• Med blikket mot vest Studentene George Mshvildadze (18), Levan Menabde (18), Anna Davitasjvili (18) og Archil Gogoberdize (19) på torget i Tbilisi. Foto: ODDBJØRN MONSEN

  • Intens og kortvarig krig En brannmann går gjennom de ødelagte delene av Gori, 9. august 2008, etter at den georgiske byen ble bom-bet av russiske fly som ledd i konflikten mellom georgiske styrker og styrker fra utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Foto: VANO SHLAMOV , AFP/NTB SCANPIX

  • Mektig utsyn Den georgiske delen av Kaukasus. Foto: ODDBJØRN MONSEN

  • Mektig fjellandskap Det er lett å bli bergtatt av Georgia. Her fjellandsbyen Stepantsminda, 1700 meter over havet. Gjennom byen går det som kalles «den georgiske militærveien» som binder Russland og Georgia sammen, og som var strategisk meget viktig i sovjettiden. Foto: ODDBJØRN MONSEN

  • Russisk-abkhasisk-ossetisk seier Russiske styrker på sine militære kjøretøyer inne i Georgia 11. august 2008. De fleste etniske georgiere ble utvist fra Sør-Ossetia og Abkhasia etter krigen, og brorparten av innbyggerne i Sør-Ossetia innehar i dag russiske pass. Foto: AFP/ NTB SCANPIX

  • Historiske trakter Hovedstaden Tbilisi med sine 1,5 millioner innbyggere, ble grunnlagt i det 5. århundret. Byen ligger der den eldgamle Silkeveien mellom Kina og Europa krysser elven Kura. Kineserne planlegger å ruste opp Silkeveien for å skape en bedre landforbindelse til Europa. Foto: ODDBJØRN MONSEN

  • Kuppanklager Mikheil Saakasjvili forlot Georgia og mistet sitt statsborgerskap, men han ble utnevnt til guvernør i Odessa av den ukrainske president Petro Porosjenko. Vennskapet varte ikke lenge. Porosjenko anklaget Saakasjvili for å organisere et kupp i Ukraina i ledtog med Putin (!). Presidenten tok så tilbake det ukrainske statsborgerskapet som han tidligere hadde innvilget Saakasjvili, og forsøkte å få ham arrestert. På dette bildet fra 6. desember 2017 forsøker ukrainsk politi å arrestere ham, mens hans ukrainske støttespillere hindrer det ved å rive ham løs. Foto: SERGEI CHUZAVKOV, AFP/NTB SCANPIX

  • Goris store sønn Josef Stalin, fortsatt med overblikk over eget museum. Foto: ODDBJØRN MONSEN

  • Religiøs oppblomstring Georgia er en av de første stater i verden som ble kristen. I sovjettiden ble tallrike kirker revet eller brukt som lagre og kontorer. Da Georgia ble selvstendig i 1991, ble kirkene rustet opp igjen. Den ortodokse kirken er i dag et viktig element i landets nasjonale identitet. Bildet er fra et bryllup i den hellige St. Trinity katedralen i Tbilisi. Katedralen ble bygget mellom 1995 og 2004 og er den viktigste katedralen til den georgiske ortodokse kirke. Den er dessuten en av verdens største religiøse bygninger. Foto: ODDBJØRN MONSEN

  • Norsk link Da Knut Hamsun var i Tbilisi i 1899, bodde han på det fasjonable hotell Old London. I dag er bygningen i forfall og hotellet nedlagt. Men på veggen henger fortsatt minneplaten om ham. Rett over gaten henger en om Dagny Juel. Foto: ODDBJØRN MONSEN

Georgia i drift mot vest - igjen.

Georgia i drift mot vest - igjen.

Fra utgave: 2 / februar 2018

I år er det ti år siden russiske styrker rykket inn i den georgiske provinsen Sør-Ossetia og satte grenser for Georgias utenrikspolitiske spillerom. I dag vender landet seg igjen mot vest.

Tbilisi, Georgia. Knut Hamsun var der. Fridtjof Nansen var der. For tre generasjoner siden kjente nordmenn til dette fascinerende fjellandet mellom Kaukasus og Svartehavet.

Men da den røde armé rykket inn i Georgia i 1921, og landet ble en del av Sovjetunionen, gled landet gradvis ut av vår bevissthet. Etter oppløsningen av Sovjet­unionen i 1991, ble Georgia igjen en selvstendig stat. Men landet var nabo til Russland, og det begrenset landets selvstendighet.

