• Endret alt Turismen eksploderte etter Heyerdahls første besøk i 1955, og i dag tar Påskeøya årlig imot 60 000 turister. 15 statuer er gjenreist ved Aku Tongariki. Heyerdahl vendte tilbake til øya mange ganger i løpet av sitt liv. Alle fot...

Arven etter Heyerdahl.

Arven etter Heyerdahl.

Fra utgave: 8 / september 2012

Midt i Stillehavet ligger en av verdens mest ensomme øyer. Den er så berømt for sine steinkjemper at få kjenner til den tragiske historien om øyas levende beboere. Dette er historien om da det hele snudde, da en viljesterk og eventyrlysten vestfolding bestemte seg for å løse øyas mysterier, og endte med å endre alt.

Påskeøya, Stillehavet. Det er mye med Påskeøya som er uendret siden Thor Heyerdahl skuet utover landskapet for første gang i 1955. Følelsen av å komme til verdens ende er den samme. Rundt den vesle øya finnes ingenting annet enn Stillehavet. Enorme steinstatuer stirrer uttrykksløst mot horisonten, tyste om det århundrelange dramaet som utspant seg foran dem. For lokalbefolkningen er det derimot en helt annen verden.

De fikk ikke chilensk statsborgerskap, de var stengt inne i sin egen landsby Hanga Roa, som i dag er øyas største by, og fikk ikke forlate Påskeøya. Den eneste forbindelsen med fastlandet var en båt med forsyninger som kom én gang i året. På 50-tallet rømte mange i desperasjon fra øya i åpne båter mot Tahiti, mer enn 4000 km unna. Dette var allikevel bare siste fase i en historie fylt av tragedier.

Det var de etter hvert så berømte steinkjempene, moaiene, som ble begynnelsen på slutten for det isolerte samfunnet. I steinbruddet ved vulkankrateret Rano Raraku ligger ennå hundrevis av moaier som aldri ble ferdige. De skulle vokte landsbyene, og var i bestittelse av en beskyttende kraft som ble brutt hvis statuen veltet eller ble skadet. Kilometervis ble de slept, med trestokker og tau. Det gikk prestisje i å ha de største statuene, og de ble laget større og større, krevde mer og mer arbeidskraft og ressurser. Til slutt dreide alt seg om moaiene.

Øya var en gang dekket av trær, men overhugst gjorde at Påskeøya ble totalt avskoget. Med trærne forsvant også muligheten for å bygge reisverk, sleder og tau til bygging og frakt av statuene. Også landfugler og muligheten til å bygge fiskebåter gikk tapt. Samtidig økte folketallet, og øya ble overbefolket. De kom seg ikke vekk, og ressursmangelen ledet til en borgerkrig mellom de ulike stammene, som begynte å velte moaiene for å bryte beskyttelsen de ga. Kannibalisme spredte seg, og folk rømte ned i hemmelige huler under bakken. Dette foregikk omtrent samtidig med at de første sjøfarende europeerne dukket opp. De kunne rapportere hjem om en utsultet og forskremt lokalbefolkning.

Tragediene fortsatte. Peruanske slaveskip tvang med seg halvparten av øyas innbyggere, sykdommer som kopper og tuberkulose spredte seg til øya og nær utraderte resten av befolkningen. Fra å ha vært så mange som 15 000 på 1600-tallet, var folketallet i 1877 nede i katastrofale 111 personer. Etter at en gruppe misjonærer tok seg av dem, begynte innbyggertallet sakte å vokse igjen.

En kjempe blant kjemper. Få år etter Kon-Tiki-ekspedisjonen (1947) som brakte Thor Heyerdahl en Oscar og verdensberømmelse, dro han til Påskeøya for å bevise sin kontroversielle teori om at stillehavsøyene ble befolket fra Sør-Amerika, og ikke fra Sørøst-Asia, slik de fleste mente. Verdens øyne fulgte nøye med på dette nye eventyret.

Det var stor oppstandelse da Heyerdahls båt kom i land ved Anakena-stranden. Heyerdahl var et kjent navn, også her midt i Stillehavet, og han ble raskt døpt Señor Kon-Tiki av de innfødte. Hans fascinasjon for steinstatuenes tilblivelse førte til at han i kjent stil ønsket å utforske de praktiske sidene ved mysteriet.

Det gikk mange myter blant de lokale om hvordan statuene ble fraktet og reist opp i stående stilling på de meterhøye plattformene. Borgermesteren hevdet han visste hvordan det hadde foregått, og Heyerdahl lovte ham 100 dollar dersom han klarte å reise en av statuene på 30 tonn, kun ved hjelp av stein og stokker slik det angivelig skulle ha foregått.

Borgermesteren hevdet han visste hvordan det hadde foregått, og Heyerdahl lovte ham 100 dollar dersom han klarte å reise en av statuene på 30 tonn, kun ved hjelp av stein og stokker slik det angivelig skulle ha foregått.

Borgermesteren og hans menn tok imot utfordringen, og til Heyerdahls store forundring ble – etter 12 menns arbeid i 18 dager – den første moai gjenreist, 120 år etter at den siste falt.

