• Nyanserer bildet En indisk jente passerer et stort veggmaleri av Indias store frigjøringshelt, Mahatma Gandhi, i New Delhi 17. mars 2013. Mange indere mener Pakistans generaler er lite interessert i fred, og de tar ikke helt feil, ifølge artikkelforfatteren. Pakistans vedvarende frykt har sine røtter i en tilspisset religionskonflikt som kom til overflaten gjennom Gandhis frihetsbevegelse. Foto: ANDREW CABALLERO-REYNOLDS, AFP/NTB SCANPIX

  • Bitter og langvarig strid Pakistanske grensevakter langs den urolige Kasjmir-grensen mot India, 16. oktober 2014. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Forsøk på forsoning Det vakte oppsikt da Indias nyvalgte statsminister Narendra Modi inviterte sin pakistanske kollega Nawaz Sharif til innsettelsesseremoien 26. mai i fjor. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

     

  • Hindunasjonalist Mohandas Gandhi med det selvstendige Indias første statsminister Jawaharlal Nehru i Bombay 6. juli 1946, et drøyt år før India fikk sin uavhengighet fra Storbritannia 15. august 1947. Gandhis ledelse i den indiske nasjonalistbevegelsen skal ha bidratt til fremmedgjøring av muslimer og til deres ønske om et selvstendig hjemland. Foto: MAX DESFOR, AP/NTB SCANPIX

  • Ledestjerne Aktivister tilhørende Indias største opposisjonsparti, Kongresspartiet, demonstrerer for kvinners rettigheter med flagg og bilder av Mahatma Gandhi, i New Delhi i 2003. Foto: GAUTAM SINGH, AP/NTB SCANPIX

  • Nøkkelspiller To bilder, begge fra New Delhi 11. april 1947, viser Britisk Indias siste visekonge, lord Mountbatten og hans kone Edwina, sammen med henholdsvis Mahatma Gandhi, og med lederen for Muslim League, Muhammad Ali Jinnah, som fire måneder senere skulle bli Pakistans første guvernørgeneral, og regnes som Pakistans grunnlegger. Etter at Mountbatten mislyktes i å overbevise Jinnah om fordelene med et samlet India, bidro han til planleggingen av en deling med britisk bistand. Foto: AFP og TOPFOTO/NTB SCANPIX

  • Kjølig stemning Pakistans statsminister Nawaz Sharif passerer sin sittende indiske kollega Narendrea Modi under et møte i Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen, SAARC, i Katmandu i Nepal 26. november i fjor. Ett drøyt år etter at Modi inviterte Sharif til sin innsettelsesseremoni etter valgseieren, har forholdet dem imellom kjølnet kraftig. Foto: NARENDRA SHRESTHA, REUTERS/NTB SCANPIX

Hvorfor er Pakistan et kaos? Skyld på India.

Hvorfor er Pakistan et kaos? Skyld på India.

Fra utgave: 7 / juli og august 2015

Etter ett år som statsminister har ikke Narendra Modis forsøk på en forsoning med Islamabad ført noe steds hen. Det er fordi Indias grunnleggere ønsket at Pakistan skulle mislykkes, skriver Nisid Hajari.

Overdriver trusselen. Av alle forhåpninger som ble skapt da Narendra Modi ble valgt som statsminister i India for et år siden, var kanskje håpet om å få slutt på den flere tiår lange giftige rivaliseringen med Pakistan det største. Det å invitere Pakistans statsminister Nawaz Sharif til innsettelsesseremonien – noe som bemerkelsesverdig nok var første gang siden de to nasjonene sprang ut av Britisk India i 1947 – var en modig og velkommen gest.

Bare noen måneder etter Modis innsettelse begynte imidlertid den mest intense skuddvekslingen på mange år mellom India og Pakistans styrker ved deres de facto grense i Kasjmir. De spede fredssamtalene strandet. Og i april løslot en pakistansk domstol Zaki-ur-Rehman Lakhvi mot kausjon. Han er lederen for den militante gruppen Lashkar-e-Taiba (LT) som angivelig sto bak terrorangrepet i Mumbai i 2008, og løslatelsen gjorde mange i India rasende.

