• Alltid på reise Tegneseriehelten Tintin, aktuell i Steven Speilberg og Peter Jacksons animerte «På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet», byr på beretninger om egne reiser til ukjente land. Foto: FILMWEB

Formidling av et kontinent.

Formidling av et kontinent.

Fra utgave: 9 / oktober 2011

I slutten av oktober hadde storfilmen om den evig reisende reporteren Tintin première. Den belgiske tegneserien tar oss med over kulturelle, tidsmessige og språklige barrièrer – men har også sine åpenbare ideologiske mangler. Og Tintin er ikke alene om å være kontroversiell.

Mer enn underholdning. I 1899 skrev Joseph Conrad «Mørkets hjerte», som idag er en av de romanene i verdenslitteraturen det blir forsket mest på. At selve tittelen er blitt et idiom, på engelsk såvel som på norsk, gir en indikasjon på tekstens fascinasjonsstyrke, i Europa såvel som utenfor vår egen kulturkrets.

Som mange vet, handler «Mørkets hjerte» om en reise, om sjømannen Marlowe, som blir sendt oppover Kongoelven for å stanse den mystiske Kurtz og hans 'uheldige metoder' i fremskaffelsen av elfenben.

I så måte hører romanen inn under kategorien reiselitteratur, som var en svært populær sjanger på slutten av 1800-tallet. Ikke bare fordi imperialismen førte til at stadig flere folk dro ut og utforsket nye territorier, men fordi slike fortellinger også sparer folk for bryet med å dra noe sted. Når et reisende menneske returnerer til sin egen kulturkrets og beretter om sine opplevelser, gir hun tilhørerne mulighet for å ta del i en indre reise som hjelper dem i å utvide sitt erfaringsgrunnlag. Uten at de trenger å pakke kofferten.

En reise til mørkets hjerte. Rent historisk stammer Conrads fortelling fra en reise han selv gjorde oppover Kongoelven i 1890, og var en av de første som kritiserte europeisk imperialisme. Likevel har romanen vært omdiskutert, særlig etter at den nigerianske forfatteren Chinua Achebe anklaget den for å være dypt rasistisk i en artikkel fra 1977. Achebe anklaget Conrad for å avhumanisere afrikanere og redusere dem til primitive, enkle og kulturløse vesener. Achebe hadde allerede skrevet et motskrift i romanen «Mønsteret rakner» («Things Fall Apart», 1958), som beskriver et avansert og tradisjonsrikt igbosamfunn i tiden før britisk kolonialisme. Til tross for hva europeerne hadde en tendens til å tro, understreket Achebe, var Afrika slett ikke var et tomt kontinent.

Postkoloniale studier, som vokste frem på amerikanske universiteter på 1970-tallet, har i flere tiår analysert og utfordret den vestlige Mesterfortellingen, som i sin tid la grunnlag for vestlig ekspansjon og fremdeles virker på et ideologisk plan. For afrikanere blir én av mange konsekvenser at man mangler en følelse av nasjonal identitet. Den nigerianske forfatteren Chinua Achebes karakter Odenigbo sier det på denne måten:  «Jeg er nigerianer fordi en hvit mann skapte Nigeria og ga meg den identiteten. Jeg er svart fordi den hvite mann har konstruert begrepet svart som det mest mulig forskjellige fra hans hvit. Men jeg var igbo før den hvite mann kom». 

Det kan ikke være noen tvil om at noe av Achebes kritikk av Conrad er berettiget. Til tross for at Marlowe fremstår som svært kritisk til europeernes fremferd i Kongo, preges fremstillingen unektelig av manglende innsikt i kongolesernes samfunnsformer, noe som fører til at afrikanere i stor grad blir beskrevet som primitive vesener uten språk.

Og Conrads verk er selvsagt ikke det eneste som karakteriseres av slike mangler. En annen fortelling som tar utgangspunkt i belgiernes eventyr i Kongo, ble i 2010 saksøkt av kongoleseren Bienvenu Mbutu Mondondo (bildet). Han krevde én euro fra forlaget Moulinsart og at albumet «Tintin i Kongo», utgitt for første gang i 1931, måtte forbys.

Mondondo mente at belgiske Hergés tegneserie underbygger ideen om at den svarte mann er underlegen den hvite, og fremstiller svarte som dumme og late. Dommeren ble blant annet bedt om å vurdere scener der kongolesere kjemper om en stråhatt og uttrykker beundring for de hvite koloniherskernes overlegne intelligens.

