• Husker ikke hva apartheid var Maritza Flemming er en av de nyankomne til den okkuperte Coronation Park. «Det er ingenting galt med denne plassen», sier hun. Alle foto: MARIA LAVIK

Hvit avmakt.

Hvit avmakt.

Fra utgave: 9 / oktober 2012

Maritza tilhører den første generasjonen hvite som vokser opp uten apartheids beskyttende vinger. Hvite fattige er blitt verdifull propaganda for høyreradikale i Sør-Afrika.

Kugersdorp/Johannesburg. «Jeg vil bli rik», sier Maritza Flemming og stapper bestemt en neve chips i munnen.

Hun balanserer på noen steiner, forbi søppelhaugen som omkranser Coronation Park i Kugersdorp utenfor Johannesburg. Den okkuperte parken har vært hjemmet hennes i tre uker nå.

Foran oss, i ly av store trær, ligger blikkskur, campingvogner, telt og små trehus. Bak oss ligger dammen der tre barn har druknet så langt i år, det siste etter å ha sniffet lim.

«Det er ingenting galt med denne plassen», seier Maritza fort. Vi hører sinte brøl fra en far som kjefter på datteren sin.

«Jeg skal aldri reise herfra. Jeg vil få meg jobb, og hjelpe dem som bor her», sier Maritza.

I Sør-Afrika er raseskillet fremdeles tydelig. Rundt halvparten av den svarte befolkningen lever i fattigdom. De hvite nabolagene er fremdeles dominert av store hus, væpnede vakter og hushjelper som daglig kommer inn til byen fra townshipene. I skyggen av stereotypiene er de hvite fattige.

«Jeg vil bort herfra, denne plassen er som et bur», sier Jason Vorster. 14-åringen skjuler røyken i hånden, og ser bort når han snakker. Et sårt drag farer over ansiktet til en gutt som er blitt voksen i en okkupert park.

For seks år siden tok moren til Jason ham og hans ni søsken med seg til Coronation Park. De ble de første til å okkupere parken. Nå hjelper han Maritza til å finne seg til rette i det lille trehuset som rommer familien hennes på syv.

For 18 år siden hadde hudfargen til Maritza og Jason utgjort en forskjell. De hadde bodd i et ordentlig hus, subsidiert av staten.

For 18 år siden hadde de gått på en hvit skole med de beste lærerne, og senere hadde de vært garantert jobb i staten. I dag er Maritza og Jason bare vanlige borgere i Sør-Afrika.

«Apartheid? Vi har lært om det på skolen, men jeg husker ikke hva det handlet om», sier Maritza. Hun er 14 år, født fire år etter avskaffelsen av apartheid.

Selektiv veldedighet. Mange vil hjelpe hvite fattige som Maritza og Jason. Solidarity Helping Hand er den største organisasjonen som hjelper denne gruppen.

«Vi tror det er minst 700 000 hvite fattige i dette landet», sier leder Danie Brink. Organisasjonen er en del av fagforeningen Solidarity, som hovedsakelig har hvite medlemmer.

«Mange av våre bidragsytere vil bare støtte vår kamp mot hvit fattigdom. Om vi også hadde hjulpet svarte fattige, så hadde vi fått inn mindre penger», sier Danie Brink, som mener det er flere hvite fattige enn det som er «naturlig».

Han gir regjeringen skylden for hvit fattigdom, ved at den har innført kvoteringsregler som favoriserer svarte på arbeidsmarkedet og i styrerommene.

Ladet forskning. Det beste strøket av Pretoria bader i ettermiddagssol. Sikkerhetsvakter, en bomstasjon og høye gjerder skaper inntrykk av et lite, trygt samfunn der folk ikke trenger frykte virkeligheten de fleste sørafrikanere lever i.

Bak murene på et sikkerhetskompleks bor Flip Smit, en pensjonert professor i demografi og tidligere visekansler ved Universitetet i Pretoria. Han har forsket på hvit fattigdom, og er kilden Solidarity Helping Hand bruker når de hevder at det er minst 700 000 hvite fattige i landet. Han tar utgangspunkt i en undersøkelse fra Market Research ved University of South Africa.

«Undersøkelsen viser at 4 prosent av hvite i arbeidsdyktig alder er uten inntekt. Den hvite befolkningen er aldrende, og mange eldre opplever at pensjonen blir spist opp av inflasjon. Derfor mener jeg det reelle tallet på hvite fattige er 700 000», sier Smit, og gestikulerer så ivrig at han nesten søler kaffe på den hvite skjorten sin.

Flip Smit er hvit afrikaanstalende. Navnet hans dukker ofte opp på høyreradikale nettsider, som Afrikaner Journal og Censorbugbear reports. Disse sidene advarer mot at hvite blir utsatt for folkemord i Sør-Afrika. 

«Jeg uttaler meg om hvit fattigdom som forsker, jeg har ingen personlig agenda», sier Smit.

Begrunnelse for apartheid. Hvit fattigdom har alltid vært politisk sprengstoff i Sør-Afrika. På begynnelsen av 1900-tallet hadde borgerkrigen mellom briter og boere, i tillegg til en urbanisering på høygir, skapt en ny hvit underklasse. Carnegie-kommisjonen slo i 1932 fast at rundt 15 prosent av den hvite befolkningen var fattig. Bildene av hvite fattige familier kledd i filler, brøt med ideen om den overlegne hvite rase. Hvite politikere fryktet at fattigdommen skulle føre til raseblanding, da hvite fattige ofte arbeidet og bodde nær svarte sørafrikanere.