Fakta

Georgia.

(Sakartvelo på georgisk)

/ Hovedstad: Tbilisi

/ Landet grenser til Svartehavet i vest, Russland i nord, Tyrkia og Armenia i sør, og Aserbajdsjan i sørøst.

/ President: Giorgi Margvelasjvili.

/ Uavhengig fra Sovjetunionen 9. april 1991.

/ Offisielt språk: Georgisk.

/ Den etniske sammensetningen er 70,1 prosent georgiere, 8,1 prosent aserbajdsjanere, 6,3 prosent armenere, 5,7 prosent russere, 3 prosent ossetere, 1,8 prosent abkhasere, og 5 prosent av befolkningen er andre folkeslag.

Kilde: Wikipedia

 

Mot vest. – Vi ser mot vest. Vi vil gjerne bli medlemmer av EU og NATO. Vi vet at det vil ta tid. Men vi er tålmodige. Jeg tror regjeringen vil gjør alt den kan for å nærme seg Europa.

Levan (19) snakker i korte hovedsetninger. Han er student og studerer astrofysikk. På fritiden jobber han i vinbutikken Vinotheca i Tbilisi. Han snakker godt engelsk, med sterk amerikansk aksent, men har aldri vært i Vesten.

– Før måtte alle lære russisk. Nå har vi engelsk som første fremmedspråk på skolen. Jeg har lært mer på internett og gjennom dataspill. Jeg spiller ofte med venner i USA.

Vi står rundt et bord i vinbutikken sammen med Levan og vennene hans, Anna (18), Archil (18) og George (18). Alle er invitert for å smake på årets georgiske viner, alle er studenter, og de nikker ivrig når Levan sier at Georgias fremtid ligger i Europa. Landet er i drift vestover.

Turbulent historie. Det er ikke første gang Georgia er i drift. Georgia ligger i det turbulente grenselandet mellom kristendom og islam, mellom russere, persere og arabere. Landets historie er historien om invasjoner og fremmed kolonisering. Grekere slo seg ned langs den georgiske svartehavskysten allerede i antikken. Så kom romerne og satte sitt preg på deler av landet. I middelalderen trengte mongolske horder seg inn, og senere invaderte arabere og persere dette fjellandet. Hovedstaden Tbilisi skal ha blitt jevnet med jorden mer enn tyve ganger.

Landet fikk rik erfaring i å håndtere press fra omverdenen, men med blandet suksess. I begynnelsen av 1800-tallet ble trykket fra perserne særlig kraftig. Da valgte georgierne å søke støtte hos sine trosbrødre i Russland. Men etter hvert tok russerne seg til rette i Georgia, og landet ble del av det russiske keiserrike.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 erklærte Georgia seg som selvstendig stat. Men selvstendigheten varte ikke lenge. I 1921 marsjerte Den røde armé inn i Georgia, og landet ble en sovjetisk republikk. Dermed var det slutt på Georgia som uavhengig stat. Først i 1991 da Sovjetunionen var i oppløsning, så landet sitt snitt til igjen å utrope seg som selvstendig.

Men den nye selvstendigheten var i praksis begrenset. De to georgiske provinsene Sør-Ossetia og Abkhasia som har egne kulturer og egne språk, og særlig sterke bånd til Russland, var lite glade over å bli styrt fra hovedstaden Tbilisi. De fant seg ikke til rette i det nye selvstendige Georgia.

I 2003 ville den georgiske regjeringen disiplinere regjeringen i provinsen Abkhasia. Men den georgiske hæren måtte se seg slått.

Det ble en konflikt om Sør-Ossetia i 2008 da den georgiske regjeringen sendte militære styrker inn for å disiplinere denne provinsregjeringen. Russiske militære styrker blandet seg inn, og den georgiske regjeringen måtte til slutt be om en fredsavtale med Russland. Den ble forhandlet frem av EU.

Senere har Russland anerkjent de georgiske provinsene Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater. Det internasjonale samfunnet har imidlertid ikke fulgt opp med anerkjenning.

Russerne og Gruzija. Russere har alltid vært fascinert av Georgia, eller Gruzija som russerne kaller landet. I sovjettiden var Georgia et av de viktigste reisemål for russiske turister. Her fant de en fantastisk natur og sydlandsk kultur som kunne minne om den italienske, med god mat og mye god vin. 

