• Omsider gjenforent Familiemedlemmer som har vært adskilt i mange år, omfavner hverandre på Asmara internasjonale flyplass 21. juli 2018, etter at etiopiske flyselskap gjenopptok flygninger mellom Eritrea og Etiopias hovedstad Addis Abeba. Foto: NTB SCANPIX

  • Over grensen til varm velkomst Eritreiske kvinner kledd i sine fineste klær uttrykker sin glede over at to grenseoverganger mellom Etiopia og Eritrea ble åpnet for første gang på 20 år, 11. september 2018. På grensen ved Zalembessa ble de gratulert av etiopiske kvinner. Foto: NTB SCANPIX

  • Glede over nye tider Passasjerer poserer for en selfie i et fly tilhørende Ethiopian Airlines på vei fra Bole internasjonale flyplass i Addis Abeba i Etiopia til Eritreas hovedstad Asmara 18. juli 2018. Den første kommersielle flyvningen til Eritrea på to tiår forlot Addis Abeba denne dagen etter at de to landene satte sluttstrek for den bitre konflikten med en rask fredsprosess. Foto: MAHEDER HAILESELASSIE TADESE, AFP/NTB SCANPIX

  • Militærdiktatur myker opp Eritreiske soldater sto i kø for å være med på grenseåpningsseremonien i Serha i Eritrea 16. juli.

  • Ny tone Etiopias statsminister Abiy Ahmed og Eritreas president Isaias Afwerki signerte en fredsavtale i Asmara, Eritreas hovedstad 9. juli 2018. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • God stemning Eritreas president Isaias Afwerki og Etiopias statsminister Abiy Ahmed møttes på Asmara internasjonale flyplass i Eritrea 9. juli 2018. Foto: GHIDEON MUSA ARON, VISAFRIC/REUTERS/NTB SCANPIX

Hull i Eritreas jernteppe.

Hull i Eritreas jernteppe.

Fra utgave: 12 / desember 2018

Minst 14 000 har flyktet fra det eritreiske militærdiktaturet etter at grensen mot Etiopia ble åpnet for første gang på 20 år.

Addis Abeba, Etiopia. Grensen åpnet plutselig, men skulle stenges igjen etter tre dager. Da ryktet begynte å spre seg i Eritreas hovedstad, pakket Zufan (69) en sekk og dro rett til busstasjonen med sitt ni år gamle barnebarn.

Ved grenseovergangen til Etiopia, ved byen Zalembessa, kjørte den stappfulle bussen uforstyrret forbi. Soldatene hadde trukket seg tilbake fra veien, som bare noen dager tidligere hadde vært barrikadert med sandsekker og piggtråd.

Ingen skudd ble avfyrt. Ingen pass ble kontrollert. Og for første gang på 20 år befant Zufan seg i Etiopia igjen.

«Det er en gave fra Gud. Nå håper jeg bare at freden vedvarer», sa hun da jeg møtte henne i Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia.

Hun er en av flere tusen eritreere som har reist til Etiopia etter at grensen åpnet i september 2018. Ingen vet nøyaktig hvor mange det er, men FN registrerte cirka 14 000 nye asylsøkere fra landet i løpet av de første syv ukene. Utover de formelle asylsøkerne var det imidlertid også tusenvis som Zufan, som reiser direkte til familiemedlemmer i Etiopia uten å registrere seg.

Tre av Zufans barn bor i Addis Abeba, og hun kjenner byen som sitt eget hjem. Hun flyttet hit da Etiopia og Eritrea fortsatt var ett land, under keiseren Haile Selassie. 30 år senere ble hun og 50 000 andre eritreere deportert etter at grensekrigen, som varte fra 1998 til 2000, brøt ut.

Eritreas Berlinmur. På samme måte som deportasjonene og lukkingen av grensen den gang hadde livsendrende konsekvenser for mennesker som Zufan, har også grensens åpning den 11. september 2018 stor betydning for mange mennesker i de to landene.

