• Ung bonde Fujikawa Naruhiko (27) har nå hovedansvaret for familiegården, og ønsker å fortsette med å være bonde selv om det er dårlige tider. Foto: MORTEN RISBERG

  • Del av positiv trend Ozawa (22) gikk på videregående skole for jordbruk, og er nå ansatt i en stor gårdsbedrift i Kashiwa utenfor Tokyo. Foto: MORTEN RISBERG

  • Bedre betalt på bondens marked På Someyas «Kashiwade» kan bøndene selge varer direkte til forbrukerne, og unngå ekstra logistikkutgifter. Bøndene kan selv bestemme prisen, og alle produktene har bondens navn påskrevet på etiketten, så kundene vet hvem det kommer fra. Foto: MORTEN RISBERG

  • Populært bondens marked Bonden Someya Shigeru lagde Kashiwade, et bondens marked, sammen med 14 andre bønder, for å unngå distribusjonsutgifter og ha større kontroll på salgsprosessen. Foto: MORTEN RISBERG

  • Fremtiden? Salatfabrikken Spread utenfor Kyoto produserer 22 000 salathoder hver dag. Slike fabrikker kan bidra til å føre unge japanere tilbake til jordbrukssektoren. Foto: MORTEN RISBERG

Japans moderne jordbruksrevolusjon.

Japans moderne jordbruksrevolusjon.

Fra utgave: 7 / juli 2018

Japans jordbruk har over lengre tid sett en stadig nedgang i produksjon og sysselsetting. Nå kan det likevel virke som om trenden er i ferd med å snu – takket være tilrettelegging fra myndighetene, individuell tilpasning hos bønder, samt teknologiske nyvinninger.

«Japansk jordbruk har ingen penger, ingen ungdom og ingen fremtid!»

Dette sa en 57 år gammel japansk bonde i et intervju med The New York Times i 2009. Som i resten av Japan hadde han sett en stadig negativ utvikling i landets jordbrukssektor, og han så dystert på bøndenes fremtid.

Geografiske begrensninger. Fra 1960 til 2005 hadde antall japanske bønder sunket fra 12 til 2 millioner, og i 2010 var prognosen at enda én million bønder ville forlate sektoren de kommende ti årene. Mye av årsaken til dette har vært den stadig økende alderen på bønder, og at yngre japanere ikke ønsker å jobbe med jordbruk.

I 2016 var gjennomsnittsalderen på en japansk bonde 67 år, og det er normalt å se ektepar i 70-årene som fortsatt jobber lange dager på jordet. Små, familiedrevne gårder er den vanligste jordbrukstypen i Japan. De består ofte av kun et par hektar og driftes av en aldrende befolkning.

Japans fjellrike geografi gjør det også vanskelig å ha store områder som er effektive for jordbruk. Kun cirka 11 prosent av Japans landområde er egnet til jordbruk, sammenlignet med for eksempel 30 prosent i Frankrike. De familiestyrte gårdene er derfor ofte kronglete plassert, med liten mulighet for mekanisk effektivisering. Størrelsen på gårdene, kombinert med lave importpriser og ineffektiv distribusjon av produkter, gjør det vanskelig for familiene å tjene til livets opphold.

Disse faktorene har gjort det lett å forstå det store frafallet fra jordbrukssektoren og har malt et dystert bilde av sektorens fremtid.

Helt til nå.

Forskeren Dr. Arai Sachiho ved Tokyo University of Agriculture er positiv til jordbrukssektorens fremtid i Japan. Foto: MORTEN RISBERG

 

Optimistisk estetiker. «Jeg er optimistisk!», sier Dr. Arai Sachiho, en forsker ved Tokyo University of Agriculture. Hun viser til den årlige rapporten fra Departementet for skogbruk, fiske og jordbruk, og forklarer at japanske myndighetene gjør grundige tiltak for å snu trenden.

«Japan har to ulike visjoner for jordbrukets fremtid. Den ene er offensiv og vinnerinnstilt. Vi skal være konkurransedyktige og ha bra kvalitet, og selge produkter både nasjonalt og internasjonalt. Den andre er beskyttende og forvaltende. Vi ønsker også å drive jordbruk på en bærekraftig og miljøvennlig måte, og ønsker å ta vare på det vakre i naturen rundt oss.»

Arai forklarer at på mange måter er dette typisk japansk – å være sterk, men allikevel sette pris på skjønnhet. Hun peker ut av vinduet på kontoret, mot et kirsebærtre i blomst.