Det kom færre russere til Georgia etter krigen i Sør-Ossetia. Men på gaten i hovedstaden Tbilisi møter man fortsatt mange russere, og det er stadig mange russiske turister som har Georgia som feriemål.

Hva føler georgiere for russere i dag?

– Vi er dypt skeptiske til Putin, men vi liker russerne. De er hyggelig og vennlige, og ofte veldig vittige. Det er annerledes med georgiere som er mellom 30 og 40 år. De opplevde krigen med Russland i 2008, og hos mange sitter nok hat igjen, forteller Levan.

– Putin har nok fortsatt støttespillere her, fortsetter Anna.

– Men de tilhører gjerne den eldste generasjonen. Husk at mange gjorde militærtjeneste og noen fikk sin utdannelse i andre deler av Sovjetunionen. Ofte snakket de godt russisk og var selvsagt preget av datidens sovjetiske levesett – og propaganda. 

George fortsetter med å vise til den russiske okkupasjon av provinsene Sør-Ossetia og Abkhasia, som utgjør 20 prosent av Georgias territorium. Det er knapt noen politikere i Tbilisi som tør å forsvare denne okkupasjonen. 

Pittoreske Tbilisi. Georgias hovedstad Tbilisi ligger der Silkeveien mellom Kina og Europa krysser elven Kura. Byen med sitt pittoreske sentrum ble grunnlagt for over 1500 år siden, og det er mange spor etter de tallrike folkegruppene som har invadert Georgia og slått seg ned her. De siste 100 årene har folk fra andre deler av Sovjetunionen slått seg ned i byen. I tiårene fremover vil Kinas storstilte planer om å ruste opp Silkeveien til en moderne vei mellom Kina og Europa kunne komme til å sette spor i Tbilisi.

Den store plassen i sentrum av Tbilisi er preget av en sydlandsk stemning. Det er søndag, og plassen er fylt av festkledde mennesker. De forteller at dette er den årlige feiringen av Tblisis grunnleggelse. Det strømmer musikk fra en stor scene – vestlig popmusikk – også det et tegn på en ny tid.

Symboltung En georgisk «look-a-like» av amerikanske general Patton. 

 

På den gamle broen er det en utstilling av veteranbiler. Et titall gamle, nystrøkne biler tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Her står en velpolert amerikansk Willys militærjeep fra annen verdenskrig. Den georgiske eieren sprader stolt rundt i en nystrøket amerikansk offisersuniform. Synes han selv han ligner på den legendariske general Patton? «Just a little bit», svarer han beskjedent. Han og jeepen er i alle fall populære. Det er en kø av smågutter som vil la seg avbilde i forsetet sammen med «generalen». Og selv pappaene sikrer seg uhemmet selfier med «generalen». Situasjonen er ekstra symboltung fordi to eldre sovjetiske militære veteranbiler står ved siden av jeepen.

Marsjen mot vest starter. Georgias drift vestover mot Europa fikk en kraftfull start i 2003 da den opposisjonelle georgiske studentlederen Mikheil Saakasjvili marsjerte inn i parlamentet med en bukett roser, og fikk president Edvard Sjevardnadse til å trekke seg tilbake. Dette var begynnelsen på det georgierne kaller «roserevolusjonen».

Saakasjvili, som hadde studert i USA, ble snart amerikanernes yndling, og georgisk president. Han klarte å sette sitt preg på Georgia i to pre-sidentperioder.

– Jeg var bare tre år den gangen, sier Levan.

– Så jeg husker ikke noe fra den tiden. Men vi vet jo at Saakasjvili fikk til mye. Han klarte å stanse korrupsjonen i Georgia – den var verre enn i de fleste sovjetrepublikkene. Han klarte å sette en stopper for georgisk mafia og fikk bort de private våpnene som ble båret åpent på gatene i Tbilisi. Og kanskje enda viktigere, han innførte engelsk som første fremmedspråk og sørget for at russiske bokstaver og russisk tekst forsvant fra veiskilt i Georgia. I stedet kom det veiskilt med latinske bokstaver og engelsk tekst. Dette var en svært viktig endring, med tung symbolsk politisk betydning. Hvert veiskilt er på den måten et lite signal om en ny tid.

Men Saakasjvili er tydeligvis ikke populær i dag?

