• Foto: NTB SCANPIX

Beretningen om gutten som fryktet voksenlivet.

Beretningen om gutten som fryktet voksenlivet.

Fra utgave: 8 / september 2012

Eventyrfiguren Peter Pan er blitt selve ikonet for ikke å ville vokse opp. Blir han stadig mer aktuell?

Oppvekst. Om vi ser oss omkring, og især i populærkulturen, finner vi mange godt voksne som ikke vil avbrytes i leken. Ansvar og empati er ikke de sterke sidene. De er gjerne interessert i sex, men fikser ikke kjærlighetens forpliktelser. En del av dem har det ikke så bra.

Det britiske forlaget Norton har nylig lansert «The Annotated Peter Pan». Dette er en meget vakker og rik bok. Redaktøren Maria Tatar fra Harvard har innenfor permene samlet romanen «Peter and Wendy» fra 1911, omfattende kommentarer og noter, essays om den skotske forfatteren James M. Barries (1860–1937) liv og verker, bibliografi, oversikt over utallige film- og teaterversjoner, foto og praktfulle illustrasjoner.

Boken er et uttrykk for Peter Pan-tekstenes vedvarende suksess. I sommer spilte Teaterhøgskolens elever Peter Pan i Frognerparken. Romanen er Barries videreutvikling av skuespillet Peter Pan, som ble satt opp i London i 1904. Stykket ble ikke bare straks en suksess, men også en profeti om den ungdomsromantiserende kulturen som skulle følge.

Et syndrom. Det er produsert hyllemetere med psykologiserende faglitteratur om eventyrfiguren, og vanskene med å vokse opp har endog fått navnet «Peter Pan-syndrom». Lesningene av Peter Pan fører i dag til spissformuleringer av typen: Har vi som voksne skapt et samfunn hvor barn og unge ikke ønsker eller evner å vokse opp – i emosjonell forstand?

Det finnes en sentral spenning i mye av Barries forfatterskap. Han behandler dypt smertefulle psykologiske temaer, men kamuflerer selv en slik smerte gjennom en bevisst stilisert og lekende form. Peter Pan-tekstene er eminent litteratur, lett tilgjengelige og psykologisk komplekse. De er morsomme, vakre, ambivalente, hjerteskjærende og meget aggressive.

Barrie etablerer to verdener. Den ene er den realistiske, den senviktorianske middelklassekulturen, hvor vi blir introdusert for familien Darling på Londons vestkant.

Som et alternativ finnes Neverland. Det er en selvtilstrekkelig og idealisert barneverden, et utopisk drømmelandskap barn kan reise til om natten, hvor man er fritatt fra voksenlivets trivialiteter og sorger. Og her finnes egentlig ikke tiden, så man slipper å bli voksen.

Det er en verden full av eventyr, spenning og dramatikk. Peter Pan tar med seg Darling-barna for å møte Kaptein Krok og piratene, indianerne, havfruer og en krokodille som tikker. Peter Pan viser til den barnlige verdenen på sitt mest idealiserte. Men vi unngår ikke ambivalensen; det er også en brutal verden.

Løgnaktig gjengivelse. I 1953 laget Disney sin animerte versjon av Peter Pan. Filmen er sukkersøt og dypt løgnaktig. Den tildekker dysterheten. I romanen er Peter hjemløs, rastløs og tidløs, fordi han desperat klamrer seg til øyeblikket, som jo hele tiden forsvinner. Det finnes en stor pris å betale for permanent barndom og ungdom: Han blir forlatt og ensom fordi de andre vokser fra ham.

I skuffelsen over de voksne og i frykten for sin egen voksenhet, som er to sider av samme sak, er Peter frosset fast i barnligheten og dens uansvarlighet. Han er utstyrt med en grandios selvfølelse, og med den og sin panfløyte forfører han sine omgivelser.

Men han er ingen sann leder. Han har magiske evner, men har ingen moral utover egeninteressene. Han skifter side midt i en kamp. Og i forholdet til de kvinnene som er tiltrukket av ham, den indianske høvdingdatteren Tigerlilje, alven Tingeling (som til forskjell fra i Disneys filmversjon er noe lubben) og Wendy Darling, kan det se ut som om han tilbyr intimitet, men han trekker seg alltid.

I verkene om Peter Pan, og i flere andre av Barries tekster, er foreldrene forræderske. Fedrene er inkompetente. Ambivalensen er større overfor mødre. Gang på gang møter vi den idealiserte, lille moren, som i Wendy-skikkelsen. Hun gir omsorg til de morløse guttene i Neverland. Men hos Barrie repeteres stadig temaet om mødrenes forræderi. De sviker deg, de glemmer deg, de blir trøtte av deg, og ikke minst, de dør fra deg. Peter forteller Wendy at mødre er noen padder. Og i skuffet raseri gjør han sitt for å avlive foreldre.

