• Foto: ISTOCKPHOTO

Piratkopieringens etikk. Er det tyveri?

Piratkopieringens etikk. Er det tyveri?

Fra utgave: 4 / april 2012

Vi må finne ut hvordan vi kan realisere så mye som mulig av internetts fantastiske potensial, og samtidig belønne dem som skaper noe.

Princeton. I fjor fortalte jeg en kollega at jeg tenkte å ta nettetikk med i undervisningen på et kurs. Hun tipset meg om å lese en nylig utgitt antologi om datamaskinetikk – og sendte hele boken som vedlegg til e-posten.

Burde jeg ha nektet å lese en piratkopiert bok? Var jeg en heler, slik talsmenn for strengere lover mot piratkopiering hevder?

Hvis jeg stjeler en bok på den gammeldagse måten, så er det jeg som sitter igjen med boken, ikke den opprinnelige eieren. Jeg kommer bedre ut, men hun kommer verre ut av tyveriet. Når folk bruker piratkopierte bøker, kommer forlaget og forfatteren ofte verre ut – de taper inntekter fra salg av boken.

Men hvis kollegaen ikke hadde sendt meg boken, ville jeg i stedet ha lånt et eksemplar på universitetets bibliotek. Jeg slapp nå å bruke tid på det, og det virker som om ingen kom verre ut. (Gitt hva boken handler om, er den merkelig nok ikke til salgs i digitalt format). Faktisk hadde også andre nytte av mitt valg: Boken ble værende i bibliotekhyllen, tilgjengelig for andre brukere.

På den annen side, hvis den ikke hadde blitt igjen i bokhyllen og de andre brukerne hadde bedt personalet om å skaffe boken, ville biblioteket kanskje merket seg etterspørselen og bestilt et ekstra eksemplar. Men det er bare veldig liten sannsynlighet for at min bruk av boken ville ha fått biblioteket til å kjøpe et ekstra eksemplar. Og uansett er vi nå langt unna tyveri i vanlig forstand.

Alle gjør det. Jeg spurte de 300 studentene i min etikklasse om det var noen som ikke hadde lastet ned ting fra nettet fordi de visste eller mistenkte at det ville innebære brudd på opphavsrett. Bare fem eller seks hender ble rakt opp. Mange av de andre mente at de hadde nok gjort noe galt, men de sa at «alle gjør det». Andre sa at de uansett ikke ville ha kjøpt musikken eller boken, så de gjorde ingen fortred. Det virket ikke som om noen av dem hadde tenkt å slutte.

Argumentene for håndhevelse av opphavsrettslovgivning ble styrket av opplysningene som fremkom etter arrestasjonen i New Zealand i januar av Kim Dotcom (født Kim Schmitz), grunnleggeren av nettstedet Megaupload (nå stengt av FBI). Megaupload lot de 180 millioner registrerte brukerne laste opp og laste ned filmer, TV-programmer og musikk, og noen av pengene Dotcom tjente (på reklame og abonnementer) var på utstilling ved herskapshuset hans utenfor Auckland, der han hadde sin Rolls-Royce og andre eksotiske biler stående.

Dotcoms advokat hevder at Megaupload bare besørget lagringsplass for abonnentenes filer og hadde ikke hadde noen kontroll over hva de lagret. Men Megaupload tilbød pengepremier til brukere som lastet opp filer som ble populære blant andre brukere.

USA vurderte nylig en lovgivning som tar sikte på å stoppe piratkopiering på internett. Lovforslaget var utarbeidet på oppfordring fra både Hollywood-studioer og bok- og musikkbransjen, som hevder at opphavsrettsbrudd på internett koster USA 100 000 arbeidsplasser. Motstanderne sa at lovforslaget vil ramme langt flere enn nettsteder som Megaupload; det ville gjøre Google og YouTube ansvarlig for brudd på opphavsretten – og tillatte myndighetene å blokkere (uten rettslig tillatelse) tilgang til nettsteder som de mener tilrettelegger for opphavsrettsbrudd.

Situasjonen akkurat nå er at internettaktivister sammen med Google, Facebook og andre store nettselskaper har vunnet frem, og overtalt den amerikanske kongressen til å skrinlegge lovgivningen mot piratkopiering.

Internettaktivister har, sammen med Google, Facebook og andre store nettselskaper, vunnet frem, og overtalt den amerikanske kongressen til å skrinlegge lovgivningen mot piratkopiering. 

Men kampen fortsetter: Sist måned undertegnet EU og 22 medlemsland en avtale om bekjempelse av piratkopiering (ACTA – Anti-Counterfeiting Trade Agreement). Avtalen fastsetter internasjonale standarder og etablerer en ny organisasjon for beskyttelse av immaterielle rettigheter. Avtalen er allerede undertegnet av Australia, Canada, Japan, Marokko, New Zealand, Singapore og USA. Den må nå ratifiseres av blant annet Europaparlamentet.

Skaperne må godtgjøres. Selv er jeg er både forfatter og leser. En av internetts vidunderlige sider er at noen av mine eldre utgivelser, som for lengst er utsolgt fra forlaget, nå er mye lettere tilgjengelig enn noensinne – i piratkopierte versjoner. Jeg er selvfølgelig langt heldigere stilt enn mange andre forfattere og skapende kunstnere, for med universitetslønn er jeg ikke avhengig av forfatterhonorar for å forsørge familien. Det er likevel lett å finne bedre formål for mine bokinntekter enn Kim Dotcoms miljøskadelige livsstil. Vi må finne ut hvordan vi kan realisere så mye som mulig av internetts fantastiske potensial, og samtidig belønne dem som skaper noe.

Australia, Canada, Israel, New Zealand og mange europeiske land har en offentlig utlånsordning som er utformet slik at den godtgjør forfattere og forlag for tapt salg fordi bøkene finnes i offentlige biblioteker. Vi trenger en lignende ordning for internett. En egenandel kunne finansiere den, og hvis beløpet er lavt nok, blir det mindre motivasjon for å bruke piratkopiert materiale. Hvis dette kombineres med rettslig forfølgelse av piratverstingene på nettet, kan problemet kanskje løses.

Ellers blir de fleste kreative sjeler nødt til å tjene til livets opphold på annet vis, og det vil vi alle tape på.

Copyright: Project Syndicate, 2012. project-syndicate.org