«Dette er ikke bare en politisk forsoning. Det er også en sosial og menneskelig gjenforening av familier og venner i et område som i stor grad deler språk, kultur og familiære bånd», sier Kjetil Tronvoll, professor i freds- og konfliktstudier på Bjørknes Høyskole i Oslo.

«Dette er ikke bare en politisk forsoning. Det er også en sosial og menneskelig gjenforening av familier og venner i et område som i stor grad deler språk, kultur og familiære bånd», sier Kjetil Tronvoll.

Tronvoll har studert de to landene i det meste av sin akademiske karriere og har vært både valgobservatør og fredsmegler i regionen. Han mener forsoningen mellom de to landene er historisk.

«Frem til 1991 var Eritrea og Etiopia ett land. Grensekrigen innebar at tusenvis av familier ble splittet, og mange av dem har ikke sett hverandre på 20 år. Så det minner veldig om Berlinmurens fall», sier han.

Det økonomiske aspektet ligner også gjenforeningen av Tyskland. Eritrea er underutviklet og økonomisk stillestående, mens Etiopia har noen av Afrikas høyeste vekstrater.

Og på samme måte som Vest-Tyskland aksepterte å veksle den svake østtyske marken i DDR en-til-en for den sterkere D-marken, er Eritreas nakfa også blitt vekslet til Etiopias birr, selv om det nok også har å gjøre med mangelen på kontanter i Eritrea.

«Dessverre ser man også den samme totale mangelen på formelle rammer for handel som en av de sentrale årsakene til krigen. Problemet er at det ennå ikke er skjedd en institusjonalisering av fredsprosessen: Det hele avhenger av ledernes personlige relasjoner, og det gjør prosessen ekstremt sårbar», advarer Tronvoll.

Brødrekrig. På samme måte som nå, hersket det før grensekrigen en enorm optimisme og vennskapelighet mellom Eritrea og Etiopia. De snakket om hverandre som brødrefolk, sier Tronvoll, som har skrevet boken «Brothers at War» (2000).

I boken beskriver Tronvoll hvordan brødrekjærligheten mellom de to regjeringsbærende tidligere opprørsorganisasjonene mot slutten av 1990-tallet slo sprekker som følge av uavklarte spørsmål om handel og valutakurser. Så kom grensekrigen og massedeportasjonene.

Den utløsende episoden var imidlertid en konfrontasjon mellom soldater i den lille grensebyen Badme den 6. mai 1998, hvor fire eritreiske soldater ble drept. Det provoserte landet til å rykke ut militært, og de erobret hele det omstridte grenseområdet.

Da Etiopia omsider gikk til motangrep, ble resultatet en av de mest destruktive krigene i nyere tid. Rundt 160 000 mennesker mistet livet, og krigen tok slutt først i juni 2000, da Eritrea innså at forsvarslinjen ikke kunne holdes, og ba om fred.

De to landene ble enige om å la FNs fredsbevarende styrker patruljere langs en 25 kilometer bred midlertidig sikkerhetssone. De aksepterte også at en internasjonal grensekommisjon skulle definere en ny grense. 

Men da grensekommisjonen i 2002 litt overraskende besluttet at Badme skulle tildeles Eritrea, steilet Etiopias ledere. Det hjalp neppe på velviljen at den etiopiske regjeringen først hadde misforstått den noe kryptisk formulerte avgjørelsen, og allerede var i gang med å feire seieren med champagne da BBC slapp nyheten om at Badme var gått til Eritrea.

«Etiopierne ble rasende. De sendte en minister til London for å få historien stoppet, og meg sparket», forteller Martin Plaut, som var BBCs korrespondent på Afrikas horn den gangen.

Etiopierne nektet å trekke soldatene sine ut av Badme, og har siden den gang vært i en slags kald krig med Eritrea – ofte kalt «no peace, no war» – hvor de har benyttet enhver sjanse til å herse med hverandre. Blant annet ved å støtte opprørsgrupper, basert på ideen om at «min fiendes fiende er min venn».

Etiopierne nektet å trekke soldatene sine ut av Badme, og har siden den gang vært i en slags kald krig med Eritrea – ofte kalt «no peace, no war» – hvor de har benyttet enhver sjanse til å herse med hverandre. Blant annet ved å støtte opprørsgrupper, basert på ideen om at «min fiendes fiende er min venn».