«Han var så fylt av sinne mot de voksne som ødela alt sammen, slik de pleide, at så snart han var kommet inn i treet sitt trakk han pusten fort og raskt mange ganger etter hverandre, fem ganger i sekundet. Det gjorde han fordi det er et ordtak i Neverland som sier at hver gang du trekker pusten er det en voksen som dør. Derfor drepte Peter dem én etter én, hevngjerrig og så fort som mulig.»

En mor i sorg. Problemet med å vokse opp var Barries eget livslange drama. Peter Pan er beretningen om gutten som ikke ville vokse opp. Sent i livet skrev Barrie om seg selv at han var mannen som ikke kunne vokse opp. Han hadde en eldre bror, David. Moren forgudet ham. Den briljante broren var den som skulle levendegjøre hennes ambisjoner.

Dagen før sin 14-årsdag omkom David i en skøyteulykke. Moren gikk inn i en dyp sorg. Den første tiden evnet hun hverken å snakke eller å spise, og hun holdt sengen i ett år.

Seks år gamle James tilbrakte det meste av sin tid ved morens seng. Han forsøkte å trøste og å muntre henne opp. Han unnfanget, ifølge flere av biografiene, et sterkt begjær om å erstatte sin døde bror. Han lovet sin mor at han skulle bli en berømt mann og gjøre sin mor like stolt som David ville ha gjort.

Han fikk ikke muligheten til å leve sitt eget sanne liv, men levde på vegne av en avdød. Gjennom hele sitt voksne liv forble James M. Barrie som en skoleflink og lydig guttunge før kjønnsmodningen.

Barrie sluttet å vokse. Han ble bare 155 cm høy, og hele hans utseende bar preg av det uferdige og gutteaktige. Barten forble pjuskete, og han var svært mager. Han gjorde kur til kvinner, men det var en allmenn oppfatning at han manglet de fysiske egenskapene en elsker bør ha.

Den manglende veksten hos forfatteren stimulerer selvsagt den medisinske nysgjerrigheten. Det er beskrevet, om enn det er ytterst sjeldne tilstander, at det kan oppstå vekstreduksjon i kjølvannet av omsorgssvikt eller traumer.

Mulig anoreksi. En mer nærliggende forklaring er underernæring. Og anorexia nervosa er den tilstanden som flere har trukket frem i forbindelse med forfatteren selv som en Peter Pan-skikkelse.

Det er høyst relevant i denne sammenhengen at anoreksi er blitt omtalt som et «Peter Pan-syndrom». Det er velkjent at «modningsfrykt», frykt for voksenlivet, kan være en blant flere dynamiske drivkrefter bak spisevegringen.

Det var ikke anoreksi den amerikanske psykiateren Dan Kiley tenkte på da han i 1983 publiserte sin bestselger «The Peter Pan syndrome. Men who have never grown up». Han skriver om lekne, forførende, umodne og narsissistiske menn, og boken frir meget bevisst til kjøpergruppen av kvinner som forsøker å leve sammen med disse forvokste guttungene. Dr. Dan Kiley vil hjelpe dem til å vokse opp.

Den overfladiske, amerikanske psykosjangeren til tross, så er Kiley på sporet av noe betydningsfullt. Peter Pan som ikon for antimodning er i ferd med å komme på høyden av vår tid, lenge etter sin egen tid. Den mest kaotiske forandringsfasen hos mennesket, det ungdommelige, er blitt en ambisjon for de fleste aldersgrupper. Dette medfører mye god lek. Men det medfører nok også en del infantilt voksenliv. Det umodne, i psykologisk og mellommenneskelig forstand, betyr narsissistisk mangel på ansvarlighet og medfølelse.

Trenger trygge voksne. Vi blir ikke oss selv av oss selv. Å bli mentalt voksen er ikke medfødt. Den følelsesmessige modningen forutsetter at man har trygge voksne å lære av. Voksenhetens diffuse karakter, eller tap som i Barries tilfelle, kan føre til barns uforløste selvstendiggjøring, altså umodenhet.

Men det kan også, samtidig, føre til en veslevoksen forstrekning, en tilsynelatende modenhet, slik man kan forestille seg hvordan barnet Barrie forsøker å ta seg av sin deprimerte mor. Dette representerer et sammenbrudd av psykisk tid. De forstrukne barna er ikke i takt med seg selv, ofte fanget i den forvirrende ambivalensen av umodenhet og bråmodenhet, av overansvarlighet og hjelpeløshet.

De er tilpasningsdyktige og utilpass.

 

Sitatet i teksten fra «Peter and Wendy» er hentet fra Sidsel Mellbyes norske oversettelse «Peter Pan» fra 2007, J.M. Stenersens forlag.

Publisert første gang i Aftenposten 15. juli 2012.