• Plyndret butikker Ungdommer løper fra stedet etter å ha ramponert og plyndret en klesbutikk i Peckham i London 8. august. Foto: DYLAN MARTINEZ, REUTERS/SCANPIX 

En klasse for seg.

En klasse for seg.

Fra utgave: 9 / oktober 2011

Storbritannia er delt i to – de som har og de som ikke har. Ungdom fra fattige familier plyndret butikker i Londons forsteder, men ble møtt med motprotester fra middelklassen.

London. Under de opptøyene som i august feide gjennom indre bydeler rundt om i Storbritannia, var Clapham Junction i sørvestlige London utsatt for intens vold. Den lokale elektroforretningen holdt stengt etter at hver eneste vare var blitt stjålet. Alle mobiltelefonbutikkene var brutt opp og endevendt, det samme var de fleste av de store kjedebutikkene som har monopolisert britiske bysentra.

Clapham Junction var også stedet der de første ryddegjengene etter opptøyene tok gatene tilbake. Lokalbefolkningen samlet seg via Twitter og tok til gatene der de sang: «Stopp plyndringen og begynn å elske Clapham.»

Plyndringen og motprotestene er nå riktignok over, men tegn til spontane forekomster av sivil uro er fortsatt veldig synlige og uløselig sammenknyttet. Ta for eksempel det lokale Debenhams-kjøpesenteret, der alle unntatt ett av vinduene er reparert. Dette ene gjenværende vinduet, dekket med lemmer, er blitt til en offentlig oppslagstavle der folk i lokalsamfunnet har skrevet budskap om håp, slik som: «Vi elsker fellesskap, ikke kriminalitet», og «Måtte det aldri skje igjen, foreldre hvor var dere?».

Reell verdi. Gå litt ut fra sentrum, og det sosiale skillet blir tydelig. Menneskene som marsjerte gjennom gatene bevæpnet med feiekoster lever muligens i samme bydel som plyndrerne, men sosialt befinner de seg på en annen planet. I et boligstrøk bare 500 meter fra stedet der varer ble rappet fra utstillingsvinduene, er husene verdt fra 5 til 12,5 millioner kroner. På vanlige hverdagsettermiddager sitter middelklassens mødre, også kjent som yummy mummies, og nipper til kaffe latte i en del av handlestrøket som ikke ble berørt av plyndrerne. Klesbutikkene her kom helskinnet fra det, et vitnesbyrd på det faktum at mange plyndrere bare var ute etter merkevarene de eksponeres for i den konstante reklamestrømmen som er en del av tilværelsen i det 21. århundre.

«Det vi har sett gjennom de tre siste tiårene hvor det er ført kontinuerlig nyliberal økonomisk politikk, er fremveksten av en urban underklasse», forklarer professor John Pitts ved University of Bedfordshire. «Mange av opprørerne kommer fra oppløste hjem der mor sjelden eller aldri har hatt noen jobb, og kan ikke lenger kalles arbeiderklassen. Men hun har fått låne store beløp til å kjøpe varer hun på ingen måte har råd til.»

Britiske hjem gikk fra å ha tilgang til fire TV-kanaler i 1996 til over 1000 i dag, hvilket i sin tur har mangedoblet reklamemengden som folk, inkludert barn, blir utsatt for. Er det da overraskende at den «urbane underklassen» stjeler varer som stadig blir annonsert, og som mange ikke aner den reelle verdien av, når muligheten byr seg?

For den øvre middelklassen har samtidig tjent på å tappe staten. Fremveksten av såkalte quangos (kvasi-NGO-er) er den beste illustrasjonen på hvordan den utdannede middelklassen har grafset til seg det de kan fra den krympende folketrygdpotten. Lederne for 100 ulike quangos, inkludert Young Peoples's Learning Agency og South East England Development Agency, har tjent opp statlig pensjon på mer enn 10 millioner kroner hver.

Konsekvenser. Det hadde knapt gått en uke etter opptøyene før en kampanje på nettet fikk 200 000 tilhengere. De støttet et krav om at alle plyndringstiltalte som bor i kommunal bolig, skal kastes ut. Kommunestyret i Wandsworth, som styrer over Clapham Junction, var den første kommunen til å kunngjøre at de hadde gitt utkastelsesvarsel til en kvinne hvis sønn var tiltalt for plyndring. På grunn av sønnens handlinger er en mor og hennes åtte år gamle datter også truet med utkastelse.

«Jeg mener det er en skandale!», sier Tony Belton, kommunestyremedlem for Labour i det konservativt styrte Wandsworth. «Slik politikk diskriminerer menneskene som bor i kommunale boliger. Alle som dømmes for en plyndringsrelatert forseelse og ikke bor i en kommunal bolig, vil få sin fortjente straff av domstolene, men de blir ikke fratatt boligen.»

I en uttalelse via e-post kom den britiske boligministeren Grant Shapps med følgende advarsel: «Det vil bli konsekvenser, og de kan bli langvarige.» Ryggmargsreflekser blidgjør kanskje nettaktivistene på kort sikt, men skattebetalerne blir til slutt sittende med regningen.

Over 1500 mennesker har hittil vært fremstilt for en dommer i forbindelse med plyndringen. Selv om ingen vet sikkert hvor mange av disse som bor i kommunale boliger, er det trolig et betydelig mindretall. Men denne ryggmargsrefleksen med utkastelser, som koalisjonen mellom de konservative og liberaldemokratene står for, vil til slutt koste skattebetalerne mer penger. De som kastes ut, må plasseres i krisesentre. Det kan koste opptil 4500 kroner pr. uke, i stedet for de 1800–2700 kroner pr. måned som kommunale boliger koster.

Forlatt. Med utkastelser risikerer man bare å flytte problemet til et annet område, eller dytte leietakerne lengre ut i fattigdommen. «Disse menneskene må jo bo et sted, så hvis de blir kastet ut, risikerer man bare å eksportere problemet», sier Tony Belton fra sin frodige hage i Claphams bedre strøk.

Med utkastelser risikerer man bare å flytte problemet til et annet område, eller dytte leietakerne lengre ut i fattigdommen.

Arbeiderklassen, særlig den urbane underklassen, er i trøbbel. De hadde én gang sin egen bevegelse, sine egne institusjoner, sine egne fagforeninger, faktisk sitt eget politiske parti. Men de siste 15 årene er arbeiderklassen blitt forlatt av det britiske arbeiderpartiet.

Under Tony Blair begynte Labour å jakte på de såkalte yummy mummies. De hadde et enkelt budskap til den tradisjonelle arbeiderklassen som satt fast i nedslitte bysamfunn med få jobber: Finn en måte å komme dere vekk på. Labour ønsket å skape en større og rikere middelklasse.

Den urbane underklassen og middelklassen møtes sjelden. Begge var mannsterkt på plass i gatene i Clapham Junction i august, den ene bevæpnet med murstein og den andre med feiekoster, men selv da krysset ikke deres veier hverandre.