– Nei, han og ikke minst partiet hans, ble preget av indre stridigheter, og en utvikling som fikk tydelig autoritære trekk. Saakasjvili likte ikke å bli kritisert. Vi har tross alt en autoritær tradisjon i denne del av verden. I dag er Saakasjvili ute av georgisk politikk, og han har mistet sitt georgiske statsborgerskap. I januar ble han dømt in absentia til tre års fengsel for maktmisbruk under sin tid som president i Georgia, da han benådet fire politifolk som var dømt for drap på en bankmann.

Hans politiske liv er nå nærmest en politisk operette. Den ukrainske presidenten utnevnte ham til guvernør i Odessa. Så kom de to i konflikt. Saakasjvili ble sparket, og ukrainsk politi har senere gjort flere mislykkede forsøk på å arrestere ham. Han kan bli et symbol på misnøyen med den ukrainske presidenten.

Da Saakasjvili selv var president, var han klar på at han ønsket georgisk medlemskap i NATO og i EU. President Bush spilte med på NATOs toppmøte i Bucuresti i 2008. Der foreslo han at Georgia og Ukraina skulle kunne bli medlemmer av NATO.

Det vakte kraftige reaksjoner i Moskva, og presset fra russerne ble stort. Spørsmålet om medlemskap i NATO ble utsatt på ubestemt tid. 

Dette er bakteppet for et stort og komplisert utenrikspolitisk spill. Regjeringen, med støtte av opinionen, vil trekke Georgia mot Europa, men vet at det er klare grenser for hvor langt de kan gå. For dersom georgisk NATO-medlemskap blir aktuelt, vil russerne få NATO-styrker i sin bakgård. Det blir en situasjon som kan minne om 1962 da John F. Kennedy reagerte kraftig mot plassering av sovjetiske raketter på Cuba.

– Saakasjvili gjorde en stor feil, sier Levan. – Han lot seg provosere av russerne til å sette inn georgiske styrker etter at to georgiske soldater var drept i Sør-Ossetia i 2008. Det var uklokt. Russerne ville aldri kunne ta et militært nederlag, men Saakasjvili var i likhet med de fleste georgiere, for stolt til å gi seg.

I dag står russiske styrker i Sør-Ossetia.

Russerne kan uten store logistiske problemer bruke militærmakt i Georgia så lenge de har styrker i Sør-Ossetia. Men de risikerer da en ny runde med vestlige sanksjoner, og de vil tape ytterligere prestisje og anseelse, ikke bare i de baltiske landene og i Øst-Europa, men også i tidligere sovjetrepublikker som Hviterussland, Armenia, og selvsagt i Georgia.

Regjeringen har derfor lagt seg på en forsiktig «små skritts»-politikk. Det gir seg ulike utslag. EU og NATO har fått åpne et felles informasjonskontor på Frihetsplassen i Tbilisi. Georgiske soldater deltok i Afghanistan, og de deltar på militære øvelser i Europa. På NATOs storøvelse i Norge senere i år vil stabsoffiserer fra Georgia delta. Og da Jens Stoltenberg var på besøk i Georgia i fjor, åpnet han et militært treningssenter.

Stalin, Georgias store sønn? Stalin, eller Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili som han egentlig het inntil han tok navnet Stalin («Stålmannen») i 1913, var georgier. Han var født i Gori, et par timers kjøretur fra hovedstaden Tbilisi. Tidligere ble man møtt av en gigantisk Stalin-statue når man kjørte inn i sentrum av Gori. Den er revet.

Men byen har stadig det gigantiske Stalin-museet midt i sentrum. Det er et imponerende minnesmerke over ham som var (og som for mange eldre fortsatt er) Goris store sønn. Stalin fikk bygget dette museet mens han levde. Det er formet som et palass. Under en stor over-bygning står den fattigslige ettromsstuen der Stalin ble født, og i parken står Stalins pansrede jernbanevogn som han brukte for å komme til Potsdam-konferansen i 1945.

I dag er museet et valfartssted, særlig for konservative eldre russere. For andre, særlig for turister fra vest, fremtrer museet nok mest som et «museenes museum». Det forteller mye om museer og persondyrkelse i Sovjetunionen.

Museet forteller selvsagt ikke alt om Stalins liv. Det står ingen steder at han begynte sin karrière som bankrøver i Tbilisi. Det står intet om politiske mord eller om GULag. Men det betyr ikke at det moderne Georgia har satt strek over de onde sidene ved sovjetperioden.

