• Amerikansk Salander Den amerikanske nyinnspillingen av «Menn som hater kvinner», «The Girl With the Dragon Tattoo», har norsk première 21. desember. Foto: FILMWEB

Gamle filmer om igjen.

Gamle filmer om igjen.

Fra utgave: 9 / oktober 2011

Det kommer alltid enda en nyinnspilling på kino. Men dette er ikke nødvendigvis et tegn på idétørke.

Gjensyn. Det går aldri et år – knapt nok en måned – uten at filmindustrien serverer oss nye versjoner av gamle filmer. Akkurat nå står de i kø.

Vampyrfilmen «Fright Night» hadde nylig première. Originalen skremte tenåringspublikummet tilbake i 1985. Så kom nyinnspillingen av en annen 80-tallsklassiker: dansefilmen «Footloose». I tillegg går «De tre musketerer» til filmen – for n'te gang. Det samme gjør «Ole Brumm». I desember er det duket for en ny versjon av «Straw Dogs», Sam Peckinpahs thriller fra 1971. Og en av årets julefilmer er «The Girl With the Dragon Tattoo», den amerikanske versjonen av «Menn som hater kvinner».

Når filmbransjen ikke lager regelrette nyinnspillinger, tyr den vel så ofte til en beslektet strategi: Oppfølgere eller førfølgere – sequels og prequels. Selv om slike filmer ikke nødvendigvis forteller nøyaktig samme historie om igjen, kan det ofte være liten forskjell.

I oktober får vi se hvor mye nytt den «norske» prequelen til «The Thing» (1981) har å komme med. Tittelen deler den iallfall med forgjengeren.

Hvorfor er det slik? Er filmindustrien paralysert av egen idétørke?

Sannheten er at det er fryktelig vanskelig å være genuint original. Faktisk er det nesten umulig. Og stakkarene i den kreative filmindustrien er fullt klar over det.

7, 36 eller 69? La oss gripe det hele an fra bunnen: Det finnes bare syv grunnhistorier. Alle fortellinger er en variant av én av disse.

Selvsagt er disse grunnhistoriene veldig generelle, og noen av dem lar seg sågar oppsummere med ett eneste ord: «Gjenfødelse», for eksempel. Det er følgelig fullt mulig å lage svært forskjellige historier basert på én og samme grunnhistorie.

Men la oss ta et steg videre, og fylle inn flere detaljer i oppsettet: Hvor mange dramatiske grunnsituasjoner finnes det? I følge den franske forfatteren Georges Polti er svaret 36. Han nevner «forbrytelse fulgt av hevn» som ett eksempel. Polti bygget videre på sin kollega Carlo Gozzi, som også bare kunne finne
36 dramatiske situasjoner. Selveste Friedrich Schiller skal ha brukt mye energi på å finne flere, uten
å lykkes. Mens Kipling skal ha identifisert hele 69.

De lærde blir altså ikke helt enige om antallet, og teller heller neppe på samme måte. Poenget er imidlertid at utvalget er ganske begrenset.

Selv om kombinasjons- og variasjonsmulighetene tas med i betraktningen, er det likevel gjerne slik at enkelte kombinasjoner fungerer bedre enn andre. Eller kanskje mer presist; noen fortellinger har større appell enn andre. Den som lever av å fortelle historier, kan ikke overse dette. Han eller hun opererer i en etablert fortellertradisjon, og publikum har sterke forventninger til hva slags historie de skal få presentert.

Kort sagt; historiefortellerne må forholde seg til Tradisjonen, som består av suksessfortellinger alle kjenner til. Tradisjonen setter derfor til dels strikte rammer for hva en god fortelling skal inneholde. Det eneste fortelleren kan gjøre, er å variere detaljene.

Detaljenes potensiale. Med alt dette i bakhodet er det ikke lenger så underlig at filmskapere griper fatt i gamle filmer. Historiene har allerede bevist at de fungerer og har appell. Grunnlaget ser altså ut til å være på plass. Men hvorfor lage en ny versjon av en gammel historie når alt du kan forandre på, er detaljene? Svaret er at detaljene kan gjøre hele forskjellen.

Detaljene kan gjøre hele forskjellen.

Bare spør Michael Mann, som har regissert samme manus to ganger. Den klart beste versjonen er mesterverket «Heat» (1995), mens «L.A. Takedown» (1989) gjerne forbigås i stillhet. 

Kun ved å variere tidsepoke og miljø, tåler én og samme fortelling å gjenfortelles mange ganger. Det klassiske eksempelet er Akira Kurosawas samuraifilm «Yojimbo» (1961), som ble til en italiensk western under tittelen «For en neve dollars» (1964) og senere nyinnspilt som gangsterfilmen «Last Man Standing» (1996). Dermed var sirkelen sluttet, siden handlingen i «Yojimbo» minner påfallende mye om intrigen i Dashiell Hammetts gangsterroman «Red Harvest» (1929).

Det er også forskjell på nyinnspillinger og nyinnspillinger. Noen er regelrette forsøk på å kopiere den tidligere versjonen. Et av de mest ekstreme eksemplene leverte Gus Van Sant i 1998, da han kopierte Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960) bilderute for bilderute. Hitchcock selv laget for øvrig en nyinnspilling av sin egen film «Mannen som visste for meget» (1934 og 1956). Det samme har østerrikeren Michael Haneke gjort med «Funny Games» (1997 og 2008), og han forandret svært lite i den nye utgaven.

Variasjon i repetisjon. Andre nyinnspillinger forholder seg derimot mye friere til originalen. De senere årene har fagtermer som re-boot, re-imagine og re-novate florert blant filmfolket. Dermed er nye begreper blitt klistret på et gammelt fenomen. Utgangspunktet for disse strategiene er å begynne med relativt blanke ark.

Hele, eller deler av, originalkonseptet blir beholdt, men fortellingen blir i stor utstrekning nyskrevet. Materialet både tolkes
og formes på nytt. Science fiction-serien «Battlestar Galactica» (2004) og Christopher Nolans «Batman Begins» er eksempler på denne formen for nyinnspillinger. Det samme er «Casino Royale» (2006), som fornyet James Bond-konseptet.

Men er det «nødvendig» med en nyinnspilling dersom originalen er knallgod? Vil ikke en klassiker alltid forbli en klassiker? Nok en gang er svaret detaljene, detaljene, detaljene! Samt generasjonene, generasjonene, generasjonene!

Nye årskull kommer stadig til, og verden er ny for dem. Det samme er kulturarven. Derfor kan klassikerne stadig reintroduseres. Men siden det kulturelle og sosiale klimaet stadig endrer seg, vil det være behov for nytolkninger. Den nye generasjonen må kunne gjøre klassikeren til sin. Tenåringspublikummet anno 1996 var begeistret for Baz Luhrmanns «Romeo+Juliet». Det spørs om en eventuell relansering av Franco Zeffirellis versjon fra 1968 hadde slått like godt an.

En ambisiøs regissør endrer utvalgte elementer i en velkjent fortelling for å gjøre den relevant for samtiden. Nyinnspillinger trenger derfor ikke nødvendigvis være – slik det ofte blir hevdet – et tegn på kreativ tørke.

Tvert imot, en fortløpende remiks av tradisjonen er faktisk et tegn på at kulturen er levende.

 

Kilder: Christopher Booker: «The Seven Basic Plots: Why We Tell Stories», Continuum 2006. Georges Polti: «The Thirty-Six Dramatic Situations», Book Jungle 2007 (orig. utg. 1916). straightdope.com, bewilderingstories.com.