«Det er derfor alle japanere er opptatt av når kirsebærblomstene kommer. Å se det vakre i naturen er viktig for oss og er en stor del av kulturen.»

Blant annet ønsker myndighetene å kontre mangelen på yngre bønder. Rapporten viser at kun 2,6 prosent av studentene på jordbrukshøyskoler begynner å jobbe med jordbruk etter endt utdanning. For å bedre dette har Japan blant annet innført stipend for yngre bønder, som sikrer inntekt under opplæring, startfasen, og i ustabile perioder av jordbruksetableringen. Pr. 2015 hadde 11 630 nystartede gårdsbedrifter benyttet seg av dette stipendet.

Japanske myndigheter fremmer også økt samarbeid mellom jordbruksskolene og suksessfulle bønder, for å gi studenter et positivt inntrykk av sektoren som fremtidig arbeidsplass.

Arai forklarer at denne påvirkningen også starter tidligere i utdanningssystemet, og myndighetene oppmuntrer japanske barneskoler til å ta elever med på ekskursjoner til jordbruksområder, for å gi dem et tidlig innblikk i sektoren, og legge større vekt på rurale Japan som en nasjonal skatt.

Departementet for jordbruk har også statistisk identifisert at gårdsbruk styrt, eller delvis styrt, av kvinner har en høyere vekstrate når det gjelder profitt enn de hvor kun menn er involvert. Et eget prosjekt kalt Nougyou-Joshi Project søker å fremme kvinners tilstedeværelse i jordbruket, og tilrettelegger for informasjonsutveksling mellom kvinnelige bønder fra flere land.

Arai viser til Japans tradisjonelle, familiedrevne gårder med lite jordbruksareal, og sier at myndighetene nå oppmuntrer til gårdsbruk i større skala, og de gir derfor ut lån til bønder som ønsker å akkumulere mer areal. Hensikten er å effektivisere sektoren og å kunne gjøre driften mer økonomisk bærekraftig. For å bidra til dette har de også planer om å få senket kostnadene til frø og kunstgjødsel, og å effektivisere distribusjon av varer, som nå har for mange ledd.

Den erfarne Storbonden Someya Shigeru driver 62 hektar sammen med 22 ansatte. Han startet også et bondens marked da han fryktet at prisene kom til å falle. Foto: MORTEN RISBERG

 

Stordriftsfordeler. Et eksempel på dette er gårdsbruket til storbonden Someya Shigeru (68) i Chiba prefektur, som tilsammen drifter 62 hektar ved hjelp av 22 ansatte, og er deleier av et lokalt bondens marked. Someya kommer fra en familie med lange tradisjoner som risbønder, men som ung og nyutdannet ble han lokket til å forlate jordbruket til fordel for industrien som da var på fremmarsj i området og tilbød jobb til nyutdannede japanere.

«Etter fire år på fabrikken kjedet jeg meg og ville tilbake til jordbruket, selv om lønnen på fabrikken var meget bra. Jeg star-tet med 1,5 hektar med ris og 1 hektar med grønnsaker, men visste at dette ikke kom til å forsørge meg økonomisk.»

Someya startet derfor tidlig å kjøpe opp mer land, og tok på seg arbeidskontrakter for andre bønder som ikke hadde tid til å høste selv.

Den erfarne bonden forklarer at myndighetene på 1960-tallet begynte med subsidiert oppkjøp av nasjonalt produsert ris, for å øke produksjonen.

«På denne tiden tjente vi godt som risbønder. Vi fikk 30 000 yen for 60 kilo ris. Men innkjøpsstøtten ble trukket på 1990-tallet, og nå får vi kun 13 000 yen. Da er det ikke rart at mange bønder velger å forlate jordbruket.»

Hvorfor fortsatte du med risproduksjon etter prisfallet?

«Ris er en stor del av kulturen vår, og vi liker den japanske risen best. Jeg var redd for at dette kom til å ødelegge den nasjonale produksjonen – og jeg synes det var riktig å kunne bidra til samfunnet med å fortsette å dyrke ris, selv om jeg kom til å tjene mindre.»

I tillegg begynte importprisene å bli så lave at Someya fryktet for inntektene. Dette gjaldt blant annet vårløk fra Kina, som alltid har vært et viktig jordbruksprodukt i Chiba-prefekturet. For å sikre seg, startet han i år 2000 et bondens marked i Kashiwa utenfor Tokyo, sammen med 14 andre bønder, for å effektivisere distribusjon og ha større kontroll på salgsprisene.