Den unge professoren Hendrik Verwoerd ble nærmest besatt av hvit fattigdom, og holdt i 1934 en stor konferanse om temaet. Der tok han til orde for at hvite burde bli favorisert på jobbmarkedet. Verwoerd ble senere statsminister og brukte hvite fattige som ideologisk forsvar for apartheid, politikken som delte folk inn i ulike rasekategorier, og som favoriserte hvite.

Vil opprette boerrepublikk. «Tenk på all den velferden hvite har skapt i dette landet.» Dan Roodt spytter ut ordene gjennom sammenbitte kjever. Han ser rundt seg i Coronation Park, kledd i hvit nystrøken skjorte som matcher det tilbakestrøkne håret.

«Hvite sørafrikanere burde ikke være fattige. Vi er martyrer for den vestlige sivilisasjonen, vi blir behandlet som jødene i Europa før annen verdenskrig.»

Dan Roodt er talsperson for høyrefløypartiet Freedom Front Plus, som har fire representanter i parlamentet og én minister i regjeringen.

«Vi mobiliserer politisk på hvit fattigdom, dette er noe mange bryr seg om», sier Roodt, som mener hvite blir fattige på grunn av regjeringens kvoteringspolitikk.

«Det er andre grunner til at svarte er fattige. De kommer fra en analfabetisk kultur og har høye fødselsrater», sier han.

Partiet Freedom Front Plus kjemper de hvite afrikaanstalende sin sak, og har som mål å opprette en boerrepublikk.

«Slik løser vi problemet med hvit fattigdom, ved at vi tar vare på vårt eget folk», sier Dan Roodt med rolig stemme.

Twané Truter stikker en skitten hånd i munnen. Mamma Taryn Beckett kikker bekymret ned på den snart ett år gamle jenta.

«Barna mine får ofte diaré. Kanskje det er noe i sanden her, sier Taryn, som har vært arbeidsledig i fem år.

«Pengene strakk ikke til etter jeg fekk to barn, så jeg flyttet fra hjembyen min i håp om å finne arbeid i Johannesburg.»

Dan Roodt fatter interesse for samtalen:

«Er du arbeidsledig fordi du er hvit?»

«Jeg vil ikke være rasist, men jeg føler at jeg ikke får jobb fordi jeg er hvit. Flere bedrifter har sagt til meg at de heller vil ansette svarte», sier hun.

«Der ser du, hun har ikke rett hudfarge, derfor er hun her», konkluderer Dan Roodt bestemt.

«Tenk om alle hvite ender opp i leirer som Coronation Park», sier Taryn Beckett.

«Ja, det er den veien det går», sier Dan Roodt.

Tall på fattige overdrives. Ikke alle er enige med Dan Roodt. Carel Van Aardt er forskningsleder ved Market Research, University of South Africa. Han er ansvarlig for undersøkelsen som Solidarity Helping Hand og Flip Smit bruker som bevis på at det er 700 000 hvite fattige i Sør-Afrika.

«Det er helt umulig at så mange hvite er fattige, det hadde vært 15 prosent av alle hvite», sier Van Aardt. 

Undersøkelsen teller folk uten inntekt, og Van Aardt påpeker at dette inkluderer alt fra folk som får overføringer fra staten, bedriftseiere som tar ut avkastning og ikke lønn, og husmødre med rike ektemenn.

«Det er bred enighet om at det er rundt 37 000 hvite fattige», sier Van Aardt, og viser til en undersøkelse gjort av IHS Global Outlook.

Han mener fattigdom er et strukturelt problem i Sør-Afrika.

«Strukturene som skaper rik og fattig er en inkorporert del av systemet, derfor trengs det mer enn enkle lovendringer og politiske vedtak for å bekjempe fattigdom. Det er egentlig lite staten kan gjøre, utover å skape et arbeidsmiljø der arbeidere kan være produktive og tilegne seg kompetansen de trenger.»

Ubegrunnet frykt. Mange hvite klamret seg til apartheid av frykt for at de ville miste land og rikdom om de ga fra seg politisk makt. Frykten viser seg stort sett å være grunnløs, viser offisiell statistikk. Den hvite arbeidsledigheten har gått opp siden apartheids fall, men er likevel på bare rundt 6 prosent. Til sammenligning er rundt 30 prosent av den svarte befolkningen arbeidsledig.

I 2010 bodde 86 prosent av de hvite husholdningene i hus med seks rom eller flere, bare 31 prosent av svarte sørafrikanere nyter den samme levestandarden.

Inntektsfordelingen har heller ikke endret seg stort siden apartheids fall. I 1993 tjente en hvit person i gjennomsnitt ni ganger mer enn en svart person, i 2008 tjente hvite åtte ganger så mye. Ifølge IHS Global Insight er dessuten tallet på hvite fattige blitt over halvert i løpet av ANC sin regjeringsperiode.

«Det er alderen som gjør at jeg ikke får jobb, det har ingenting med hudfarge å gjøre», sier Marais Bezuidenhout, moren til Jason Vorster.

45-åringen har bleket hår, arrete ansikt og smiler avvæpnende. Etter å ha mistet jobben, tok hun med seg mann og ti barn for å bo i Coronation Park.

«Folk klager for mye på at svarte tar jobbene deres. Vi må tross alt huske på at svarte levde i fangenskap lenge i dette landet», sier Marais og plukker opp et av sine ti barn. Hun smiler.

«Jeg elsker barn. Selv om livet innimellom er tøft, kan jeg ikke være deprimert, jeg har jo barna å ta vare på.»