• Små og lette Granfrø selges for 120–130 euro pr. kilo på det europeiske markedet. Her ses frø inni en grankongle. Alle foto: JULIEN PEBREL

  • Høyt til topps En klatrer høster grankongler i skogen utenfor Tlugi. Alle foto: JULIEN PEBREL

  • Mager fangst En gruppe klatrere og plukkere er ferdige med å plukke kongler i en del av skogen. De samles for å ta en pau-se før de går videre til et annet område. Alle foto: JULIEN PEBREL

  • Samarbeid Et team tar seg av henting, veiing og sortering av konglene.

  • Ved til fyring Skogen utenfor Tlugi, i Ratsja-regionen i Georgia. Alle familier i Tlugi har rett til å hugge en viss mengde ved i skogen hvert år, til eget bruk gjennom vinteren.

  • Spartansk Et tradisjonelt hus i landsbyen Tlugi.

  • Fraflytting Som mange georgiske landsbyer er Tlugi preget av fraflytting. Jobbmulighetene på landsbygda er svært begrensede bortsett fra i jordbrukssektoren.

Frøet til den grønne julen.

Frøet til den grønne julen.

Fra utgave: 11 / november 2019

Hver desember tas den hjem til millioner av familier: Den grønne granen. Tidligere kom den fra skogen, men i dag som regel fra kommersielle plantefelt. Frø-ene kommer langveisfra, fra kongler som plukkes i skoger i Georgia. Men det er farefylt å plukke dem – det vet de som klatrer til topps.

Tlugi, Ambrolauri, Georgia. Det tar Ramez Tsjelisjvili bare noen sekunder å komme opp i treet. Noen raske klatrebevegelser, armer som finner riktige grener uten å tvile, målbevisste føtter som vet hvor de skal tråkke.

Snart har han nådd toppen – 30 meter, kanskje mer, over bakken – med utsikt over hele den enorme granskogen rundt seg.

Så kommer det første dunket: en kongle som treffer bakken. Straks en til, og så enda en. Lyden av et stille regn av kongler som lander mykt blant mose og granbar, bryter stillheten.

Fakta

Juletrær.

/ Årlig selges rundt 150 millioner juletrær i Europa.

/ Den vanligste av Europas kommersielt dyrkede julegraner er Abies nordmannia, nordmannedelgranen, fra Georgia.

/ 1 kilo frø selges for 35–60 euro i Georgia og er verd 120–130 euro på det europeiske markedet.

/ Den største aktøren i Europa er Danmark, som årlig planter 9 millioner Nordmann og 1 million andre graner.

 

/ Norge har lange tradisjoner for å hugge og senere å dyrke juletrær.

/ De siste årene har Norge importert stadig flere juletrær. Plantefeltene fra 1990-tallet ble ikke lønnsomme nok.

/ Hvert år selges det rundt 2 millioner juletrær i Norge, halvparten er kommersielt dyrket. De fleste av dem kommer fra Danmark.

 

Noen roper fra et tre lenger borte.

– Hallo! Jeg ser noen kongler der borte, oppe i den granen!

Det er en annen klatrer, Tsjelisjvilis kollega, som er høyt oppe i en annen tretopp. Han peker bortover med hånden. De utveksler noen ord, ropende fra tre til tre, før de fortsetter å kaste kongler ned på bakken.

Etter kanskje 20 minutter tar dunkene slutt. Tsjelisjvili kommer seg ned like raskt som han klatret opp. Han setter seg på bakken, fisker opp en sigarett og lener seg tilbake mot trestammen.

– Jeg forsøker å ikke tenke så mye der oppe, bare fokusere, sier han.

– Det farlige er om du mister konsentrasjonen, spesielt når du er på vei ned.

De vakreste trærne. Å klatre opp og ned trestammer er noe Tsjelisjvili, en tobarnsfar i førtiårene, er ekspert på – selv om han bare gjør det to uker hvert år. Det er om høsten, før september blir oktober, at grankonglene i Ambrolauri-skogen i Georgia er modne til å plukkes.

Og det er da, i løpet av disse høstlige ukene, at skogen inntas av flere hundre personer: klatrere og konglesankere, kjøpmenn og stråmenn, forretningsmenn innen skogdrift. Alle er på jakt etter det samme: De avlange rosaskimrende konglene. Eller rettere sagt frøene inni konglene. Det er de som gir opphav til Nordmannsedelgran, Abies nordmannia, Europas mest populære julegran.

