• Mytologisk betydning Polferdene har spilt en viktig rolle for forfattere internasjonalt, men ikke i Norge. Den svenske  forfatteren Per Olof Sundman skrev dokumentarromanen «Ingenjör Andrées luftfärd» (1967), om Andrées ballongflyvninger m...

Polene er ikke for poeter.

Polene er ikke for poeter.

Fra utgave: 9 / oktober 2011

I Norge har polarheltene selv fått skildre sine bragder. Dikterne har holdt seg på respektfull avstand.

Arbeidsdeling. I forkant av Nansen og Amundsen-jubileet 2011 syslet jeg med tanken om å lage en antologi over norsk polarpoesi. Med den rike tradisjon vi har i Norge av polarekspedisjoner, fangst i Ishavet og jakt på Svalbard, og friluftsskildringer, regnet jeg med at det måtte være mye å ta av.

Men etter leting og blading i forfatterskap etter forfatterskap satt jeg bare igjen med to poeter, som begge skriver om Svalbard: Louis Kvalstad og Harald Sverdrup. Og det blir det ikke noen antologi av.

Noe mer fins sikkert, for eksempel skrev Helge Ingstad et knippe dikt som kom ut posthumt i 2002, «Spor i sneen». Men i forhold til den rike tradisjon av polarskildringer innenfor sakprosasjangeren, med Fridtjof Nansens «På ski over Grønland» i 1890 som den første, og Lars Monsens villmarksbøker som de foreløpig siste, er ikke en håndfull Svalbard-dikt mye å skryte av.

Hvorfor skriver ikke norske diktere mer om det polare? Det kan virke som det i Norge er en arbeidsdeling, der det er dokumentarsjangeren som tar seg av dette stoffet. Kanskje føler også norske forfattere seg utkonkurrert av villmarksskildrere og ekspedisjonsreisende. Det er de siste som har bokmarkedet innenfor dette feltet.

Nedvurdering. Går vi tilbake til Nansens Grønlands-ekspedisjon ser vi at Knut Hamsun gjorde det han kunne for å nedvurdere Nansen. I Hamsuns øyne er Nansens ekspedisjon en sportsprestasjon, ikke noe annet. «Thi Manden er Sportsmand», skriver Hamsun syrlig i Dagbladet 20. juni 1889. Vi ser her et kappløp mellom to «coming men», Nansen er to år yngre enn Hamsun, og året etter debuterer de begge, Hamsun med en roman og Nansen med en ekspedisjonsrapport.

«Sult» ble trykket i 2000 eksemplarer, og så sent som i 1897 var det fortsatt et restopplag på rundt fem hundre igjen, mens de 6621 eksemplarene av «På ski over Grønland» alle ble utsolgt på noen høstmåneder. Kampen om salgstallene vant Nansen. Det hadde altså ikke hjulpet at Hamsun, som Dagbladets kommentator, gjorde det han kunne for å desavuere Nansen og Grønlands-ferden.

Betydning. Polarområdene og mytologien rundt dem har hatt stor betydning for forfattere internasjonalt. I Sverige har Per Olof Sundman skrevet dokumentarromanen «Ingenjör Andrées luftfärd» (1967), om Andrées ballongflyvninger mot Nordpolen i 1896–97, i Danmark har Klaus Rifbjerg diktet seg inn i Hjalmar Johansens sinn og gitt oss «Fram»-ekspedisjonen i 1893–96 på en ny måte, i romanen «Nansen og Johansen. Et vintereventyr» (2002).

Videre kan en nevne Christoph Ransmayrs dokumentarroman «Isens og mørkets redsler» (1984), der «Den keiserlig-kongelige østerriksk-ungarske nordpolsekspedisjonen, 1872–74» gjøres til et aktuelt menneskelig drama.

Eller romanen «The Birthday Boys» (1991) av Beryl Bainbridge, der Robert Scotts forsøk på å nå Sydpolen gjenfortelles fra de fem deltagernes synsvinkel; hver person gir forskjellig perspektiv på reisen, og leseren må selv sette det hele sammen og avgjøre sannhetsgehalten. Selve blandingen av fakta og fiksjon utfordrer gjengse sjangergrenser.

Tydelige. I Norge er polarferdene forbausende lite behandlet litterært. Kanskje fordi polarheltene selv har vært så mange og så tydelige. At forlag bestiller romaner om polarekspedisjoner, kjenner vi i hvert fall ikke til i Norge, slik Frank H. Shaw ble bedt av sitt amerikanske forlag om å skrive en eventyrroman som dramatiserte Robert Pearys ferd til Nordpolen i 1909. Peary hadde nådd polpunktet 6. april, og allerede 1. november samme år forelå romanen om ferden.

De farlige og ugjestmilde – vakre og forlokkende – polarområdene hadde et voldsomt grep på fantasien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ekspedisjonene krevde ikke bare teknologisk oppfinnsomhet og maskulin handlekraft, men også tankens dristighet.

Og i dette siste lå det en form for avantgarde. Kanskje var det dét Hamsun tross alt så, men ikke ville anerkjenne, når det gjaldt Nansen?

At «På ski over Grønland» også slapp en loddesnor ned i det ukjente, slik som Hamsuns «Sult», boken uten sjangerbetegnelse, gjorde.

Skuespill. Likevel, kanskje er noe i ferd med å skje i det litterære Norge: I 2003 ga Kyrre Andreassen ut et skuespill, «Polar», der utgangspunktet er Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansens opphold på Frans Josefs land i 1895–96. At en ung forfatter som Kyrre Andreassen tar opp denne psykologisk interessante – og i historien viktige – personkonstellasjonen, kan tyde på at ekspedisjonslitteraturen fortsatt inspirerer.

Så får vi se om poetene kommer etter. Jeg kan godt vente noen år med å sette sammen en polarpoesi-antologi.

Publisert første gang i Aftenposten 2. mars 2011.