• Svensk sosialdemokrati Per Albin Hansson (nr. 5 f.v.) blir statsminister i en ny sosialdemokratisk regjering, 1932. Ernst Wigforss (nr. 5 f.h.) var finansminister fra 1932–49, og som arkitekt for Socialdemokraternas økonomiske program var han en a...

Folkhemmet. Fra lesestue til samfunnsmodell på 80 år.

Folkhemmet. Fra lesestue til samfunnsmodell på 80 år.

Fra utgave: 8 / september 2012

Da de svenske sosialdemokratene vant riksdagsvalget i september 1932, begynte partiets store gullalder – folkhemmets æra. Men prosessene som førte frem til den sosiale utjevningen, den økte levestandarden og sterke offentlige sektoren vi forbinder med «den skandinaviske modellen», var ikke arbeiderbevegelsens fortjeneste alene.

Tysk forbilde. «En samlingslokal för alla samhällsklasser, fridlyst från alla partistrider.»

Slik lød en beskrivelse av Adolf Fredriks folkhem i Stockholm fra midten av 1890-tallet. Her kunne besøkende mot en liten avgift lese bøker og aviser, høre på foredrag og nyte alkoholfri servering.

Initiativtagerne bak bibliotekinstitusjonen ønsket å frata trangbodde arbeidere i den raskt voksende storbyen «lusten för krogen och ölställena» og heller stimulere kunnskapstørsten. Forbildene for denne og lignende «läsestugor» var å finne blant annet i Tyskland, der formelt nøytrale og upolitiske velferdsinstitusjoner kalt «Volksheim» var blitt opprettet for å dempe noe av klassekamptonen i arbeiderbefolkningen. De sto i en sosialliberal tradisjon, der det uttalte målet var integrering av marginaliserte klasser i det borgerlige verdifellesskap, til forskjell fra venstrepartienes klassekampretorikk.

Liberalt prosjekt. Også progressive næringslivsmiljøer i USA tenkte nytt i møte med følgene av den såkalte andre industrielle revolusjon, intensiveringen og rasjonaliseringen av industriproduksjonen fra slutten av 1800-tallet. League for Social Service ble i 1898 opprettet i New York, som et forum for bedriftsledere, politikere og sosialarbeidere, under mottoet «welfare work pays».

I samme ånd ble Centralförbundet för socialt arbete (CSA) etablert som et samarbeidsorgan for en rekke ideelle organisasjoner i Sverige i 1903. CSA utviklet seg tidlig til en tankesmie som fremmet reformforslag og medvirket til opprettelse av statlige myndigheter. I de store samferdselsutbyggingenes tid etterlyste forbundet, inspirert av virkemidlene til det amerikanske forbildet, «sosiale ingeniører» ved alle jernbaneanlegg, en slags velferdsagenter som skulle rydde opp i dårlig og usunt arbeidsmiljø og avhjelpe de omfattende sosiale problemene som gjorde seg gjeldende blant «rallarna».

Det var ikke den enkeltes dårlige moral som lå til grunn for drukkenskap og manglende «skötsamhet», slik mange tidligere hadde ment, det var strukturelle forhold i arbeidslivet, som «samhället» til syvende og sist bar ansvaret for. CSA foregrep en typisk sosialdemokratisk tankebane, på samme måte som da forbundet utarbeidet forslag til verdens første allmenne pensjonsordning, folketrygden, som den borgerlige regjeringen innførte i 1913.

Borgerlige regjeringer hadde stått bak en rekke sosialpolitiske initiativer før arbeiderbevegelsens ruvende lederskikkelse, Hjalmar Branting, kunne skipe verdens første sosialdemokratiske regjering i 1920. Den første arbeidervernlovgivningen hadde kommet på plass i 1889, statlig tilskudd til private sykekasser i 1891, og åttetimersdagen var blitt innført i 1918. I Sverige var det også den borgerlige regjeringen som på begynnelsen av 30-tallet innførte statlig kontroll med pris- og produksjonsforhold i et kriserammet jordbruk.

Etter påtrykk fra Röstrettsförbundet, som i noen år hadde arrangert såkalte folkeriksdager, med stemmerett for både kvinner og menn, vedtok høyreregjeringen Lindman allmenn stemmerett for menn i Sverige i 1907. Også folkehelsesaken, som ettertiden har oppfattet som et typisk sosialdemokratisk anliggende, ble drevet gjennom av aktører i sivilsamfunnet.