– Den er populær fordi den er så vakker, med lange mørkegrønne barnåler som ikke faller av. Du kan ha den hjemme i tre måneder uten at den mister nålene, sier Marianne Bols, en dansk forretningskvinne i julegranbransjen.

Hun er en av en håndfull europeiske importører – de fleste fra Danmark, men også fra land som Tyskland og Frankrike – som kommer til Georgia hvert år. De tar med seg frø og sår dem hjemme, venter i syv–åtte år på at granen vokser opp og selger den så i desember. Av de 150 millioner grantrær som selges hvert år i Europa, kommer en tredjedel av frøene fra denne skogen.

 

Grønt så langt øyet kan se Skogen i Ambrolauri ses her fra landsbyen Tlugi. Skogen er delt inn i ulike seksjoner, og lisenser for skogdriften selges på auksjon.

 

– Første gang jeg kom hit var i 1989, før Sovjetunionens fall, sier Bols.

– Min daværende kjæreste – nåværende mann – og hans far var i granindustrien, og de visste at det fantes fine grantrær her.

Det visste de i Ambrolauri også. Et spesielt staselig eksemplar var fraktet helt til Moskva og plantet foran Kreml. Konglene ble høstet i liten skala den gangen, og ble solgt av den sovjetiske staten. Det var først senere, etter Georgias selvstendighet på 1990-tallet, at den store etterspørselen kom.

Færre kongler enn vanlig. – Jeg har klatret etter kongler siden jeg var liten. Man kan si jeg har vokst opp i skogen, og som baby lå jeg surret inn i et ullteppe og sov under en gran, sier Lasja Sopromadze, en mann fra byen Tlugi som ligger like ved skogbrynet. Han står i et skogholt høyest oppe i den kuperte skogen, kledd i beige kamuflasjebukser og en T-skjorte. I den ene hånden holder han en kniv, og i den andre en avlang kongle.

– Denne er ikke bra, det ser jeg med en gang. En bra kongle skal ha minst 70 frø, sier han og skjærer konglen i to. Og ganske riktig, helt innerst mot midten ligger det bare et par frø.

 

Ekstrainntekt Lasja Sopromadze klatrer raskt opp i et lite tre for å sjekke kvaliteten på grankonglene. Han bor i Tlugi sammen med foreldrene sine. Hvert år jobber han som uavhengig klatrer. I år er det lite kongler, så han har ikke jobbet så mye. Denne dagen er han på utkikk for å se etter tilgjengelige områder hvor det er nok kongler. Alle foto: JULIEN PEBREL

 

Han slipper konglen på bakken, tar opp kikkerten som henger rundt halsen, og begynner å gå bort mot en annen del av skogen. Han kikker konsentrert, målbevisst. Rundt ham er alt stille, noe som er uvanlig i slutten av september. Vanligvis er skogen full av aktivitet: kongler som samles i sekker, klatrere som setter opp leir for å overnatte i skogen, importører som kjører rundt på de bratte veiene for å inspisere innhøstingen.

Men det er ikke et vanlig år i Ambrolauri. Det er nesten ingen kongler å plukke.

– Det hender av og til, vi vet ikke riktig hvorfor. Det kan være en frostnatt sent på året eller uventet regn, så ødelegges hele høsten, sier Sopromadze.

Han går tilbake til den firehjulsdrevne Lada Niva som har tatt ham opp hit. Den russiskproduserte bilen er populær her i fjellene, robust og pålitelig (og om den går i stykker, sier folk i Tlugi, «er det bare å kaste en hammer på den, så fungerer den igjen»).

Tilsammen har Sopromadze bare plukket en brøkdel av det han pleier. Det samme gjelder alle de andre klatrerne. Mange har ikke plukket noen i år. Vanligvis er hele Tlugi involvert i kongleplukkingen, og de fleste nabobyene også. Minst 400 personer pleier å dra til skogs.

Farlig og dårlig betalt. For kongleplukkerne gir en vanlig sesong 1000–2000 lari, noe som tilsvarer 3000–6000 kroner. Kiloprisen går opp og ned hvert år, fra én til to lari. Det er forsvinnende lite med tanke på at de fullvoksne grantrærne selges for minst 40 euro i Europa.