Mange indere mener Pakistans generaler er lite interessert i fred, og de tar ikke helt feil. I flere tiår har overdrivelsen av India som en trussel, skaffet militæret uforholdsmessig store ressurser og innflytelse i Pakistan. Det har også fyret opp under militærets farlige og destabiliserende politikk – fra deres skjulte støtte til Taliban og anti-indiske militante som LT, til den raske oppbygningen av et arsenal av kjernevåpen. Det er forståelig at Modi ikke ser noe poeng i å engasjere seg før han står overfor en mindre gjenstridig samtalepartner på andre siden av grensen.

Men uansett hvor overdreven Pakistans frykt er i dag, bærer indiske ledere et stort ansvar for å ha skapt denne frykten i første omgang. Deres motstand mot hele ideen om Pakistan gjorde splittelsen av subkontinentet i 1947 langt bitrere enn det hadde behøvd å være. Etter få timers uavhengighet brøt det ut store sekteriske massakrer på begge sider av grensen. Et sted mellom 200 000 og én million mennesker mistet livet i nedslaktingen. Pakistan vaklet under den store bølgen av flyktninger, økonomien og myndighetene ble lammet og bare dannet halvveis.

Indiske lederes motstand mot hele ideen om Pakistan gjorde splittelsen av subkontinentet i 1947 langt bitrere enn det hadde behøvd å være. 

Og ut av dette kaoset dannet det seg en ikke helt urimelig overbevisning om at det mektigere India ønsket å kvele nyfødte Pakistan i vuggen. Denne frykten har Pakistan, den vedvarende svakeste parten, aldri klart å riste helt av seg.

Fremmedgjøring av muslimer. Da som nå, har indiske ledere sverget på at de bare ønsker brorskap og vennskap mellom deres to nasjoner, og at muslimer i begge land bør leve uten frykt. De har svart på anklager om krigshissing ved å påberope seg troskap til Mohandas K. Gandhi – «sannhetens og ikkevoldens helgen», slik Indias første statsminister Jawaharlal Nehru uttrykket det. Faktisk var det Nehru og også Gandhi selv – den hellige «Mahatma», eller «store sjel» – som var med på å skape frykten som fremdeles hjemsøker Pakistan den dag i dag.

Det er for eksempel liten tvil om at Gandhis ledelse i den indiske nasjonalistbevegelsen på 1930- og 1940-tallet bidro til fremmedgjøring av muslimer og til deres ønske om et selvstendig hjemland. Han brakte religionen inn i en frihetsbevegelse som til da hadde vært sekulære jurister og intellektuelles område, ved å uttrykke sine appeller til Indias store masser hovedsakelig i hinduistiske vendinger.

(«Hindunasjonalismen hans ødelegger alt», skrev den russiske forfatteren Leo Tolstoj om Gandhis tidlige år som demagog.) Selv om Gandhis parti Indian National Congress, Kongresspartiet, hevdet at de talte for alle innbyggere, besto medlemmene av mer enn 90 prosent hinduer.

Muslimer, som utgjorde litt mindre enn en fjerdedel av Britisk Indias den gang 400 millioner innbyggere, kunne bedømme ut fra Kongresspartiets valgseire på 1930-tallet hvordan livet ville se ut om partiet tok over makten fra britene: Hinduer ville ha kontroll over nasjonalforsamlingen, byråkratiet, domstolene og skolene, de ville favorisere sine trosfeller når det gjaldt arbeid, kontrakter og politiske tjenester. Jo mer Gandhi og Nehru latterliggjorde ideen om å danne en separat stat for muslimer, jo mer nødvendig virket en slik stat.

Jo mer Gandhi og Nehru latterliggjorde ideen om å danne en separat stat for muslimer, jo mer nødvendig virket en slik stat.

Nøret opp under hysteri. Ironisk nok kan Gandhi ha gjort størst skade med det som vanligvis ses på som han største seier – i de siste månedene under britisk styre.

Før splittelsen, da de første opptøyene brøt ut mellom hinduer og muslimer i Calcutta i august 1946, nøyaktig et år før uavhengigheten, omfavnet han ideen om at bråkmakere lojale til Muhammad Ali Jinnah, lederen for landets største muslimske parti All-India Muslim League, med vilje hadde provosert frem drapene.

Sannheten er neppe så svart-hvit: Det virker mer sannsynlig at begge sider rustet seg opp for voldeligheter under de planlagte pro-Pakistan-demonstrasjonen, og de første sammenstøtene eskalerte raskt ut av kontroll.

