• Livsfarlige ruiner Den lokale representanten for departementet for nødssituasjoner, herr Kudaiberdy, står foran traktene hvor malmen ble dumpet ned og transportert videre til uranknuseverket i Min-Kush. Lokale innbyggere stripper ruinene for stolper og armering i metall som de selger for 10 kirgisiske som pr. kilo (1,2 kroner). Foto: MIKKEL MEISTER

  • Utrygg oppvekst Barn fra barnehagen Ak-Tilek, den største av i alt fire barnehager i Min-Kush. Andelen av barn, unge og eldre er stor, da mange voksne er reist vekk for å finne jobb. Foto: MIKKEL MEISTER

  • Usikker fremtid Barn leker foran et leilighetskompleks bygget til arbeidere og deres familier på lyspærefabrikken i byen Mailuu-Suu, som i 2006 ble utropt som en av de ti verst forurensede steder på kloden. Lyspærefabrikken har vært den viktigste inntektskilden i byen etter at utvinningen av uran ble stanset. Foto: MIKKEL MEISTER

  • Dekket til Ingeniør og avdelingsleder Rolf Zurl (i midten) fra den tyske, rådgivende ingeniørvirksomheten GEOS måler strålingsnivået over en dam med radioaktivt slam nær Mailuu-Suu, som Verdensbanken har betalt for å få dekket til med et beskyttelseslag av stein. Et jordskred, som det som nylig ble utløst på den andre siden av elven, kunne ha ødelagt beskyttelseslaget og veltet materialet ned i elven. Foto: MIKKEL MEISTER

  • Høy risiko Dr. Christian Kunze fra konsulentfirmaet Wisutec viser de forurensede områdene omkring Mailuu-Suu på et kart. «Mailuu-Suu er det mest komplekse av de tidligere uranproduserende områdene i Kirgisistan, og kompleksiteten forsterkes av at Mailuu-Suu er utsatt for jordskred og oversvømmelser fra elven», sier han. Foto: MIKKEL MEISTER

  • Misdannelser «Det er ikke bra for helsen for oss som bor her, ikke for våre barn og heller ikke for våre dyr», sier Dastan Mombetov (t.v.) som er sauegjeter og har fire barn. I april ble det født et lam uten hode, og Mombetov mener den radioaktive forurensningen fra gruvedriften har skylden. Foto: MIKKEL MEISTER

Sovjets glemte atomtrussel lever videre i Sentral-Asia.

Sovjets glemte atomtrussel lever videre i Sentral-Asia.

Fra utgave: 1 / januar 2019

En milliard tonn radioaktivt avfall fra sovjettiden står i fare for å forurense grunnvann og elver i et av Sentral-Asias frodigste landbruksområder. EU står i spissen for et opprydningsprosjekt med støtte fra Norge, men regningen er langt fra dekket inn.

Min-Kush, Kirgisistan. Kirgisisk popmusikk dunker taktfast ut av en høyttaler, og tonene får noen jenter i femårsalderen til å danse energisk midt i rommet. I et annet rom øver de litt yngre barna på to år på rim og regler, mens tre- og fireåringene i myke tøfler synger nasjonalsangen av full hals med hånden på brystet.

Barnehagen Ak-Tilek i den tidligere urangruvebyen Min-Kush i Kirgisistan bærer på overflaten ikke spor av at de rundt 70 barna bor i en av de mest radioaktivt forurensede byer i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Det er ett av mange steder i Kirgisistan og nabolandene hvor radioaktivt materiale i dag står i fare for å sive ned i grunnvannet og ut i elvene og dermed forurense drikkevann for både dyr og mennesker. Rustent metall, avskallet maling og knuste vindusglass er et gjennomgående trekk ved mange hus og bygninger i landsbyen. Som prominent urangruveby under sovjettiden rommet den 20 000 mennesker, men i dag er byen skrumpet inn til kun 3200 innbyggere, hvor en stor andel er barn, unge og gamle.

«Det er ikke bra for barn å vokse opp her, for det er fremdeles forurenset i Min-Kush. Mange mennesker ønsker å flytte herfra, men de har ikke råd til det», sier Asanova Astra.

Hun er iført hvit frakk og jobber som pedagog i Ak-Tilek, den største av i alt fire barnehager i landsbyen. Astra begynner å snakke om den giftige arven etter Min-Kushs uranfortid, og vi beveger oss ut på gangen mellom avdelingene på trygg avstand fra små ører.

