• Smeltedigel Ett land der tre verdener møtes, det er noe av forklaringen på suksessen. Foto: 34 SOUTH

Kultur i kø fra Sør-Afrika.

Kultur i kø fra Sør-Afrika.

Fra utgave: 8 / september 2009

Tiden etter apartheid har skapt en kreativ, sørafrikansk bølge. Mat, kunst og design fra Sør-Afrika er blitt et hett navn på kulturfronten – også i Norge.

Økt kreativitet. En stor og omtalt utstilling av sørafrikansk samtidskunst på Stenersenmuseet i Oslo, økt salg av sørafrikansk møbel- og interiørdesign, og sørafrikanske matvarer i butikkhyllene. I Norge er vi i ferd med å få øynene opp for Sør-Afrika som noe langt mer enn et konfliktfylt regime. Endelig kan vi kanskje si. Og neste år er landet vertskap for fotball-VM.

«Etter de politiske endringene preges Sør-Afrika av en fersk patriotisme og stolthet som bidrar til økt kreativitet innen musikk, design og ikke minst mat», sier Reinhardt Pretorius, leder av South African Society i Norge.

Men hvorfor det har tatt så lang tid?

«Apartheid var et konserverende system. Det hindret utvikling og nytenkning, og landet hadde lite samhandel med Europa og USA. Med apartheidregimets fall kom frislippet, men sånt tar tid. Vi famlet til å begynne med. Ulike folkegrupper som tidligere stod steilt mot hverandre, skulle lære seg å leve sammen. Det har vi greid, og i dag begynner folket å få selvtillit», forklarer Pretorius.

Han er sørafrikaner og kom til Norge for seks år siden. Sammen med Karin Mjelve og Frøystein Johansen driver han selskapet 34 South AS, som står bak konseptet Taste of Africa. Selskapet er nå størst i Norge på import av pakkede matvarer fra Sør-Afrika. Markedsføringsstøtte fra Norad har bidratt positivt til det. Fruktjuicer, krydderblandinger, sauser og chutneys finnes blant annet hos Ultra, Centra, Meny, Ica Maxi og Ica Super, og flere produkter er på vei inn.

Når man ser pakningsdesignet på mange av produktene, er det lett å forstå at det er unge og kreative sørafrikanere som nå utvikler det nye sørafrikanske kjøkkenet.

Suksess og store forskjeller. Pretorius mener deler av forklaringen på suksessen ligger i at Sør-Afrika er en smeltedigel, et land der tre verdener – Asia, Afrika og Europa – møtes. I tillegg fungerer logistikken, de har et juridisk velfungerende system, gode råvarer og et godt klima. Smaks- og kvalitetsmessig står ikke produktene noe tilbake for middelhavslandene, men vinner tvert imot internasjonale smakstester.

Men når store deler av verden først har vært innstilt på boikott, har det vært utfordrende å opprette nye kontakter.

«I iveren etter å straffe apartheidregimet, har vi ikke gjort det vi kan for å belønne når de nå er inne på en demokratisk vei. Sør-Afrika trenger handelspartnere, og mange i Norge ser nå på mulighetene blant annet når det gjelder teknologi og kraftproduksjon. Sør-Afrika har en åpenhet mot verden. De er blant de beste til å plukke opp tendenser og videreutvikle dem», gir Frøystein Johansen som forklaring på at landet er i ferd med å lykkes på mange områder.

De er blant de beste til å plukke opp tendenser og videreutvikle dem.

Kjersti Lie Holtar, leder av Isandi som importerer møbler, interiør- og designprodukter fra det sørlige Afrika, kaller det Mandela-effekten.

«Både den norske stat, kirken, fagbevegelsen og norske frivillige organisasjoner engasjerte seg sterkt i kampen mot apartheidstaten. Sør-Afrika er dessuten fredsprisgrossister med fire vinnere av Nobels fredspris. Mange nordmenn har røtter til landet gjennom skipsfart og misjonsarbeid for flere generasjoner siden. Dette gjør at Sør-Afrika har en spesiell klang i Norge. Men det er viktig å få fram at den store afrikanske kulturpåvirkningen i Vesten først og fremst kommer fra Vest-Afrika, også i dag», påpeker Lie-Holtar.

Hun sammenligner tiden etter apartheid med det som skjedde i Berlin etter murens fall.

«Det boblet av kreativitet i tiden etterpå. Det samme ser vi skje i Sør-Afrika. Landet er for eksempel i verdensklasse når det kommer til grafisk design og reklame. For oss utenfra som jobber med «grasrota» blir man dessuten helt målløs over den kreativiteten og innovasjonen som finnes der, tross mangel på utdannelse og stimulans og svært tøffe livsvilkår. Samtidig er det ikke til å underslå at gapet mellom dem som har og dem som ikke har, bare øker. Hverdagen er så kontrastfylt, og det skaper et trøkk som man ikke får i vesten. Utfordringen for Sør-Afrika er hvordan dette kreative trøkket kan brukes til å minske gapet», sier Lie Holtar.

Skjønnhet og lidelse. Da Selene Wendt, direktør for Stenersenmuseet, var i Sør-Afrika for å plukke ut kunstverk til utstillingen Beauty and Pleasure in South African Contemporary Art, var hun ikke først og fremst ute etter den politiserte kunsten.

