• Vanlig syn To barneskolejenter kledd i uniform reiser verdensvant og alene med Yamanote-linjen på vestsiden av Tokyo, som del av deres skolevei. Foto: CORBIS/GETTY IMAGES

  • Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Ekstra trygghet Alle skolebarn på øya Sakurajima, lengst sør i Japan, er pålagt å gå med hjelm til og fra skolen på grunn av lavautbrudd fra vulkanen på øya. Foto: ROGER RESSMEYER/CORBIS/GETTY IMAGES

Japans selvstendige barn.

Japans selvstendige barn.

Fra utgave: 11 / november 2018

Et av de mest populære TV-showene i Japan heter «Hajimete no Otsukai», Mitt første ærend. Skjulte kameraer følger små barn så små som 3 år som begir seg alene ut i verden for aller første gang. Barna gråter. Publikum ler. Galskap, tenker du kanskje? Vent litt med det.

En helt vanlig dag i Tokyo. Mens norske foreldre skysser sine håpefulle til og fra skolen til de er ferdig med russetiden, tar japanske barn undergrunnen alene fra de er seks år gamle. I andre storbyer, som London og New York, ville dette være utenkelig og ikke minst uforsvarlig. Men ikke i Tokyo. Her kryr det av små barn i skoleuniformer, som på egen hånd navigerer seg rundt i det enorme nettverket av undergrunnsbaner.

Japan anses som et av verdens tryggeste land å bo i. Det betyr likevel ikke at foreldrene sender sine kjære små alene ut i verden med lett hjerte. Den australske nyhetskanalen The Feed fikk følge syv år gamle Noe Ando en helt vanlig morgen. Hun står opp, steller seg, pakker skolevesken og spiser frokost med mamma og pappa, før hun drar hjemmefra.

Klarer seg selv Syv år gamle Noe Ando bor i Tokyo med moren og faren sin. Hver dag reiser hun alene med to ulike tog til skolen, som ligger utenfor den japanske hovedstadens bykjerne, i Shinjuku. Skjermdump fra The Feed

 
– Skolen datteren min går på, ligger langt unna, så hun må ta tog, forklarer Noes mor, Satoko Ando (39) til The Feed. – Hver dag reiser hun dit helt alene. Uten oss foreldre til å hjelpe seg må hun klare alt på egen hånd. Går hun seg vill eller havner på feil tog, må hun finne ut av det selv. Hvis ikke kommer hun seg ikke hjem igjen, smiler moren, som innrømmer at hun var bekymret for datteren i starten.

I likhet med svært mange andre japanske familier, oppfordrer de datteren sin til å dra alene til og fra skolen. Det er nærmest en selvfølge. Satt på spissen ville Japan stoppet opp dersom alle foreldrene skulle fulgt barna sine overalt hver dag. Det som med voksne, vestlige øyne ses på som utenkelig, er blitt helt vanlig og dagligdags for syv år gamle Noe.

– Først går jeg til T-banestasjonen. Derfra tar jeg Yamanote-linjen til Shinjuku. Der bytter jeg tog, og tar Chuo-linjen til Kokubunji, forteller den lille jenta, som hverken syns det er rart eller skummelt å reise så langt alene hver dag.

Fakta

Japan.

// Nær 130 millioner innbyggere. Ca. 13 millioner bor i hovedstaden, Tokyo.

// Japanske barn begynner på skolen når de er seks år.

// I løpet av skole-dagen får barna servert et varmt måltid. Elevene har selv ansvar for å holde klasserommene og skolen ren.

// Når elevene er ferdig med 6. klasse, er det forventet at de skal kunne ca. 1000 ulike skrifttegn i kanji.

T-banen i Tokyo.

// Tunnelbanesystemet i Tokyo har 290 stasjoner, fordelt på 13 linjer som tilsammen strekker seg over 310,3 km. Det er to ulike operatører; Tokyo Metro og Toei Subways.

