Øyne på skuldrene. Det var en tid da sjømenn og misjonærer kunne melde hjem fra en eksotisk verden uten at noen hadde mulighet til å skille sannhet fra skrøner. Fristelsen til å smøre tykt på med smør og flesk var stor. Kannibaler, gull og edelstener, vanvittige monstre …

Der, i det landet, finnes det også folk som ikke har mer enn én fot – den er så bred og stor at de kan skjule seg under den mot regn og snø, for de har ikke noe annet hus enn den brede foten. Den er hul som et trau, og med den ene foten løper de like fort som fuglen flyr. Det finnes også folk som ikke har noe hode. Øynene sitter på skuldrene, og munnen er så stor at den rekker fra den ene skulderen til den andre, tvers over brystet, og når de gjesper henger underleppa ned på kneet.

Dette kunne nordmenn lese om Det fjerne østen i en populærbok fra 1600-tallet. Jo lenger bort, jo mer forsvinner nyansene. Det er ikke så rart, det er menneskelig ikke å håndtere like stor kompleksitet langt vekk som vi gjør her hjemme.

Men vi kan jo forsøke, verden er ikke like langt borte som den var. Likevel er det akkurat som om vi ikke klarer å vri om hodene våre. For når NRKs Afrika-korrespondenter finner frem mikrofonene, er det som regel K-stoff som kommer ut i andre enden: katastrofer, krig og konflikt.

Hipsterne i Lagos. Mediene (og bistandsorganisasjonene) lærer oss at Afrika er fattig, sultent og kaotisk. Mange mennesker med lite klær og uten sko graver i sprukken jord med hakke. Det er varmt og mye fluer. Mennene er sinte og slåss, kvinnene blir voldtatt og gråter. Mange hjelpearbeidere deler ut hvite sekker med ris og setter sprøyter i armen på magre barn. Det finnes riktignok et spennende dyreliv; elefanter, løver og flodhester og slikt, men alle er snart utryddet på grunn av krypskyttere.

Det er ikke usant, det er viktige nyheter vi må få vite om.

Men dette er også sant; Kreft, diabetes og hjertesykdommer tar livet av flere i Afrika enn malaria, tuberkulose og hiv tilsammen. Nigeria produserer flere filmer i året enn Hollywood. Det bygges ti hypermoderne skyskraperbyer i Afrika (Barcode i Oslo ser ut som et rekkehusfelt i forhold). Verdens første droneflyplass er nå operativ i Rwanda – blod og medisiner sendes i 150 kilometer i timen til sykehus på landsbygda. Og ikke glem African Fashion Week – alle hipsterne er jo i Lagos nå.

Så hvorfor hører vi aldri om dette?

Hans Roslings høyre sko. Forskerne Anne Hege Simonsen og Elisabeth Eide har gått igjennom pressedekningen av den ikke-vestlige verden i norske aviser fra 1902 til 2002. De teller at rundt 70 prosent av sakene om Afrika handlet om krig, sult, kriminalitet, bistand og misjonering. Politikk, valg, økonomisk vekst og kulturstoff er nesten fraværende. Sjelden får afrikanere selv forklare seg.

Den svenske superstjerne-professoren i internasjonal helse, nylig avdøde Hans Rosling (bildet under), kjempet mot journalister hele sin karrière:

«Du kan inte använda media om du vill förstå världen! I Nigeria, har dom haft ett fantastisk demokratiskt val, snabb ekonomisk tillväxt och sjunkande barnadödlighet. Varför skriver du inte om det! Det är som om du bara skrivit om min högra sko (kastar upp hela benet på bordet och pekar på sin sko), den är jätteful, men den är ju bara en liten del av mig!»

Ildrød i fjeset og mektig irritert satt han i en opphetet debatt med en dansk TV-journalist.

Journalisten hadde forsøkt å forsvare hvorfor kanalen hans bare dekket nigerianske myndigheters krig mot Boko Haram.

«Varför beretter ni inte om allt som fungerar bra, att världen är rikare och fredligare än någonsin?»

Ifølge Rosling har medienes dekning av fattige land ført til at vi ikke bare er uvitende om verden; men at vi aktivt opprettholder et helt feil bilde av hva som foregår rundt oss. I 2015 gjennomførte han en undersøkelse som viste at nordmenn og svensker tror verden ser ut slik den så ut for 30–40 år siden. Halvparten av oss tror andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom er dobbelt så høy i dag som for 20 år siden. Fakta er at den er nesten halvert. 

Mikrofoner til folket. Men noe er i gjære. Ordet konstruktiv journalistikk dukker opp stadig oftere – en ny måte å fortelle historier om verden på.