På den måten har grensestriden om Badme påvirket sikkerheten på hele Afrikas horn i en negativ retning, sier Omar Mahmood fra tankesmien Institute for Security Studies.

«Men av samme grunn har den nyvunne freden mellom de to landene også en stor positiv betydning for sikkerheten i regionen», sier Mahmood.

Forsoning. Freden skyldes – om ikke Guds vilje, som Zufan påstår – så i hvert fall en overraskende effektiv politisk forsoning mellom de to landenes politiske ledere. Det kommer uventet på selv de mest erfarne observatører.

«Jeg, som så mange andre, er fullstendig overveldet av hvor hurtig situasjonen i Etiopia og Eritrea har utviklet seg de siste månedene», sier Christopher Clapham, professor emeritus ved Cambridge University. Han har brukt de siste årene på å oppsummere sine livslange studier av regionen i boken «The Horn of Africa».

«Nå er Eritrea endelig blitt lovet den lille verdiløse landstripen som har vært i sentrum av konflikten», konstaterer han.

Den første dominobrikken falt i april, da Etiopia fikk en ny og progressiv statsminister, Abiy Ahmed, som tidlig lovet å slutte fred. Det tok litt tid å overbevise Eritreas president, Isaias Afwerki, om ønskets oppriktighet, men i juli lyktes det endelig.

Siden da har dominobrikkene falt én etter én. Nærmest måned for måned blir det presentert nye, forsonende tiltak: Åpning av telefonlinjene, direkte flyforbindelser mellom hovedstedene, gjensidige statsbesøk og nye ambassader.

Nærmest måned for måned blir det presentert nye, forsonende tiltak: Åpning av telefonlinjene, direkte flyforbindelser mellom hovedstedene, gjensidige statsbesøk og nye ambassader.

Kjetil Tronvoll mener Abyi Ahmeds makterobring alene ikke var avgjørende for gjennombruddet. Det skyldtes også i stor grad en helomvending hos Isaias Afwerki, som har gitt opp sitt prinsipp om ikke å ville gå i dialog med Etiopia før soldatene deres forsvant fra grensen. De er der ennå.

«Isaias er en ekstrem opportunist, og han ser denne utviklingen som den beste måten å bli ved makten. Det er lurt, for selv om kritikken av regimet hans holder stand, har han likevel Abiy og hele det internasjonale samfunnet som garantister for sin egen politiske overlevelse», sier Tronvoll.

Afrikas Nord-Korea. Det er av samme grunn at Christopher Clapham tar avstand fra parallellen som blir trukket til Berlinmuren.

«Dette kan ikke sammenlignes med Berlinmurens fall, for det er ingen tegn på at regjeringen i Eritrea vil gå av. En bedre parallell er det tinende forholdet mellom Nord- og Sør-Korea», sier han.

«Dette kan ikke sammenlignes med Berlinmurens fall, for det er ingen tegn på at regjeringen i Eritrea vil gå av. En bedre parallell er det tinende forholdet mellom Nord- og Sør-Korea», sier Christopher Clapham.

Eritrea er blitt kalt «Afrikas Nord-Korea» av medier og menneskerettighetsaktivister i årevis. Selv om landet ikke eksperimenterer med atomvåpen, er den politiske kulturen svært lik den i Nord-Korea når det gjelder regimekritikere og menneskerettigheter. På den seneste målingen gjort av Freedom House over frihet i verden får de to landene samme lave karakter: tre av 100.

«Eritrea er ledet av en diktator og vennene hans. Det er ikke politisk frihet, ingen religionsfrihet, ingen pressefrihet, ingen menneskerettigheter, og hvis man kritiserer regimet, forsvinner man», sier Martin Plaut, som skrev boken «Understanding Eritrea» i 2016.

I boken kommer han med en rekke eksempler på at selv tidligere krigshelter og mennesker som har vært tett allierte med Isaias Afwerki, er blitt henrettet eller satt i fengsel for å ytre seg kritisk. Dette er uendret etter fredsavtalen. I september ble den tidligere finansministeren Berhane Abrehe fengslet etter å ha oppfordret til demokratiske reformer i sin nye bok.

