gjennom århundrene, og på 1500-tallet var det åpenbart at kalenderen ikke hadde fulgt med tiden. Som følge av de 11 minutter pr. år anga kalenderen da vårjevndøgn hele ti dager feil.

Pave Gregor XIII så det som en av sine viktigste oppgaver å nyordne kalenderen for å få orden på påskefeiringen. For det første: Den akkumulerte feil ble rettet ved at 11 dager rett og slett ble fjernet fra almanakken. I de pavetro stater i Europa ble 4. oktober i 1582 etterfulgt av 15. oktober, i det protestantiske Danmark-Norge var man senere ute og lot 18. februar 1700 etterfølges av 1. mars.

For det andre: For å bringe kalenderen mer i varig samsvar med astronomien, fjernet man tre skuddager pr. 400 år, nemlig i de år som var delelig med 100 uten å være delelig med 400. Eller for å si det enklere: 1700, 1800 og 1900 ble ikke skuddår, mens 1600 og 2000 ble skuddår. Denne gregorianske kalender er så nøyaktig (avviket er kun 24 sekunder pr. år) at den først etter 3571 år vil ha akkumulert seg til en feil på ett døgn. Det kan de fleste av oss leve med.

For det tredje lot Gregor skarpskodde astronomer utarbeide tabeller for fullmånen. Disse baserte seg på en teoretisk måne med jevn bevegelse, som kan avvike fra den virkelige fullmåne med opptil to dager. Men det er denne teoretiske fullmånen som ligger til grunn for fastsettelsen av påskedato. Og definisjonen av påskedato, som fremdeles gjelder, er:

Første påskedag er første søndag etter påskefullmånen.

Påskefullmånen er dato for første kirkelig definerte fullmåne på eller etter kirkelig definerte vårjevndøgn.

Kirkelig definerte vårjevndøgn er 21. mars.

Siden påskefullmånen defineres ikke med klokkeslett, men med dato, og jevndøgn defineres ikke med klokkeslett og ikke med årstid, men med dato, er denne definisjonen av påskedag entydig over hele kloden.

Med dette skulle alt være greit og hele kristenheten skulle kunne feire påske samtidig.

Men nei da – så enkelt er det ikke. For en rekke, spesielt østlige, kirkesamfunn har ikke akseptert den gregorianske kalender, både fordi man ikke kunne innføre en nyordning av den religiøse kalender uten å ha vedtak om dette på et nytt økumenisk konsil, og fordi man generelt var negativ til pavelige forordninger. Her følger man fremdeles den julianske kalender i fastsettelsen av kirkelige høytidsdager, og siden deres «vårjevndøgn» for tiden faller på vår 3. april, er påskefeiringene helt i utakt.

Dessuten har det vært flere tolkninger av utsagnet «Påsken skal ikke feires med jødene …». Meningen var sannsynligvis « … ikke på datoen 15. Nisan» siden det var søndagen som skulle være påskedag, men det har vært tolket, og tolkes fremdeles av enkelte til at « … påsken må ikke feires på samme dato som jødene feirer sin påske». Denne tolkningen har medført at flere kirkesamfunn har flyttet sin påskefeiring for å unngå tidsmessig sammenfall. Interessant nok skjedde dette for eksempel i 1818, da både gregoriansk påskedato og den jødiske påskedato var 22. mars.

I Norge ble påsken feiret på denne dato, mens man i Sverige, som Norge var i union med, ville unngå jødenes påske og ventet én uke, nemlig til 29. mars før man feiret sin påske.

Det har vært gjort en rekke fremstøt for å samordne tidspunktet for påskefeiringen på tvers av kirkesamfunnsgrensene. Å bruke en bestemt søndag, for eksempel 2. søndag i april, har vært foreslått og er blitt forkastet.

Mer realistisk var forslaget som i 1997 ble fremmet av Kirkenes Verdensråd: Vårjevndøgn og fullmåne bestemmes astronomisk, og dato og klokkeslett relateres til Jerusalem. Med denne ordningen burde alle kirkesamfunn kunne være tilfreds. Ordningen ble foreslått innført påsken 2001, et år da ortodoks og vestlig påske falt på samme dato. Men alle gode argumenter til tross: Ingenting skjedde.

Så står det bare igjen å ønske alle en riktig god påske!