– Det er de utenlandske selskapene som tjener mest. Vi har bare råvaren her, ingen fabrikker eller plantefelt. Det er en slitsom og farlig jobb, og likevel betaler det så lite, sier Violeta Katsitadze, en av innbyggerne i Tlugi.

 

Konservering I Tlugi som andre steder i Georgia, er september tradisjonelt måneden hvor man konserverer mat som skal brukes gjennom vinteren. Alle foto: JULIEN PEBREL

 

Hun sitter ved kjøkkenbordet i huset der hun bor med sin mor, 77-årige Lamara Katsitadze-Jikhvasjvili. Glassverandaen der de sitter er full av paprikaer og bønner som ligger til tørk: Innhøstingen er over, og hele byen er i gang med å ta vare på årets avling. På bordet har hun satt frem maiskolber og syltede grankongler som ble plukket i skogen fra en mindre slektning av Nordmann-granen. Selv har Katsitadze aldri klatret, men hennes mor gjorde det da barna var små.

– Vi gikk ut i skogen hele familien på den tiden, og ble helt til innhøstingen var ferdig. Hele byen var der. Vi tente bål og spiste sammen om kveldene, og maten tok smak av harpiksen vi hadde fått på fingrene, forteller hun.

 

Sprek som ungdom Lamara Katsitadze-Jikhvasjvili jobbet som klatrer i en årrekke. 77-åringen snakker med nostalgi om tiden da hele familien dro ut i skogen, og da man etter en virkelig god sesong kunne få råd til å kjøpe seg en leilighet i Tbilisi. 

 

Moren viser med hendene hvordan hun pleide å klatre.

– Det er egentlig ikke vanskelig, du tar bare gren for gren. Og når vi var kommet opp, svingte vi oss frem og tilbake og hoppet fra gren til gren, sier hun.

Klatring på denne måten, uten tau eller sele, forekommer fortsatt, men det er blitt mindre vanlig. Selskapene tar med seg sikkerhetsliner og haker til skogen og nekter å handle av dem som ikke bruker dem.

– Ingen skal svinge seg fra tre til tre i dag. Og selv om de gjør det, så hindrer tauet dem i å falle, sier Børge Klemmensen, den nå pensjonerte direktøren for det danske selskapet Levinsen & Abies som sammen med sin georgiske partner Jadvari er de eneste som høster i skogen i år.

Men faktum er at mange kongler blir plukket uten sikkerhetsutstyr. Sopromadze, som solgte det han plukket i år til Jadvari, bruker det ikke.

– Nei, for jeg plukker tre ganger så mange kongler uten. Med sele og tau bruker du en time pr. tre, ellers går det på 20 minutter, sier han.

 

Tester sikkerhetsutstyr Konglehøsten er dårlig i år, så de ansatte klatrerne har god tid og benytter muligheten til å teste nytt sikkerhetsutstyr. De utenlandske selskapene har i flere år lagt stor vekt på sikkerhet, men klatrerne foretrekker ofte å klatre uten fordi det er mer effektivt. Så lenge de jobber på akkord, foretrekker de effektivitet.

  

Flere dødsfall har skjedd da klatrere har mistet grepet og falt i bakken. De to siste var i 2001 og 2011. På 1990-tallet døde en 16 år gammel gutt, og så 26-årige Gaga Namgaladze, hvis bror senere ble borgermester i Ambrolauri.

– En gren brakk, og han falt 40–50 meter. Han knuste alle bein i kroppen og hadde ingen sjanse, sier Rati Namgaladze, borgermesteren.

Det var pengene som fikk broren til å gi seg ut i skogen, forteller han. Georgia var nylig blitt selvstendig, og den økonomiske situasjonen var vanskelig. Å klatre var en mulighet til å forbedre familiens økonomi, til tross for risikoen.

Få valgmuligheter. – Konglene har alltid vært en viktig inntektskilde for oss. Vi har ikke så mange arbeidsplasser her, enten er du bonde eller så jobber du på skolen, sier Melania Darakhvelidze, en av lærerne på skolen i Tlugi.