To måneder senere, etter at sjokkerende rapporter om en massakre av hinduer i det fjerntliggende distriktet Noakhali i østlige Bengal, bidro Gandhi snarere til å nøre opp under hinduistisk hysteri enn å dempe det. Han nærmet seg da 80 år, hans politiske ideer var utdaterte, og instinktene hans var sløvet ned av andres smisking, men han var fortsatt den mest innflytelsesrike personen i landet. Hans kveldsbønner med oppfordringer ble bredt sitert og tatt hensyn til.

Mens enkelte i Kongresspartiet la frem overdrevne tall på ofre for massakren – partileder J.B. Kripalani anslo et tall i millionklassen, selv om de endelige tallene viste at det dreide seg om 200 personer – la Gandhi vekt på de svært overdrevne påstandene om at kjeltringer hadde voldtatt titusenvis av hinduistiske kvinner. Kontroversielt nok rådet han kvinnene til å «kvele seg selv eller … bite av seg tungen for å ta sitt eget liv» snarere enn å la seg bli voldtatt.

I løpet av få uker ledet lokalpolitikere fra Kongresspartiet i nabostaten Bihar stygge kampanjer som oppfordret hinduer til å hevne kvinnene fra Noakhali. Ifølge The New York Times’ journalist George Jones ble det i deres frådende sinne «ganske vanskelig å skille» mellom den onde sekterismen i Kongresspartiet og radikale hinduistiske grupper som Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS), som hadde begynt våpentrening for å forhindre delingen av Britisk India.

Det dannet seg store mobber i Bihar – hvor hinduer var i flertall over muslimer, med syv mot én – og de spredte seg over den monsunrammede landsbygda. I løpet av 14 dager med drap, tok de livet av mer enn 7000 muslimer. Pogromene eliminerte bokstavelig talt ethvert håp om et kompromiss mellom Kongresspartiet og Muslim League.

Splittet provinser og folkegrupper. Like bekymringsfull var den moralske dekningen Mahatmaen ga sine tilhengere Nehru og «Sardar» Vallabhbhai Patel, en sterk politisk leder fra Gujarat som Modi har uttrykket sin beundring for. Som et ekko fra Gandhis formaning om ikke å presse noen til å bli en del av Pakistan mot deres vilje, insisterte Nehru og Patel på at de store provinsene Punjab og Bengal ble splittet i en muslimsk og en ikke-muslimsk halvdel, hvor de ikke-muslimske delene skulle forbli en del av India.

Jinnah argumenterte med rette at en slik deling ville føre til kaos. Hinduer, muslimer og sikher var uløselig blandet i Punjab, spesielt sikhene var spredt på begge sider av den foreslåtte grensen.

Jinnah argumenterte med rette at en slik deling ville føre til kaos. Hinduer, muslimer og sikher var uløselig blandet i Punjab, spesielt sikhene var spredt på begge sider av den foreslåtte grensen. Sikh-ledere lovet å ikke tillate at samfunnet deres ble splittet i to. De bidro til å sette i gang rekken av opprør i august 1947, ved å angripe og forsøke å drive muslimer ut av Indias halvpart av provinsen, delvis for å gjøre plass til sikher som flyttet fra den andre siden.

For svakt Pakistan. Jinnah forutså også at et svakt Pakistan, som ble fratatt den store havnebyen og industrisenteret Calcutta, ville være grunnleggende usikkert. Fiksert på å bygge opp sin egen militære evne og undergrave Indias, ville det bli en kilde til uendelig usikkerhet i regionen. Men Nehru og Patel ønsket at Pakistan skulle være enda svakere. De kjempet om hver eneste telefon og hvert eneste kampfly da de koloniale midlene ble fordelt, og hoverte over at Jinnahs ubetydelige stat snart ville tigge om å bli gjenforent med India.

Og det som verre var, Kongresspartiet truet med å få hele maktovertagelsen til å spore av hvis ikke de fikk makten nærmest umiddelbart. Dette presset forklarer hvorfor Storbritannias siste visekonge i India, lord Louis Mountbatten, fremskyndet datoen for britisk uttrekning med ti måneder, noe som ikke ga Pakistan mer enn nesten ti uker på å bli etablert. (Det er siden blitt benektet, men britene så ut til å ha et lite håp om at de kunne fortsette å styre Pakistan til staten var på beina.) Nehru og Patel brydde seg lite om Jinnahs vanskeligheter. «Ingen har bedt Pakistan om å løsrive seg», snerret Patel da Mountbatten forsøkte å presse ham til å utvise mer fleksibilitet.