Arai Sachiho forteller at bøndene her får tilbake opptil 80 prosent av prisen, mot kanskje 40 prosent ved distribusjon gjennom supermarkeder.

Someya fikk mulighet til å kjøpe store jordbruksarealer ved hjelp av et lån fra landbruksdepartementet, og har tro på gårdsbruk i større skala for Japans fremtid. Men han ser ikke ned på familiedrevne bruk av den grunn.

«Familiedrevne gårder har alltid klart å stå imot endringer og fortsatt å drive jordbruk. Det kommer de til å gjøre nå også. Vi har også mye å lære av familiedrevne gårder. De som jobber på små bruk, må kjenne til hele prosessen: såing, vekst, høsting og salg. De jobber med alle leddene, og de vet hva som skal til for å få bra jordbruksprodukter. De som jobber i store gårdsbedrifter, kjenner kun til deler av prosessen. Uten familiedrevne gårder hadde vi tapt verdifull erfaring.»

Ung bonde Fujikawa Naruhiko (27) har nå hovedansvaret for familiegården, og ønsker å fortsette med å være bonde selv om det er dårlige tider. Foto: MORTEN RISBERG

 

Sårbare familiegårder. En halvtimes kjøretur unna Someyas hjem ligger gården til 27 år gamle Fujikawa Naruhiko. Han har nå hovedansvaret for familiegården, men foreldrene og besteforeldrene hjelper også til på de to hektarene, som nå består av tomat- og agurkplanter. Han gikk på videregående skole for jordbruk, og ville egentlig bli lærer, men valgte å ta over gården fordi det har vært tradisjonen i familien i flere generasjoner.

«Det er tøffe tider nå, og prisene går stadig ned. Så jeg må være lur for å overleve. Jeg sjekker trender og velger de grønnsakene som betaler mest. Akkurat nå er dette tomat og agurk, mens i fjor var det løk. Foreldrene mine hadde det mye lettere.»

Hva tenker du om å kjøpe mer jordbruksareal?

«Det tør jeg ikke gamble på. I så fall må jeg ansette en hjelper, og da må jeg betale lønn. Inntektene er så usikre at jeg heller vil sitte med risikoen selv. Jeg vil heller konsentrere meg om å øke kvaliteten på grønnsakene, enn å produsere mer.»

Fujikawa forsøker også å ha et bredt spekter av kunder, og selger til engrosforhandlere, grønnsaksbutikker, og direkte fra gården. Langs hovedveien foran huset skiltes det til «grønnsaker», og bestemoren til Fujikawa selger poser med tomater, agurker og kiwi fra et hjemmesnekret skur.

Den 27 år gamle bonden folder hendene, demper stemmen.

«Jeg giftet meg for et par måneder siden, men min kone er skeptisk til jordbruk som inntektskilde. Hun vil at jeg skal slutte med dette og få en annen jobb – vi kranglet om det senest i går, men jeg vil fortsette å være bonde.»

Fujikawa sier han er skeptisk til store gårdsbruk. Familiegårder tillater kommunikasjon mellom bønder om arter og priser, og han mener at produktene blir bedre om gården er liten og tilpasset lokale forhold.

Tar tak Bestemoren til Fujikawa Naruhiko hjelper til med å selge gårdsprodukter fra dette hjemmesnekrede skuret ved hovedveien. Denne typen salg var mer lønnsomt enn de trodde, da veien er tungt trafikkert av pendlere som vil unngå rushtrafikken i byen. Foto: MORTEN RISBERG

 

Tilpasningsdyktige og høyteknologiske. Selv om Fujikawa og Someya drifter gårdsbruk i forskjellig skala, har begge måttet tilpasse seg for å kunne overleve som bønder i dagens situasjon. I bilen på vei fra Fujikawas gård, forklarer Arai at dette også er typisk japansk – å tilpasse og justere, og ikke gi opp ved motgang. Hun er selv uenig i myndighetenes ensidige satsing på storskala gårdsbruk, og mener det må være rom for alle typer jordbruk.

«Jordbruk i industriell skala er absolutt positivt økonomisk, men gårdsbruk i liten til medium skala har mer effektiv arealutnyttelse, større diversitet av produkter, og produktene har bedre kvalitet med mindre bruk av insektmidler og gjødsel. I tillegg vil det bli vanskelig for nye bønder å komme inn i markedet hvis sektoren kun består av store gårdsbedrifter.»