Den farlige fortellingen. Tegneseriehelten Tintin, som i disse dager er aktuell i Steven Speilberg og Peter Jacksons animerte «På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet», er utvilsomt en Forteller. Tintin, journalist av yrke, er på reise i hvert eneste album og byr på beretninger om egne reiser til ukjente land.

Populariteten til Tintin blir ofte satt i sammenheng med at han ikke er en utviklet personlighet og at det derfor er lett å identifisere seg med ham, om man så er en jente på ti eller en mann på åtti. I så måte passer albumene om Tintin godt inn i den nøytrale episke ursituasjonen, hvor selve historien står i sentrum idet en forteller møter en tilhører, og beretter om noe som har hendt.

Som erfarne tilhørere vet vi imidlertid at enhver fortelling er innbakt i ideologi, og at både fortellere og tilhørere bringer med seg egne historier, fordommer og tanker. Fortellingen er like lite nøytral som fortelleren. På samme måte som Conrad reiste til Kongo som en hvit mann med hele den europeiske kulturhistorien på sine skuldre, er Tintin (til tross for svarte og vidåpne øyne) også preget av sitt eget kulturelle ståsted, noe man ser svært tydelig i det tidligere nevnte albumet, hvor Tintin improviserer geografitimer for kongoleserne og innleder med følgende ord:

'Min kjære venner. I dag skal jeg snakke om deres fedreland: Belgia!'

På samme måte som Conrad reiste til Kongo som en hvit mann med hele den europeiske kulturhistorie på sine skuldre, er Tintin (til tross for svarte og vidåpne øyne) også preget av sitt eget kulturelle ståsted.

Fortellinger om epler og te. Dette er et poeng som er blitt tatt opp flere ganger av den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, som i september gjestet Louisiana litteraturfestival i København. I foredraget «The danger of a single story» forteller Adichie om da hun som barn begynte å skrive fortellinger basert på bøkene hun selv hadde lest.

Resultatet ble historier om mennesker som diskuterte været, drakk te og spiste epler, det vil si, om en virkelighet som hadde lite å gjøre med hennes egen. Det var Chinua Achebe (Conrads kritiker) som reddet meg, sier Adichie, gjennom å vise at det er lov å fortelle sin egen historie. At ens egne erfaringer er gyldige, sentrale og verdifulle.

Samtidig innså også Adichie hvor farlig det er å bare ha én historie å bygge sitt eget verdenssyn på. Som da hun kom til USA og ble møtt av en blanding av medynk i forhold til egen bakgrunn, samt velmenende (og høyst unødvendig) informasjon om den sivilisasjonen hun nå var kommet til.

For Adichie satt med tusenvis av historier om USA og visste alt fra hva supermarkedene het til hvem som var landets første president. Men hennes amerikanske romkamerat satt bare med én beretning om Afrika. Én eneste historie, som handlet om katastrofe.

En halv gul sol. Denne innsikten tar Adichie selv konsekvensene av når hun i romanen «En halv gul sol» («Half of a Yellow Sun», 2007) lar tre forskjellige stemmer fortelle sine egne historier om Biafrakrigen, som herjet Nigeria på 1960-tallet. Tre fortellere med forskjellig bakgrunn, kjønn og interesser, hvis historier er alle like sanne.

En annen skribent som deler Adichies syn på fortellingene i flertall, er den polske journalisten og forfatteren Ryszard Kapuscinski, som lenge var Polens eneste korrespondent i Afrika.

Kapuscinski, som er kjent for å blande store hendelser med personlige refleksjoner, skriver i forordet til boken «Ibenholt» (1998) at han ikke har skrevet en bok om Afrika, men om en del mennesker der, om sine møter med dem og om tid han har tilbrakt sammen med dem.

Hvorfor det ikke er en bok om Afrika? Fordi det er et kontinent som er for stort til å la seg beskrive. Fordi det er tusenvis av situasjoner. Fordi det er en planet for seg, 'et uensartet, myldrende rikt kosmos'. I virkeligheten, sier han, bortsett fra det geografiske navnet, finnes ikke Afrika.

Derfor gir han oss heller ikke én fortelling, men mange. Slik gir fortelleren oss muligheten for å danne erfaringer i flertall.