Anerkjente maktbruk. Så snart opprørene brøt ut, kjempet Gandhi og Nehru riktignok tappert for å tøyle drapene, og risikerte fysisk sitt liv for å stanse sinte menneskemengder av hinduer og sikher. Men for mange pakistanere fikk disse forsøkene liten betydning. Gandhi og Nehru klarte ikke å stanse underordnede fra å sabotere forsendelser av våpen og militære lagre som skulle overføres til Pakistan. De forhindret ikke Patel i å sende ut toglaster av muslimer fra Delhi og andre steder, noe som økte frykten for at India hadde planer om å oversvømme nabolandet med flyktninger. De fikk ikke stilnet Kripalani og andre ledere i Kongresspartiet som ønsket at hinduer som bodde i Pakistan skulle emigrere, og dermed tømme Jinnahs nye nasjon for mange av landets funksjonærer, bankfolk, leger og handelsmenn.

De indiske lederne viste heller ikke mange betenkeligheter med å bruke makt når det passet dem. Etter at Pakistan aksepterte Junagadhs tilslutning, et lite kongedømme i Arabiahavet med en muslimsk hersker, men med nesten utelukkende hinduistisk befolkning, forsøkte Kongresspartiet å sette i gang et opprør. Det ble ledet av Samaldas Gandhi, nevø av Mahatma, og det skulle til slutt være indiske tanks som avgjorde saken. Da Pakistan i oktober 1947 forsøkte å sette i gang et parallelt opprør i Kasjmir – en mye større og rikere stat, med en hinduistisk konge og muslimsk flertall i befolkningen – kom det indiske militæret igjen inn med et lynangrep for å ta kontrollen.

Den pasifistiske Gandhi, som tidligere hadde forsøkt å overtale Kasjmirs maharaja om å slutte seg til India, anerkjente lynangrepet hjertelig: «Ethvert inngrep mot vårt land bør … forsvares med vold, hvis ikke med ikkevold», sa han til Patel. Etter at Gandhi ble drept i januar 1948, fortsatte Nehru å sitere Mahatmas velsignelse om å avvise ethvert forslag om å gi etter i Kasjmir.

Etter at Gandhi ble drept i januar 1948, fortsatte Nehru å sitere Mahatmas velsignelse om å avvise ethvert forslag om å gi etter i Kasjmir.

Gandhis motivasjon var kanskje ren. Men han og hans politiske arvtagere har aldri til fulle innsett hvordan den massive ubalansen i maktforholdet mellom India og Pakistan har kastet en mørk skygge over handlingene. Den dag i dag virker indiske ledere mer opptatt av å stake ut den moralske kursen i Kasjmir og å svare på enhver provokasjon langs grensen, enn av å ta tak i Pakistans rettmessige strategiske usikkerhet.

Dette tjener ingen andre enn de radikale på begge sider. Med fanatiske 24-timers satellittkanaler som overfører ethvert angrep over grensen eller fornemmelse av en diplomatisk krenkelse, er den fanatiske nasjonalismen i oppsving. Indiske strateger snakker løst om å gå til angrep på andre siden av grensen i tilfelle en ny hendelse tilsvarende terrorangrepet i Mumbai. Pakistanske talspersoner snakker med bekymringsverdig letthet om å svare med taktiske kjernevåpen. Samtidig har Taliban, fra sine fristeder i Pakistan, startet den blodigste våroffensiven i Afghanistan på mange år, selv om amerikanske styrker er i ferd med å trekke seg ut derfra.

Hvis Modi virkelig ønsker å gjøre noe med den fastlåste situasjonen på subkontinentet, er han nødt til å gjøre noe selv Gandhi ikke klarte: Å gi Pakistan, en nasjon født ut av paranoia om hindudominans, mindre å frykte.

Publisert i Foreign Policy 26. mai 2015.

 

Om artikkelforfatteren: Nisid Hajari er Asia-redaktør for Bloomberg News, og var tidligere utenriksredaktør i Newsweek. I juni ga han ut boken «Midnight’s Furies: The Deadly Legacy of India’s Partition» (Houghton Mifflin Harcourt).