I rapporten fra jordbruksdepartementet er det et dedikert kapittel som omhandler implementering av teknologi i jordbruket, og det gis eksempler som kunstig intelligens for å detektere sykdom blant dyr, sensor-aktivert vanningssystem, GPS-styrte selvkjørende traktorer, og et motorisert ekso-skjelett bøndene kan ha på seg for å løfte tyngre.

Arai kan fortelle at jordbruksuniversitetet i Tokyo også forsker på hvordan teknologi kan brukes for å effektivisere jordbruket. De er blant annet på vei til å utvikle kontinuerlig høsting av bær og frukttrær, ved å simulere alle årstidene i forskjellige veksthus. På denne måten kan de produsere sesongavhengig mat året rundt, og unngå import om vinteren. Universitetet har også utviklet en blomsterpotte på hjul med kunstig intelligens, som selv kjører inn i skyggen når planten har fått nok sol.

Fremtiden? Salatfabrikken Spread utenfor Kyoto produserer 22 000 salathoder hver dag. Forretningsutvikleren Chris Malcolm mener slike fabrikker kan føre unge japanere tilbake til jordbrukssektoren. Foto: MORTEN RISBERG

 

Innendørs vertikalt jordbruk. En mer etablert form for teknologisk jordbruk i Japan er vertikale gårder, og den største og mest suksessfulle av disse er salatfabrikken Spread utenfor Kyoto – som daglig produserer 22 000 salathoder innendørs i moderne lokaler.

Kanadieren Chris Malcolm jobber med forretningsutvikling i Spread og forteller at bedriftens grunnlegger startet Spread som et direkte svar på Japans negative jordbrukstrend.

«Produksjonen i Spread er mer effektiv enn den noensinne kunne vært utendørs. Vi bruker mindre areal, mindre vann, ingen insektmidler, og vi kan produsere like mye hver eneste dag. Det er ingen risiko for dårlig avling på grunn av dårlig vær eller lignende.»

I tillegg til dette mener han at fabrikker som Spread kan føre unge japanere tilbake til jordbrukssektoren.

«Tradisjonelle bønder blir eldre, og yngre japanere flykter til byene. De ønsker ikke å jobbe på en gård under slitsomme arbeidsforhold. Her hos Spread er jordbruk blitt high-tech, og det er mer attraktivt for unge å jobbe her enn å skulle slite ute på jordene.»

Spread ønsker likevel ikke å konkurrere ut vanlige gårdsbruk. Malcolm ser på vertikale gårder som et supplement til normalt jordbruk, og mener at normale gårder har en styrke i tilpasningsdyktighet. Spread produserer foreløpig kun salat, da dette gir mest kostnadseffektiv bruk av strøm, siden alt lys går direkte til spiselige produkter, i motsetning til tomater hvor store deler av lysenergien går til stilken.

Kanadieren er ikke overrasket over at nytenkende alternativer som Spread er vanlig i Japan.

«I den japanske forretningsverdenen hører man ofte begrepet ‘kaizen’, som kan oversettes til ‘konstant forbedring’ eller ‘raffinering’ – og dette fører til et driv mot innovasjon. I Japan tenker man alltid; Hvordan kan man gjøre det bedre? Mer effektivt? Det er en del av tankesettet her.»

Malcolm mener at effektivitet er spesielt viktig for japanere siden landet er så lite og tett befolket.

«For å ha bærekraftig jordbruk eller industri i et slikt samfunn, må det også driftes effektivt.»

Til sommeren åpner Spread en ny fabrikk som skal være fullstendig robotisert, og daglig produksjon vil ligge på 30 000 salathoder. De ønsker også å ekspandere til andre land.

«Vi har til og med sett på Norge.»

Arai er positiv til fremtiden, og det er mye som tyder på at jordbrukets negative trend er i ferd med å snu. De siste par årene har Japan sett en økning i både inntekt fra jordbruksprodukter, samt flere fulltidsansatte innen jordbruket. Dette er delvis takket myndighetenes tiltak, men også individuell tilpasning på lokalt nivå hos bøndene. Om vi ser på historiene til Someya og Fujikawa, er det tilgivelig om de hadde forlatt jordbruket – den økonomiske situasjonen tatt i betraktning.

Likevel er det noe iboende i den japanske kulturen som verner om det tradisjonelle, med en styrke i å stå imot motgang, og tilpasse seg i en stadig endrende økonomi.