Cyberspace som lukket rom.

Cyberspace som lukket rom.

Fra utgave: 5 / mai 2011

Nye medier skal bringe oss tettere sammen, men mange føler seg kskludert. De som ikke besitter tilstrekkelig «teknologisk kapital» og er fortrolige med medieteknologi, holdes utenfor.

Åpent torg eller lukket rom? Den som vil forstå seg på mediene vi omgir oss med, kan ha bruk for noen gode metaforer. Mange slike er i omløp allerede, naturligvis, og det som kjennetegner flere av dem – for eksempel «fjernsyn», «telefon» og «world wide web» – er at de belyser hvordan mediene forbinder ting og mennesker over store avstander. Det vi derimot mangler, er en metafor som lar oss beskrive hvordan mediene ikke bare skaper, men også vanskeliggjør forbindelser mellom mennesker.

Dette slår kanskje noen som en kjettersk tanke. Ett eksempel: Da Time Magazine i fjor kåret Facebooks grunnlegger Mark Zuckerberg til «person of the year», fikk boken de skrev om ham, talende nok tittelen «The Connector». Forfatteren, Lev Grossman, mente at «Facebook utsletter den tid og det rom som en gang skilte mennesker fra hverandre», og at folk takket være Facebook lever «enhetlige liv nok en gang». Selv uttalte Zuckerberg: «Det jeg virkelig bryr meg om, er å gjøre verden åpnere og mer connected».

Og slik forstår vi gjerne internett – som et sted der alle møtes og kommuniserer, kontinuerlig, åpent og uten hindringer. Jeg mistenker imidlertid at vi kjøper denne myten om internett fordi vi selv er slik plassert at vi nyter godt av mediet. Men hva når cyberspace ikke ligner et åpent torg så mye som et lukket rom?

Majoriteten er innenfor. Om vi forsto det på den måten, ville vi aller først legge merke til at de fleste mennesker i dag befinner seg inne i rommet. Vi ville kanskje mene at kommunikasjonen mellom menneskene i rommet ofte er overfladisk, men ville samtidig måtte innrømme at den også er hyppig, uhindret og ofte lystbetont. Innimellom – for eksempel når en YouTube-video ses av nær sagt alle, eller når kjendiser har sjokkerende ting å melde på Twitter – kan aktiviteten i rommet bli ganske hektisk. Da har de fest der inne.

Men om vi så godt etter, ville vi også se at det finnes dem som står utenfor rommet, som ikke er med på festen. Og for disse kan det være vanskelig – faktisk enda vanskeligere enn før – å opprettholde kontakten med dem på innsiden. De der inne er jo så opptatt med festen sin!

Datakurs for eldre. Nylig bestemte jeg meg for å oppsøke noen av disse som står utenfor det lukkede rommet, og fant derfor veien til Årvoll seniorsenter i Oslo hvor det avholdes jevnlige datakurs for eldre. Da jeg ankom, satt ikke mer enn fire kursdeltagere rundt et bord, foran hver sin PC, og vekselvis lyttet og fulgte anvisningene til seniorsenterets datainstruktør. Dette var første time i et av seniorsenterets grunnkurs i databruk, og hensikten var å bli kjent med tastaturet. En løpende oppsummering av timen ble projisert på en vegg, og minnet deltagerne om at «Shift gir stor bokstav & topptegn over tall»; «Caps gir store bokstaver»; «Enter gir nytt avsnitt».

Min første reaksjon var at dette var komisk uambisiøst. Det hele forløp så langsomt at det var direkte smertefullt. Det viste seg imidlertid snart at det var jeg som feilvurderte situasjonen; instruktøren kjente åpenbart sitt publikum, og hadde justert nivået deretter. Flere av kursdeltagerne strevet dog, selv ved dette tempoet. «Hvis vi nå holder inne Shift-tasten og trykker ’e’», sa instruktøren, «da får vi stor ’E’». Hvorpå det lød fra en av deltagerne: «Og Shift-tasten, det var …?»

Akkurat hvor lite fortrolig forsamlingen var med bruk av PC gikk opp for meg da instruktøren beveget seg videre mot lidelsens tegn: tødler. «Det er jo mest i andre språk man bruker disse», innrømmet instruktøren, «men vi har det jo i for eksempel ’Grünerløkka’». «Ja, nettopp», kom det spontant fra en av deltagerne, som allerede hadde erfart hvor vanskelig det kunne være å lykkes med digitale tødler.

«Vi kan jo prøve, da», sa instruktøren oppmuntrende. «Er det noen som har forslag til hvor vi kan finne tødlene?» Deltagere gransket tastaturet. Både én og to foreslo at tødlene måtte være tegnene over totallet. Men, nei, dette var ikke tødler, fortalte instruktøren, det var såkalte hermetegn. Tødlene befant seg snarere til venstre for Enter-tasten.

For virkelig å befeste inntrykket av at vi her hadde å gjøre med en gruppe mennesker helt utenfor det gode, medieteknologiske selskap, avsluttet instruktøren: «Ikke fortvil om dagens leksjon gikk over hodene på dere. Vi kommer tilbake til det neste gang, om en uke.»

Stigmatiserende å stå utenfor. Etter kurset fikk jeg noen minutter med kursdeltagerne. Mange av dem hadde erfart cyberspace nettopp som et lukket rom, som gjorde kommunikasjon vanskeligere for dem som sto utenfor. «Man får jo ikke engang betalt en regning uten å kunne data i dag», sa en. «Eller gjort reisebestillinger!», la en annen til. «Og jeg holder på med en del kulturprosjekter», sa mannen med tødlene, «men nå får man ikke lenger søke midler fra det offentlige uten å gå inn på internett». Han fortsatte: «Jeg har motstrebende forstått at dette er noe jeg må sette meg inn i – jeg vil helst ikke – men som en sa til meg: ’Om du ikke går inn og er med på dette her, så vil du være helt utenfor’».

Flere innrømmet at å stå utenfor det lukkede rommet kunne være stigmatiserende. «Man får et alderdomsstempel hvis man ikke er med på dette her», sa én, mens en annen utdypet: «Det er mange på vår alder som ikke kan det, men man står ikke frem og sier ifra. Det er litt flaut å si at ’jeg kan ikke dette’».

Om cyberspace er et lukket rom, viser deltagerne på Årvoll seniorsenter at døren til rommet kan åpnes og terskelen forseres. Nøkkelen til å få dette til, er det vi kanskje kan kalle «teknologisk kapital», altså en fortrolighet med medieteknologi, og en evne til å ta den i bruk utvungent og kreativt. Det er slik teknologisk kapital de eldre på Årvoll seniorsenter har svært lite av, men som altså noen av dem – ganske heroisk, etter min oppfatning – forsøker å tilegne seg.

I sneglefart.