• Pro Assad-syrere demonstrer mot at USA skal involvere seg. Foto: Ap/NTB Scanpix

Kollaps eller desentralisering?

Kollaps eller desentralisering?

Fra utgave: 8 / september 2012

Vi vil trolig se mer levedyktige og stabile arabiske land hvis det innføres mer desentraliserte statssystemer. Men for at de skal få legitimitet og stabilitet, må disse systemene bli definert av borgernes vilje snarere enn av utenlandske hærer eller flyktende lokale krigsherrer, slik det har vært vanlig gjennom det siste århundret.

Fragmentering. Blant flere mulige scenarier for Syria er det to alternativer som diskuteres mye: At president Bashar al-Assad ved et sammenbrudd trekker seg tilbake sammen med andre alawitter og danner ministaten Alawistan i de nordvestlige kystfjellene; og at Syria fragmenteres i flere mindre enheter basert på etnisitet og religion (kurdere, drusere, alawitter, sunnier, kristne, og så videre).

Jeg har en mistanke om at disse to alvorlige alternativene blir feil, selv om begge bærer i seg et snev av hva som er mulig, ikke bare i Syria, men også i store deler av den arabiske verden.

Et sted mellom den sentraliserte politi- og velferdsstaten og en oppsplitting i fragmenterte etniske småstater, kan det finnes en mer levedyktig og hensiktsmessig tredje vei, basert på sterk desentralisering av regional makt og identitet under en løsere nasjonal overbygning.

Middelveien. Dette kan være en egnet styringsmodell for store deler av den arabiske verden, der borgerne aldri har hatt mulighet til å utforme sitt eget lands grenser, verdier og politikk.

Jeg tror at mange av den arabiske verdens problemer gjenspeiler en kritisk mangel på legitimitet og naturlig samhørighet. Dette har fått veldig mange stater til å falle i hendene på enkeltpersoner og familier som har latt statsherredømmet gå i arv, uavhengig av folkets vilje (Hafez al-Assad, Saddam Hussein, Ali Abdulla Saleh, Muammar al-Gadafi, Omar Hassan Bashir, et dusin libanesiske familier, det egyptiske militæret og en håndfull monarkier).

Dette kroniske eneveldet har ført til mange andre mangler og avvik som har definert landene i generasjoner, inkludert overdreven militarisme, økonomisk svakhet, hyppig politisk vold, dyp nasjonal sårbarhet, korrupsjon, mangel på borgerdeltagelse i det offentlig liv og omfattende utarming i ikke-oljeproduserende stater.

Syria er et perfekt eksempel på alt som er galt i den moderne arabiske verden, og det er ingen overraskelse at det nå er deres tur til å forsyne oss med bilder av stridsvogner og jagerfly som bomber sivile områder i eldgamle byer, samtidig med at sentralregjeringens autoritet krymper.

Syria er et perfekt eksempel på alt som er galt i den moderne arabiske verden, og det er ingen overraskelse at det nå er deres tur til å forsyne oss med bilder av stridsvogner og jagerfly som bomber sivile områder i eldgamle byer, samtidig med at sentralregjeringens autoritet krymper.

Både i Syria og andre steder har det siste århundret med arabisk statsdannelse vært en historie om statstilblivelse i de første tiårene, hurtig sosioøkonomisk utvikling i midten av forrige århundre, deretter begynnelsen på en nedadgående syklus i 1970-årene som omfattet store, oljedrevne skjevheter, konsolidering av sikkerhets- og familiedominert ledelse på livstid, og stadige kriger og indre stridigheter som involverte innenlandske krefter så vel som regionale stater og fremmede makter.

Den voldelige slutten på Assad-regimet i Syria vil gi innbyggerne muligheten til å bygge opp landets styringsinstitusjoner i samsvar ned sine egne verdier, identiteter og prioriteringer, slik Tunisia, Egypt, Jemen og Libya er i gang med å gjøre. Denne prosessen med nasjonal selvbestemmelse oppstår vanligvis når stater dannes, ikke et århundre senere, skjønt dette er en av særegenhetene ved moderne arabisk historie, med sin koloniale arv og de lammende konsekvensene av den arabisk-israelske konflikten, oljeboomen og den kalde krigen.

Oppretting av gamle feil. På mange måter er de aktuelle hendelsene i Syria og den arabiske regionen en forsinket korreksjon av en hovedsakelig påtvunget arabisk statsorden som oppsto for snart hundre år siden, like etter første verdenskrig. Dette moderne arabiske statssystemet har vært meget skrøpelig med hensyn til både nasjonal samhørighet og velferd. Ganske mange arabiske stater har hatt alvorlige problemer med indre samhold, noe som gjenspeiles i den underliggende mangelen på legitimitet og konsensus om statens rolle og form.

Det moderne arabiske statssystemet har vært meget skrøpelig med hensyn til både nasjonal samhørighet og velferd. Ganske mange arabiske stater har hatt alvorlige problemer med indre samhold, noe som gjenspeiles i den underliggende mangelen på legitimitet og konsensus om statens rolle og form.

Jemen er blitt delt i to og gjenforent flere ganger; Kuwait forsvant for en kortere periode inn i magen på et rovlystent Irak og dukket deretter opp igjen; Sudan ble på fredelig vis delt i to land og lider fortsatt av alvorlige indre spenninger; Irak henger nå svært løst sammen som en uformell konføderasjon snarere enn en sterk enkeltstat; Libanon har alltid vært sterkt desentralisert med hensyn til delt politisk makt, med en svak sentralregjering som resultat; Oman led seg gjennom et stort opprør for noen tiår siden; Marokko strever fortsatt med de sahrawiske kravene om uavhengighet for Vest-Sahara; Somalias nordlige region løsrev seg, sentralregjeringen brøt sammen og har ikke styrt hele landet på to tiår; Jordan mistet sin del av Vestbredden og lider fremdeles av betydelig intern politisk spenning mellom jordanere og palestinere; og i Algerie, Marokko og deler av Nord-Afrika sliter amazigh-folket med integreringen inn i større arabiske stater.

Det er ingen nyhet at de enkelte arabiske landene er mottagelige for sentrifugalkrefter som kan føre til kollaps eller endring av sentralstaten og fremvekst av mindre enheter basert på etnisk, religiøs eller stammetilhørighet.

Vi vil trolig se mer levedyktige og stabile arabiske land hvis det innføres mer desentraliserte statssystemer. Men for at de skal få legitimitet og stabilitet, må disse systemene bli definert av borgernes vilje snarere enn av utenlandske hærer eller flyktende lokale krigsherrer, slik det har vært vanlig gjennom det siste århundret.

© 2012 Rami G. Khouri – distribuert av Agence Global.