Alle T-banestasjonene er så rene og søppelfrie at du omtrent kan spise rett av gulvet. Merkelig nok finnes det ingen søppelbøtter noe sted. Har man søppel, tar man det med seg hjem.

// For å roe ned eventuelle bekymrede foreldre, har ett av T-baneselskapene i Tokyo utviklet et sporingssystem for barn som reiser alene. For ca. 40 kr i måneden kan foreldrene få en melding på mobilen hver gang barnet registrerer månedskortet sin på bussen eller T-banen.

Kriminalitet i Japan.

// Kriminaliteten i Japan har alltid vært ansett som lav, inkludert rekordåret 2002, da det ble innrapportert 2,85 millioner lovbrudd, som omfattet alt fra nasking og forsøpling til drap. Myndighetene ønsket å snu den dystre trenden, og iverksatte tiltak som mer synlig politi og hyppigere bruk av overvåkingskameraer. Allerede i 2003 så man forbedring, og siden har antall lovbrudd sunket for hvert år.

// I 2017 ble det totalt innrapportert 915 111 lovbrudd; en reduksjon på mer enn 65 prosent siden 2002. Dette tallet er det laveste registrert siden annen verdenskrig. Til sammenligning ble det ifølge Statistisk sentralbyrå anmeldt 318 517 lovbrudd i Norge i 2017.

// I fjor ble 50 barn meldt savnet i Japan. Tallet inkluderer jenter som rømte hjemmefra, flere for å møte menn de hadde fått kontakt med på nettet. Politiet i Japan har sett seg nødt til å gå ut offentlig for å advare barn mot å følge personer de ikke kjenner på for eksempel Snapchat eller Instagram.

// Drapsraten i Japan var i 2016 0,28 drepte pr. 100 000 innbyggere, mens tilsvarende tall for Norge var 0,51. Øverst på verstinglisten troner Mellom-Amerikas El Salvador, med 82,84 drepte pr. 100 000 innbyggere i 2016.

Kilde: UNODC (FNs byrå for narkotika og kriminalitet

 

Tidlig krøkes. Tokyo er en storby med 13 millioner innbyggere, og 290 T-banestasjoner fordelt på 13 linjer. Men det hjelper ikke at byen er trygg, T-banenettet oversiktlig, og togene presise hvis ikke barna tør å dra hjemmefra uten mamma og pappa, eller hvis foreldrene ikke lar dem få lov. Derfor oppdras japanerne til selvstendighet fra de er bitte små. 

I Japan er det en livsstil. For eksempel er det utenkelig for en japaner ikke å rydde opp etter seg i det offentlige rom. Et glitrende eksempel på dette husker vi fra årets fotball-VM. Etter å ha tapt 3–2 mot Belgia i åttendedelsfinalen og dermed røket ut av VM, ryddet de japanske supporterne hele tribunen for søppel, før de forlot Rostov Arena.

Skal man bli mester på bortebane, må man øve seg på hjemmebane. I Japan starter opplæringen så tidlig som mulig. Er man stor nok til å holde kluten selv, må man vaske opp etter seg om man søler. Også de minste barna hjelper til med husarbeid hjemme, som å ta ut søppelet, lage mat, rydde og vaske. De lærer å pusse tennene sine selv, vaske håret sitt, kle på seg og knytte skolissene sine selv, nesten før de kan gå.

På skolen er det vanlig at elevene vasker klasserommene og serverer skolelunsjen. De ulike arbeidsoppgavene rulleres på, så alle elevene får prøve alt. Slik lærer de om rengjøring og matlaging, samtidig som det ikke trengs egne ansatte for å gjøre denne jobben.

Samfunn basert på tillit. Det er et uskrevet mellommenneskelig samhold i den japanske kulturen som også barna tidlig lærer om, og får ta del i. Foreldrene har tillit til at hele samfunnet passer på barna deres når de sender dem alene ut på den lange skoleveien.