Föreningen för folkbad for eksempel ønsket ikke bare å forebygge sykdom i arbeiderslummene, men påpekte at bedre personlig hygiene også ga større sosial mobilitet. Den såkalte Egnahem-bevegelsen bidro gjennom arbeidet for selveie blant småbrukere på begynnelsen av1900-tallet til demokratisering av eiendomsretten og til bedre sosial integrering av landsbygdas fattige. På samme tid innførte partiet Venstre, i dialog med norske folkebevegelser, banebrytende sosiallovgivning også her til lands. Så selv om valgseieren til de svenske sosialdemokratene høsten 1932 innledet en 44 år lang sammenhengende regjeringsperiode, tiden da den skandinaviske velferdsstaten ble konsolidert, var altså en rekke aktører delaktige i de politiske veivalgene som lå forut for at partiet kunne realisere «drömmen om det goda folkhemmet».

Velferdsbølge. Masseutvandringen til USA rundt århundreskiftet hadde skapt en tverrpolitisk enighet om at det var i storindustrien at forutsetningene for varige løsninger på samfunnets problemer var å finne. Fra en sosial krisetilstand ved begynnelsen av århundret klarte partene i arbeidslivet og forskjellige politiske interesser, på tross av flere skarpe konflikter, å arbeide seg frem til en gjensidig forståelse som kunne danne grunnlaget for den sosialdemokratiske orden som skulle følge.

Industriproduksjonen ble rasjonalisert i samarbeid med fagorganisasjonene ut fra prinsippet om at arbeiderne også skulle få sin del av det oppnådde overskuddet. I tett samarbeid med den politiske ledelsen viste den svenske industrien en påfallende evne til modernisering og omstrukturering, og landet kom relativt raskt ut av krisene i mellomkrigstiden. Industrien hadde gitt svenskene «den høgsta grad av andlig frihet nogot folk kan uppnå», svermet en samtidig kommentator til den store Stockholmsutstillingen i 1930. Funkispaviljongene som insisterte på rasjonalitet og planmessighet, er blitt stående som selve «förlossningen av det svenska framtidsprojektet».

Det nære og fruktbare forholdet til næringslivet skulle vedvare gjennom hele folkhemsæraen, frem til inn på 70-tallet. Med innføringen av de såkalte lønnstagerfondene, en ordning som skulle øke de ansattes inntekter fra og innflytelse i det private næringslivet, hadde staten endelig tråkket over den usynlige linjen i sanden. Næringslivet mobiliserte stort, og eierne av både IKEA, H&M og Tetrapak flyttet i protest hovedkontoret til utlandet.

Lønnstagerfondene ble avviklet på 90-tallet, men hadde vist seg å bety slutten på folkhemmet som stats- og samfunnsbærende konsensusmodell. Men tilbake i 1928, da sosialdemokratenes leder og senere statsminister Per-Albin Hansson krevde «att klassamhällets Sverige avlöses av folkhemmet Sverige», var det med adresse til et samfunn som allerede langt på vei hadde inngått «kompromisset mellom arbeid og kapital», en pakt som skulle garantere en sosialpolitisk vårløsning mot slutten av 30-tallet:

I 1937 kom barnetrygd, svangerskapsstønad og statlig tannhelsetjeneste, og det svenske folkehelseinstituttet ble etablert. I 1938 kom en hovedavtale på plass mellom partene i arbeidslivet. Samme år kom lovfestet rett til to ukers ferie, og i 1939 fikk Sverige verdens første forbud mot utestengelse av gifte kvinner fra arbeidslivet, et utbredt arbeidsmarkedsregulerende tiltak som var blitt brukt i mange land i de forutgående kriseårene.

Men det var den store folketrygdreformen, eller «Allmän tilleggspension», som trådte i kraft i 1960, som skulle bli kronen på det sosialpolitiske byggverket kalt Folkhemmet.

Grønt folkhem. En av de mest sentrale visjonene til Göran Persson, Socialdemokraternas siste statsminister, var forestillingen om «det gröna folkhemmet». På midten av 90-tallet, i en tid preget av store budsjettkutt, foretok Perssons regjering en milliardsatsing på offensive klima- og miljøtiltak, en politikk som høstet stor anerkjennelse internasjonalt. Visjonen ga partiet et nytt løft og den svenske miljøpolitikken et nytt momentum.

Men siden Perssons tid har partiet mistet det idémessige initiativet til den såkalte Alliansen, de fire borgerlige partiene som dannet regjering i 2006 og ble gjenvalgt fire år senere. Alliansen har revurdert flere sider ved den tradisjonelle velferdsstaten, satset på private løsninger og innført omstridte reformer som gradert sykmelding.

Lenger ute på høyrefløyen har et nytt riksdagsparti spilt bevisst på folkhemmets nostalgiske appell. Det fremmedfiendtlige Sverigedemokraterna maner frem bilder av ghettodannelser, kriminalitet og fremmedgjøring i innvandringens kjølvann. Partiets motto derimot, «trygghet och tradition», er egnet til å vekke sentimentale erindringsbilder fra et fordums folkhem, i et homogent Sverige som var solidarisk med seg selv.

Med andre ord: «Det var bättre förr.»