I Tbilisi ligger det nyrestaurerte georgiske Nasjonalmuseet. Her er tonen en annen. Øverste etasjen i dette praktbygget er «Avdelingen om okkupasjonen av Georgia». Her gis det en nådeløs presentasjon av terroren i Sovjetunionen. Ved inngangen står en enkel jernbanevogn helt gjennomhullet av skuddsalver. Her ble mange av regimets politiske fiender henrettet, forteller skiltet. På veggen på motsatt side vises videoer av Putin og Medvedev der de uttaler seg om 2008-krigen mot Georgia.

Facebook-generasjonen i Georgia. Levan, Anna, Archil og George ser klart hvilke dilemmaer regjeringen står overfor. Men de er like tydelige på at Georgia er i drift mot vest. Her er det utvikling på gang som ikke kan stoppes. 

– Vi er del av Facebook- og YouTube-generasjonen. Vi ser ikke så mye på russisk TV eller georgisk for den saks skyld, forteller Levan. – Vi har, for øvrig i likhet med russisk ungdom, våre egne informasjonskanaler. Her får vi informasjon som interesser vår generasjon.

De føler seg som del av en europeisk ungdomskultur og en global internettverden. Alle fire er på Facebook, alle har moderne mobiltelefoner.

– De viktigste statussymbolene blant unge her i Tbilisi er Iphone, og de eldre vil ha vestlige biler, gjerne bruktbiler. Det er utrolig hvor mye folk er villig til å ofre for å kunne pynte seg med symboler på denne kulturen. En vanlig lønn i Georgia ligger på 2500 kroner i måneden. Det trengs to månedslønner for å kunne kjøpe en Iphone, sukker Levan.

Men med et slikt lønnsnivå, må det være store grupper som ikke har råd til å ta del i en vestlig kultur?

– Det er korrekt, svarer Levan. – Det er store ulikheter i dette landet, særlig mellom by og land. Vår største utfordring er på det økonomiske området. Den kan vi ikke møte i samspill med den stagnerende russiske økonomien. Også her er EU en del av svaret.

 

Georgia og nordmenn.

/ Før første verdenskrig kjente nordmenn til det praktfulle fjellandet Georgia. Fridtjof Nansen følte seg hjemme i Georgia og omtaler landet og sine erfaringer i boken «Gjennom Armenien» (1941).

/ Knut Hamsun reiste til Georgia i 1899. Da hadde han fått et reisestipend av den norske stat. Det kunne han bruke hvor han ville. I en tid hvor norske turister reiste sørover, til Berlin, Paris og Roma, reiste Hamsun østover. Han ville gjerne oppleve Kaukasus og få et bilde av islam. Derfor dro han gjennom Kaukasus med hest og karjol og sin første kone, Bergljot. Etterpå skrev han reiseboken «I Æventyrlandet».

/ I boken forteller Hamsun at han var bergtatt av de mektige fjellene i Kaukasus og av folket. Det minnet ham om mye han kjente fra Hamar-øy. Hamsun mente at de fattige bøndene i Kaukasus med sin flid og nøysomhet, lignet på bøndene i Nordland. Men fjellene og dalene var enda mer imponerende og enda brattere, veiene enda farligere, enn det han kjente fra Nordland.

/ Hamsun bodde på hotell Old London i Tbilisi. Og bygningen står der fortsatt selv om det er lite som minner om fordums storhet. På veg-gen henger stadig en minneplate om Hamsun, satt opp av den lokale Hamsun-foreningen i Tbilisi. De kan fortelle at Hamsun var et stort navn i Sovjetunionen, og i Georgia huskes Hamsun også fordi han skrev «I Æventyrlandet», en bok som er oversatt til georgisk.

/ Rett overfor hotellet til Hamsun lå Grand Hotel. Her bodde Dagny Juel i 1901. Juel var en meget vakker kvinne i det nordiske kunstnermiljøet i Berlin. Hun var venn med Edvard Munch og har stått modell for flere av de bildene han malte i Berlin.

Da Juel var 32 år gammel, ble hun invitert til Tbilisi. Hun tok inn på Grand Hotel, der hun ble oppsøkt av en forsmådd georgisk elsker som skjøt henne på sengen. Dagny Juel har fått en minneplate som stadig henger på veggen til det tidligere hotellet.

/ Hennes reise til Georgia i 1901 er beskrevet i boken «Skuddene i Tbilisi. I fotsporene til Dagny Juel» (2006) av Kristin Valla.