Konstruktiv journalistikk handler ikke om å slutte å fortelle om sult, krig og katastrofer – men å dekke det på en annen måte. Kill your victims! Er den nye bevegelsens slagord. Det høres brutalt ut, men poenget er dette: 

Vi journalister bestemmer oss ofte på forhånd for hvem som er ofre og stiller dem spørsmål som passer med dette bildet. 

Jeg har selv gått i fella; I en slum i Nigeria spurte jeg med alvorlig stemme: «Det kan jo ikke ha vært lett å vokse opp her?» Mannen så forundret (og fornærmet) på meg og sa «Men dette er jo paradis i forhold til det frosne landet du kommer fra!»

Så rodde han ut med fiskebåten sin, kastet ut garn og tok seg en slurk øl i solen. Han følte seg ikke som et offer – tvert om – tross vanskelige kår klarte han seg, og var stolt av det han hadde fått til. På alle måter var jo hans liv en større prestasjon en mitt – en nordboer med puter under armene.

For skaper kriser ofre, eller viser det tvert imot hvilken utrolig evne mennesker har til å finne løsninger og overleve?

Se for deg en flyktningleir hvor journalisten griper mikrofonen og sier; «Se på disse menneskene, hvilke helter! For et mot de utviser! Her har de gått i mange dager for å komme seg i sikkerhet, det er utrolig for en overlevelsesevne de har, dette tror jeg neimen ikke mange nordmenn i samme situasjon ville klart. Nå skal vi se hvilke kreative løsninger de har utviklet for å bygge midlertidige hus og hvordan de har klart å organisere seg her i flyktningleiren.»

Men i katastrofer lar vi hjelpearbeideren fortelle om alt de gjør for å løse krisen, mens de lokale bare får mikro-fonen for å gråte i. Bildet av de vestlige frelserne og de passive ofrene er blitt gjenfortalt så mange ganger at den er blitt sann.

Konstruktiv journalistikk er å stille andre spørsmål til andre kilder. Det er å snakke om hvordan mennesker løser problemer, ikke bare om problemene. Og det gjelder ikke bare i utviklingsland, men også her hjemme. Flere vanlige folk må få mikrofonen for å fortelle hvordan verden ser ut for dem. Vi må slutte å fylle debattene og nyhetssidene bare med politikere og byråkrater. Konstruktiv journalistikk er ikke det samme som gladsaker.

Verden skapes hjemmefra. Det er deilig å få fordommer bekreftet, da slipper hjernen å anstrenge seg så voldsomt. Psykologer har et ord for når det motsatte skjer, kognitiv dissonans; når det ikke er samsvar mellom forestillinger og handlinger eller hendelser. Når vi ser tjukke nigerianere på McDonalds på vei hjem fra forelesning på universitetet, eller syriske flyktninger med smarttelefoner, blir vi forvirret.

Men, mens vi sitter her og klager over falske nyheter, skal vi huske at halve sannheter er de falske nyhetenes onde tvilling. Og det gjør alle som forteller historier om fattige land seg skyldige i når vi stadig velger de blodige og utsult-ede vinklingene. Leseren gjør seg skyldig når vi bare klikker på de samme overskriftene hele tiden.

Det finnes studier som viser at med-iene faktisk er i utakt med leserne. En allerede seks år gammel studie fra Analyze Denmark sier at 3 av 4 seere er lei av politisk krangel, halvparten mener nyhetene bare er opptatt av konflikt. 83 prosent spør etter historier som viser noe positivt om hvordan verden fungerer. Bare 5 prosent vil ha mer konfliktstoff.

Mediene og bistandsorganisasjoner leter etter sjokkeffekten for å gripe oppmerksomheten vår. Det kan virke som om de har inngått et ekteskap hvor avisene og organisasjonene er gjensidig avhengige av å rope krise! Avisene selger, og organisasjonene samler inn penger. Det gir lite rom for å vise ressurssterke mennesker i Sør. Men i dag vil kanskje flere få bakoversveis av en nyhet om et vellykket demokratisk valg i et afrikansk land, enn et bilde av kroppsdeler og bygningsmasse som ligger strødd utover gaten?

At vi insisterer på de triste historiene om Afrika, sier kanskje aller mest om hvilken historie vi vil fortelle om oss selv; der ute råder et vilt kaos, her hjemme er alles in ordnung.

Men stadig flere mediehus viser interesse for nye historier. BBC, Danmarks Radio, Svensk TV og den franske statlige TV-kanalen har alle konstruktiv journalistikk som satsingsområde.

Og som Rosling har sagt:

Hvis vi slutter å gjenfortelle vrangbildene av verden, kan vi slutte å være så redde også – for de aller fleste har det faktisk ganske så bra der de er.

De har ikke tenkt seg nordover, selv om de ikke har like stort hus og like fin Tesla som oss.

Artikkelen er en omarbeidet versjon av en tekst publisert i Bistandsaktuelt 22. februar 2017.