En av dem som deltok i den historiske gjenreisningen er Lazaro Hotu, som i dag er 90 år. Hotu var borgermesterens assistent på Påskeøya i 1955 og husker godt Heyerdahls opphold. Han viser frem bilder av seg selv sammen med den verdensberømte Heyerdahl.

«Dette er meg», sier han og peker. «Der er nordmannen.»

Heyerdahls arbeid førte til at ytterligere 50 statuer ble gjenreist. Ekspedisjonen brakte med seg nye teknologiske metoder som karbondatering, som gjorde det mulig å fastslå øyas historie for første gang. Det vekket til live en internasjonal vitenskapelig interesse, som resulterte i stadig nye ekspedisjoner til Påskeøya i årene som kom.

Heyerdahl-effekten. «Min far rømte i en åpen båt til Cook-øyene to uker før Heyerdahl kom», forteller Carlos Paoa, en lokal historieentusiast og guide, som selv møtte Heyerdahl.

 «Da han kom tilbake etter to år, var alt i ferd med å forandre seg. Én gang sa jeg til Heyerdahl: Det er på grunn av deg at Påskeøya er kjent over hele verden. Da svarte han: Det er takket være Påskeøya at jeg er kjent over hele verden», smiler Paoa.

Boken Heyerdahl skrev om ekspedisjonen, «Aku-Aku», ble en internasjonal bestselger, og introduserte Påskeøya og moaiene for en hel generasjon. Gentesting av befolkningen har i dag vist at de innfødte stammer fra Polynesia. Samtidig er det funnet genetiske spor fra Sør-Amerika, og det kan dermed ikke utelukkes en innflytelse derfra. Heyerdahl vekker ennå debatt.

«På en måte hadde han rett likevel», sier Sonia Haoa, en lokal arkeolog som jobbet med Heyerdahl på 80-tallet. «Det eneste jeg er sint på ham for, er at han aldri tok seg tid til å tenke at det kanskje var omvendt, at det var navigatørene fra Polynesia som kom til Sør-Amerika og tok med seg elementer hjem igjen.»

«Men det var denne staheten som gjorde ham unik. Han sto så standhaftig på sine teorier at vi ennå får besøk av arkeologer som vil motbevise ham. Jeg tror Heyerdahl likte kritikken, utfordringen. Og det var Heyerdahl som satte Påskeøya på kartet. Du kan være enig eller uenig med ham – men sånn er det bare.»

Direktøren for Påskeøyas museum, Francisco Torres, er enig med Haoa.

«Han var den første som utførte vitenskapelige utgravninger på øya, og det var der alt startet. Han var veldig viktig for øyas arkeologiske forskning, og han startet restaureringen som turistene kommer for å se i dag. Men det viktigste var aldri teoriene hans, det var formidlingsevnen.»

Museet er i dag i samtaler med Kon-Tiki-museet i Oslo om å åpne en egen utstilling om Heyerdahl.

«Heyerdahl er mye større enn alle andre som har besøkt øya, både blant lokalbefolkningen og turister. Alle kjenner til Heyerdahls reiser. Det er vanskelig å være mer berømt enn ham.»

Alt endret seg i årene etter Heyerdahls første besøk. I 1966 fikk øyboerne statsborgerskap, og det første kommersielle flyet landet i 1967. Isolasjonen var brutt, og turismens spede barndom tok fatt. De aller fleste turistene landet med «Aku-Aku» i hånden.

Alt endret seg i årene etter Heyerdahls første besøk. I 1966 fikk øyboerne statsborgerskap, og det første kommersielle flyet landet i 1967.

«Hvert år er det voksne mennesker som begynner å gråte når de ser statuene for første gang. De vokste opp med Heyerdahls bøker som barn, og har ventet hele livet på å få komme hit», sier Christophe Conry, som jobber som turistguide.

Historiens gjentagelse. Steinkjempene som førte til samfunnets undergang, ble flere hundre år senere det som brakte velstand tilbake til Påskeøya. Men fremtiden er fortsatt usikker.

Steinkjempene som førte til samfunnets undergang, ble flere hundre år senere det som brakte velstand tilbake til Påskeøya. Men fremtiden er fortsatt usikker.

Turismen har eksplodert. I dag er det omtrent 6000 fastboende på Påskeøya, som hvert år tar imot over 60 000 turister i smekkfulle fly fra Santiago, Tahiti og Lima.

«Turistene bringer med seg penger, chilenere flytter til Påskeøya for å tjene bedre. Øyas økonomi er 100 prosent basert på turisme, og tallet øker år for år uten at noen tenker på å beskytte øyas arkeologiske skatter. Det finnes ingen politisk vilje», sier museumsdirektør Torres.

Han, med flere, er bekymret for at Påskeøya er i ferd med å gjenta historien, og ødelegge øyas unike steinstatuer.

Foreløpig virker imidlertid både moaiene og lokalbefolkningen fornøyde med tingenes tilstand.