Den lille skolebygningen ligger på en høyde inntil veien som går gjennom byen. Smale grantrær vokser utenfor vinduene og dekker delvis den storslagne ut-sikten utover fjellene. Men i gangene høres hverken barnestemmer eller løping: Skolen har for tiden bare seks elever (og åtte lærere!). Tlugi, som resten av Ambrolauri, er et fraflytningssted.

– Det er til og med vanskelig å finne noen å gifte seg med. Jeg var arbeidsledig og singel lenge, helt til jeg begynte å jobbe her – og giftet meg med henne, sier den ferske læreren Dato Tsjikhradze – og peker leende på en av kollegene i rommet.

Bols, den danske importøren, mener Ambrolauri er en glemt del av Georgia.

– Det finnes få muligheter utenom den fantastisk vakre skogen, sier hun.

Bols går rundt blant lange rader av centimeterhøye granplanter på selskapets julegransplantasje på Jylland. Feltene rundt er også fulle av grantrær. Til tross for landets lille størrelse, er Danmark størst på juletrær i Europa.

Bols’ selskap Fair Trees er den minste aktøren i Georgia, men selv er hun trolig den mest kjente. I Ambrolauri er hun kort og godt kjent som Marianne – Marianne som sørger for at leger kommer fra Tbilisi for å utføre mammografi, Marianne som har åpnet en gratis tannlege for alle barn.

– Hun har hjulpet oss på skolen mye, både med materialer og stipend til elevene, forteller lærerne på skolen i Tlugi.

– Det er slik vi jobber. Vi vil ikke bare være en bedrift uten også å gi noe tilbake til samfunnet, sier Zjana Babunasjvili, Fair Trees’ representant i Georgia.

Men det som mest av alt skiller Fair Trees fra resten, er lønningene. Deres ni klatrere får fem lari pr. kilo, mer enn det noen andre betaler. Og i år fikk de lønn til tross for at ingen kongler ble plukket – i bytte mot å hjelpe til med sosiale prosjekter i Ambrolauri. 

Underbyr hverandre. Taras Nizjaradze, sjef for den største georgiske aktøren Jadvari, vet at lønningene for kongleplukking er lave, men synes ikke de bør økes.

– Hvis vi betalte mer, ville det føre til tyveri og innbyrdes bråk. Og forresten sier vi til våre plukkere at de står fritt til å jobbe for andre om de vil, sier han.

Det er ikke lett å se hvordan ting kan endre seg i Ambrolauri. Kommunen tar 1,5 kroner i skatt for hver kilo som plukkes, men det kontrolleres knapt. Det mangler ressurser, sier de i miljødepartementet i Tbilisi.

– Vi vet at ikke alt legges frem. Det er et problem, for det er penger som skulle gått tilbake til regionen, sier Karlo Amirgulasjvili ved departementet.

– Dessuten er det et fritt marked, så vi kan ikke regulere klatrernes lønninger.

I 2011 gikk klatrerne sammen i streik og lyktes i å få opp kiloprisen fra 0,8 lari til to lari. Men det var bare tilfeldig, for neste år sank prisen enda lavere enn tidligere.

– Vi hadde ikke nok samhold. Klatrere utenfra kom og arbeidet for lavere priser, sier Sopromadze.

 

Innhøsting September vies til innhøsting og forberedelser til vinteren, og er også tid for å høste mais og «lobios», tradisjonelle georgiske bønner, for Sopromadzes familie. Alle foto: JULIEN PEBREL

 

Han står i hagen utenfor huset der han bor med sine foreldre. Hans mor er inne hos kyrne i det lille fjøset. Sopromadze selv kvesser det selvlagde spydet som han bruker til å fiske med. Klatrerne han prater om, kommer fra nabobyen Tkibuli, en postsovjetisk gruveby der ti personer døde i gruveulykker bare i fjor.

– Jeg forstår dem. Fattigdom gjør at mennesker jobber for veldig lite penger, sier han.

Like bak familiens hage, der epletrær vokser blant solsikker og mais, ligger skogen. Et sted der inne har Tsjelisjvili nettopp klatret ned, og hans kolleger har samlet sammen alle konglene på bakken. Årets innhøsting i Ambrolauri er over – og det ble en mildt sagt ubetydelig fangst.

Men den som ser nøye etter, kan se hva som vokser ytterst på grantrærnes grener: Massevis av små, harde knopper.

Neste år kommer det til å bli mye bedre.