Menneskerettighetssituasjonen i Eritrea er uendret, slo Sheila Keetharuth, FNs spesialrapportør, fast i en tale i New York i slutten av okstober. Likevel er Eritrea absurd nok nytt medlem i FNs menneskerettighetsråd. 

Flukten fortsetter. I alle fall flykter folk stadig fra landet. Nesten alle Zufans syv barn har selv tatt flukten over grensen til Sudan, og befinner seg i dag på så forskjellige steder som Israel, Egypt, Etiopia og USA. En av døtrene ble igjen i Asmara. Nå er hun død, og det er hennes ni år gamle datter Zufan har tatt med seg til Addis Abeba.

«Eritrea er ikke et godt land å vokse opp i», sier hun.

Erkjennelsen har over årene fått rundt en halv million mennesker til å flykte. I dag mangler store deler av to generasjoner, som befinner seg i diasporasamfunn rundt omkring i verden. I Danmark bor det rundt 6000 eritreere, mens Norge huser 20 000, og Sverige minst 40 000.

I 2018 er Eritrea det landet Danmark får flest asylsøknader fra. Det er imidlertid ikke like mange som i 2014, da Udlændingestyrelsen skrev den såkalte Eritrea-rapporten. Etter et besøk i landet ble det argumentert for at flyktninger burde kunne sendes tilbake. Konklusjonen fikk sterk kritikk, både internt og internasjonalt. Til sist valgte danske myndigheter ikke å bruke konklusjonen i asylbehandlingen.

Den nyvunne freden antas å føre til nye spekulasjoner blant europeiske politikere om hvorvidt man kan begynne å sende eritreiske flyktninger hjem igjen.

«Poenget er at disse menneskene ikke har flyktet fra en krigssituasjon: De har flyktet fra et politisk system, fra fattigdom, og fra tvangsarbeid i et av verdens mest undertrykkende militærdiktaturer. Derfor er det altfor tidlig å snakke om å returnere eritreiske flyktninger», sier Kjetil Tronvoll.

«Poenget er at disse menneskene ikke har flyktet fra en krigssituasjon: De har flyktet fra et politisk system, fra fattigdom, og fra tvangsarbeid i et av verdens mest undertrykkende militærdiktaturer. Derfor er det altfor tidlig å snakke om å returnere eritreiske flyktninger», sier Kjetil Tronvoll.

Han vurderer at antallet eritreiske flyktninger som søker mot Europa, vil stige. Nesten 90 prosent av asylsøkerne som er registrert siden grensen åpnet i september, er nemlig kvinner og barn.

«Det er fordi mennene allerede har flyktet. Nå kommer resten av familien ut, og det vil bli en massiv bølge av søknader om familiegjenforeninger», sier Tronvoll.

Det samme forventer Norsk Flyktninghjelp, som arbeider i alle flyktningleirer i Nord-Etiopia hvor det nå strømmer til av eritreiske flyktninger.

«Mange forteller at de har en ektefelle i Europa, og at de har dratt til Etiopia for å søke om familiegjenforening i blant annet Sverige og Tyskland», sier Stine Paus, programkoordinator i Etiopia. Hun forklarer at søknaden kan igangsettes først når man er registrert som flyktning og har befunnet seg i en flyktningleir i 45 dager.

Paus og Tronvoll har allikevel et svakt håp om at forholdene i Eritrea vil forbedres.

«Jeg tror denne fredsprosessen vil være den første sprekken i døren for flere politiske forandringer. Isaias har satt i gang en prosess som han selv ikke kan styre», sier Tronvoll.

Så lenge diktatoren er i live, våger ikke Christopher Clapham å være like optimistisk:

«Masseflukten fra Eritrea vil fortsette hvis ikke regimet gjør forholdene mer attraktive. Men den eneste muligheten for det er Isaias Afwerkis avgang – enten av naturlige årsaker, eller på grunn av vold. Mest sannsynlig det siste.»