Hvis man ser et lite barn som går alene, ringer man ikke politiet med en gang. I stedet snakker man med barnet og passer på at det kommer seg trygt over gaten, eller hjelper det å finne riktig vei dersom det har gått seg vill. Bilistene her er også vant til å ta hensyn og å dele veien med gående, og nærmest overalt er det godt tilrettelagt for fotgjengere. De fleste foreldre anser det derfor som helt trygt å slippe barna av gårde alene. Slikt blir det også TV-underholdning av.

Emosjonelle oppdrag foran skjult kamera. «Mitt første ærend» er det eldste og et av de mest populære TV-showene i Japan. I snart 30 år har skjulte kameraer fulgt små barn ned i treårsalderen ut på sitt første ærend uten foreldre eller andre voksne. Oppdraget barna får, kan for eksempel være å gå på butikken og kjøpe med en bestemt vare, eller andre enkle oppgaver som innebærer at barnet må gå alene fra A til B.

I en episode følger vi lille Ayura som nettopp har fylt fire år. Hun får i oppgave å levere en bleie og en kopp til lillebroren som er i barnehagen noen kvartaler unna. På veien dit skal hun også innom butikken for å kjøpe bokstavklistremerker til lillebrorens navneskilt.

Moren kysser henne farvel, og lille Ayura begynner å gå. Hun vet det er viktig at broren får tørr bleie på, og hun vil ikke skuffe moren. Annethvert sekund snur hun seg for å vinke, og for å sjekke at moren fortsatt er der. Helt til hun er så langt unna at de ikke ser hverandre. Gråtende løper hun tilbake og får en klem og en liten peptalk. Så blir hun sendt av gårde igjen. En stemme kommenterer hele tiden det som skjer, og vi hører publikum le i bakgrunnen.

Ayura er ulykkelig uvitende om at hennes tøffeste dag blir til søt og morsom TV-underholdning. Igjen og igjen løper den lille jenta hikstende tilbake til mamma: fordi hun snubler og vil ha trøst, er kald på hendene, har vondt i magen, er snørrete (fordi hun gråter), vil at moren skal kaste karamellpapiret og fordi hun er sliten. Moren trøster og oppmuntrer, igjen og igjen.

Gråtkvalt forklarer Ayura at hun synes synd på broren som sikkert har skitten bleie på grunn av henne. Hun tørker tårene, snur seg fra moren og begynner å løpe i retning barnehagen, mens hun hvisker brorens navn for seg selv. Bakgrunnsmusikken i scenen er en japansk versjon av «He ain’t heavy, he’s my brother».

Harde prøvelser for store og små Ayura besto prøvene og er lykkelig gjenforent med familien sin. Skjermdump fra TV-showet «Mitt første ærend».

 

Ment som feelgood. Publikum ler og gråter om hverandre. De vet godt hvordan Ayura og de andre barna har det, og alle heier på dem. De har vært gjennom det samme selv, og opplevd hele scenarioet fra begge sider, både som barn og som foreldre. I Japan er dette ekte, nært og kjært feelgood-TV, og det speiler japansk tradisjon og kultur. Spørsmålet er om det er etisk riktig å lage underholdning på barns bekostning, eller lage komikk ut av barneoppdragelse. Men også i Vesten lages det underholdning der barn medvirker for å røre tilskuerne, som for eksempel «SuperNanny», «SOS Barnevakten» og Bloggernes «Mamma til Michelle».

Igjen får «Mitt første ærend» en lykkelig slutt. Ayura klarer oppdraget sitt. Hun kjøper riktige bokstaver på butikken, og like etterpå finner hun lillebrorens barnehage. Gjensynsgleden kommer regelrett gjennom skjermen når storesøster og lillebror møtes. Ayura hjelper til med å skifte bleien hans, før hun skynder seg hjem igjen.

Mens hun går, hvisker hun stolt og fornøyd: Jeg klarte det. Jeg elsker mamma.