«Det som slo meg i Sør-Afrika var hvor mange kunstnere som uttrykker seg på en veldig estetisk, visuell måte, noe som står i kontrast til den politisk ladede kunsten vi forventer å finne. Mens kunsten som ble produsert under apartheidregimet først og fremst hadde et politisk budskap, står kunstnere som er vokst opp postapartheid friere. Det politiske budskapet ligger der likevel, men det ligger under den estetiske overflaten. De stiller universelle spørsmål. Bra kunst er god uavhengig av hvor kunstneren kommer fra.»

Mens kunsten som ble produsert under apartheid-regimet først og fremst hadde et politisk budskap, står kunstnere som er vokst opp post-apartheid friere.

Gavin Jantjes er sørafrikaner bosatt i Norge, og kunstnerisk direktør for Afrika i Oslo, et samarbeid mellom seks museer i regi av Kulturelt mangfoldsår 2008. Jantjes skriver i utstillingskatalogen at sørafrikanerne inntar kunstscenen med «humor, intelligens og mot, noe som har karakterisert sørafrikansk kunst det siste tiåret.»

Samtidig kan vi ikke se bort fra Sør-Afrikas mørke historie. Nær 50 års brutal raseskillepolitikk ble avsluttet 10. mai 1994, da Nelson Mandela ble innsatt som landets første svarte president.

«På mange måter kan skjønnheten selv være et redskap for å konfrontere det onde», skriver Khwezi Gule ved Johannesburg Art Gallery i den samme katalogen.

«Etter innføring av demokrati i 1994, skjedde det en interessant dreining i de førende designmiljøene, der inspirasjonen fra gammel og ny townshipkultur var dominerende. Nå i de senere årene ser man også en gryende inspirasjon fra kulturen på landsbygda. I dag er det ikke mulig å ha en fremtid som designer i Sør-Afrika uten å ta den komplekse og sammensatte kulturen inn over seg», forklarer Kjersti Lie Holtar.

Hun trekker blant annet frem den hvite sørafrikaneren Heath Nash som først fant sin egen stemme som designer da han erkjente sine afrikanske røtter, i stedet for sin klassiske europeiske designutdannelse. Han har blant annet profilert seg på lamper laget av brukte plastflasker.

«Afrikanerne er utrolig flinke til gjenbruk. De har et genuint forhold til det å måtte bruke det de har, ofte ut fra ren nødvendighet. Det blir en kraft i uttrykket som vi ikke finner her», mener Lie Holtar og legger til:

«Mye av vårt forbruksmønster har redusert oss til konsumenter. Vi handler ting pakket i plast og utstyrt med strekkode. Våre afrikanske produkter appellerer til oss forbrukere som hele mennesker. De er rause og ærlige. Du kan ta og føle på dem, og jeg ser ofte at kundene smiler. Vi selger ikke «elleville jubeldager», men markerer oss på en stille måte. Det er snakk om «slow production» og «slow consumption», og det er en såkalt megatrend.»

Men Lie Holtar mener at Sør-Afrika betaler en høy pris for apartheids underkjennelse av de menneskelige ressursene hos over 90 prosent av befolkningen. Det vil ta lang tid å endre dette. Hun ser en klar sammenheng mellom god allmennutdannelse og sannsynligheten for at en liten håndverksbedrift skal lykkes i markedet.

«Sørafrikanerne er ennå bare i startgropen», sier Lie Holtar.

Veien videre. Sør-Afrika er en regnbuenasjon på mange plan. For en som kommer utenfra kan det ofte være vanskelig å forstå mekanismene, mener Reinhardt Pretorius.

«90 prosent av den sørafrikanske befolkningen er svart, mens de hvite utgjør fire–fem millioner mennesker. Mange av de svarte er flyttet inn til byene og endt opp i townshipene. Myndighetene har ikke klart å stimulere utviklingen i disse områdene i det tempoet folk har forventet etter apartheidregimets fall. Samtidig vokser det frem en ganske sterk svart middelklasse. En aktiv kvoteringspolitikk har gjort at det i dag finnes mange svarte i de store nasjonale og internasjonale selskapene. Selv om det gjør at mange hvite – spesielt de med britisk bakgrunn – føler seg fortrengt og dårlig behandlet, har Sør-Afrika potensial til å bli et veldig vellykket afrikansk land. Men det kan også gå i retning av et land med store problemer. Spørsmålet er om president Jacob Zuma er den som kan ordne opp. Voldtekt- og korrupsjonsanklager kommer alltid til å henge ved ham.»

«Men i Sør-Afrika er bildet av ham mer sammensatt», forklarer Pretorius.

«Her vurderes han også ut fra om han kan løse Sør-Afrikas problemer. Han oppleves i større grad som en pragmatisk leder. Det ligger et enormt potensial i hele det sørlige Afrika, men alt avhenger av utviklingen i Sør-Afrika. Landet utgjør et kraftsentrum med havner, infrastruktur og et juridisk system.»

«Lykkes vi med handelen med Sør-Afrika, lykkes vi også i det sørlige Afrika», fastslår Reinhardt Pretorius.