• Uvirkelig 7. august 1974 gikk franskmannen Philippe Petits på line mellom de to tvillingtårnene i New York. Forfatteren Colum McCann bruker dette som en bakgrunnshistorie for et varsel om noe som skal komme, i boken «...

Ekstremt høyt & utrolig nært.

Ekstremt høyt & utrolig nært.

Fra utgave: 8 / september 2011

I timene og dagene etter 22. juli 2011 kjentes det forferdelig viktig å få informasjon. Slik at man kunne forstå. Slik at man kunne gripe en virkelighet som plutselig føltes uvirkelig. Nå befinner vi oss på mange måter i en ny virkelighet. Hva har vi bruk for her?

Tett opp til. I etterkant av angrepet har flere av forskerne som opptrådte på TV ettermiddagen og kvelden 22. juli fått kritikk for å gjette og synse om hvem som sto bak. Den viktigste grunnen til dette er at forståelsesrammene de ga oss, var feil. Man snakket om Al-Qaida og norsk deltagelse i aksjoner i Libya og Afghanistan. Det var skivebom.

I et intervju med Morgenbladet gjort i august pekte Anders Romarheim, forsker ved Institutt for forsvarsstudier, på at det er fort gjort å trå feil når man står så «tett opp til situasjonen» som det som var tilfellet 22. juli.

Romarheims valg av ord er interessant, fordi det ikke bare beskriver situasjonen til forskerne som følte seg presset av NRK og andre medier til å gi forklaringer på og analyser av noe som føltes uoversiktlig, kaotisk og uvirkelig, men også fordi de synes å si noe om hverdagen til oss alle i ukene og månedene som har gått. Vi er alle på mange vis altfor 'tett opp til situasjonen'.

'Noe' skjedde. Interessant nok minner ordlyden i Romarheims uttalelse også om tittelen på en bok som forholder seg til en annen nasjonal katastrofe. Jonathan Safran Foers roman «Ekstremt høyt & forferdelig nært» (2005) handler om en ung gutt som opplever at faren hans dør i tvillingtårnene 11. september 2001.

Foers bok er en av mange som i årene etter 11. september har prøvd å sette ord på det nasjonale traumet som USA ble utsatt for. I boken «After the Fall» (2011) går litteraturforsker Richard Gray inn i denne litteraturen, og sier at den først oppsto etter en periode hvor forfattere følte at de manglet språk. Blant disse var nobelprisvinner Toni Morrison, som sa 'I have nothing to say', og lyrikeren W.S. Merwin, som formulerte umuligheten av å snakke om det som hadde skjedd på følgende måte: 'When it happens you are not there' ('To the Words'). Den franske filosofen Jacques Derrida sa noe lignende, nemlig at 'noe' skjedde, men at det som skjedde er uutsigelig.

Intellektuelle og forfattere som burde ha ord, klarte ikke å finne frem noen. Det som hadde skjedd, var så ekstremt høyt og så utrolig nært. Vi har det på samme måte. For selv om vi nå har faktaopplysninger om hvem som sto bak og hva som skjedde, gir disse ordene fremdeles ingen mening. Og selv om vi bruker ord som 'tragisk', 'grusomt' og 'forferdelig' for å beskrive det som fant sted i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli, føles ikke disse ordene dekkende.

Blindt mareritt. Det er her litteraturen kommer inn. I forordet til «Tales of Ovid» (1997) skriver den britiske lyrikeren Ted Hughes at [den romerske poeten] Ovids fortellinger var viktige fordi de satte ord på hva det ville si å leve i en kultur hvor augustinske krav om logikk og rasjonalitet levde side om side med gladiatorkamper og ekstatiske kultuser.

Noe av det mest karakteristiske ved litteraturen som har fulgt i kjølevannet av 11. september er nettopp dette. Den handler ikke nødvendigvis om storpolitikk eller abstrakte ideer. Den handler om hva det vil si å være menneske i en tid hvor 'noe' har skjedd. Siri Hustvedts roman «The Sorrows of an American» (på norsk «Når du ser meg» (2008), beskriver en familie som knekkes litt av tvillingtårnenes fall, mens Don DeLillos «Falling Man» (2007) introduserer oss for Keith som klarer å redde seg ut fra tårnet og finner veien tilbake til sin ekskone, men som opplever at det er nesten umulig å takle den nye hverdagen.

En annen bok som er viktig å nevne i denne sammenhengen, er irske Colum McCanns «La kloden spinne» (2009), som ikke tar utgangspunkt i tiden etter 2001, men lar handlingen utspille seg i 1974, da franske Philippe Petits gikk på line mellom de to tvillingtårnene. Til tross for at de ligger som en undertekst i leserens hode, nevnes ikke angrepene som skal finne sted før langt uti boken, og da indirekte, gjennom en beskrivelse av et fotografi tatt av linegangen:

'Et menneske høyt til værs mens flyet forsvinner, tilsynelatende inn i kanten av bygningen. En liten flik av historien møter en større. Som om mannen på linen var et varsel om det som skulle skje senere. [...] Punktet der fortellingene braser sammen. Vi venter på eksplosjonen som aldri kommer. Flyet passerer, mannen der oppe når frem til den andre enden av linen. Ingenting kollapser.'

Ny virkelighet? I USA lever man med bevisstheten av at virkeligheten endret seg den 11. september. Dette opplevde også Japan etter giftgass-angrepene på undergrunnsbanen i Tokyo i 1995. Forfatteren Haruki Murakami skrev boken «Underground» (1998) hvor han intervjuet overlevende og ofrenes familiemedlemmer. Han avslutter med et essay som stiller spørsmålet: 'Blindt mareritt: Hvor er vi japanere på vei?' Terrorhandlingen skapte et før og etter i det japanske samfunnet. Det gjorde også noe med Murakamis litteratur. Etter «Underground» har forfatterskapet vært preget av et større alvor og en nyvunnet respekt for den jevne borger. Forfatteren har forandret seg. Det har også litteraturen.

Rett etter 22. juli uttalte Ole Paus at «Mitt lille land» handler om verden av i går, og setter også vårt samfunn i en kontekst hvor det finnes et før og et etter.

Spørsmålet er da, som antydet av Murakami, hva det vi kaller 'etter' er for noe? Det som fant sted 22. juli virker fremdeles ekstremt høyt og forferdelig nært, og skaper for øyeblikket et rom som kanskje mest av alt fordrer stillhet.

Men ut av denne stillheten kan det vokse et og annet ord.

Komponisten og lyrikeren John Cage, som er en mester på utforskninger av stillhet, har sagt følgende: 'Jeg har ingenting å si / og jeg sier det / og det er poesi / slik jeg trengte den' ('I Have Nothing to Say and I Am Saying It').

I tiden etter fallet er behovet stort for forfatteren som ikke har noe å si, og sier det.