 

Ikke råd til å flytte «Det er ikke bra for barn å vokse opp her, for det er fremdeles forurenset i Min-Kush. Mange mennesker ønsker å flytte herfra, men de har ikke råd til det», sier Asanova Astra, pedagog i barnehagen Ak-Tilek. Foto: MIKKEL MEISTER

 

Astras bekymringer deles av internasjonale eksperter og av EU-kommisjonen som nå er på jakt etter 85 millioner euro for å rydde opp i rundt 1 milliard tonn radioaktivt avfall og sikre forlatte og åpne gruvesjakter i Kirgisistan og nabolandene Usbekistan og Tadsjikistan. Opprydningen skal begynne i 2019 og er helt nødvendig. Restene av det radioaktive slammet som ble igjen etter uranproduksjonen i sovjettiden, ligger dårlig sikret mot jordras, kraftige regnskyll og jordskjelv i områdene rundt gruvebyene. Mange av dem ligger nærme grensekryssende elver, så myndighetene frykter at forurensningen kan bli en giftig eksportvare.

Pengene til oppryddingsarbeidet forsøkte man å skaffe fra internasjonale givere ved en konferanse i London i november 2018. Inntil videre har EU-kommisjonen og Norge bidratt med de første 15 millioner euro i pengekassen. Men det er ennå uvisst hvem som skal ta resten av regningen.

Overhengende fare. Den 65-årige europaparlamentarikeren fra partiet De grønne i Frankrike, Michèle Rivasi, leder en EU-delegasjon som i midten av mai kjørte rundt i en hvit firehjulstrekker for å snakke med myndigheter, ministre og borgermestre i Kirgisistan. EU har gått i spissen for oppryddingsprosjektet for å støtte opp om en FN-resolusjon fra 2013 som slår fast at det er et internasjonalt ansvar å løse problemet.

Rivasi er ikke fornøyd med myndighetenes håndtering av situasjonen: «Jeg vil ha tilgang til deres studier av helsetilstanden i befolkningen og få adgang til opplysningene om forurensningen av miljøet. Men de sier at de ikke har opplysningene. Det er typisk for sovjetisk kultur og atomkultur. Jeg kan ikke skubbe andre land i retning av å donere penger hvis vi ikke har bevis for at det er et problem», sier Rivasi.

I dag er det på eget ansvar å gå innenfor den falleferdige ruinen av Min-Kushs tidligere uranknuseverk som under den kalde krigen knuste uranholdig kull og sandstein til et fint pulver. I byens velmaktsdager ble uranet vasket ut av det fine pulveret med syre og omdannet til yellowcake, eller urania, et gulaktig urankonsentrat som igjen kan omdannes til atombrensel eller anrikes ytterligere til bruk i atombomber.

Når uranet var transportert videre til bruk i det sovjetiske atomprogrammet, ble det resterende pulveret som inneholdt andre radioaktive stoffer og tungmetaller, blandet med vann og omdannet til radioaktivt slam som ble pumpet gjennom rør og ut på bakken i områdene rundt gruvebyene. Enkle demninger ble bygget rundt slammet for å demme det opp i avfalls-deponier hvor det radioaktive materialet langsomt falt til bunnen. Fordi vann var uunnværlig i uranproduksjonen, ligger mange av de gamle uranknuseverkene og slamdeponiene like ved elver. Men jordskjelv, kraftige regnskyll og flere jordras enn før truer med å vaske det giftige materialet ned i grunnvannet eller ødelegge demningene så slammet ender i elver og forurenser drikkevannet til dyr og til vanning av avlingene.

Fordobling av antall krefttilfeller. En dagsreise i bil fra Min-Kush i det vestlige Kirgisistan finner man Mailuu-Suu som med sin brusende elv med samme navn og frodige fjellskråninger ikke ligner en by som miljøorganisasjonen Pure Earth i 2006 kåret til et av de ti mest forurensede steder på Jorden. Min-Kush og Mailuu-Suu var under sovjettiden lukkede byer som ikke var oppført på kartet og som det krevde særlig tillatelse for å besøke. I Mailuu-Suu ble det fremstilt 10 000 tonn uran i perioden 1947–68. På slutten av 1990-tallet viste en undersøkelse dobbelt så mange krefttilfeller blant voksne sammenlignet med gjennomsnittet i Kirgisistan, men omfanget og konsekvensene av forurensningen i området er fremdeles ikke blitt undersøkt grundig.

Få kilometer utenfor byen står Dr. Christian Kunze fra det tyske konsulentfirmaet Wisutec. På oppdrag fra EU er virksomheten i gang med å undersøke området rundt Mailuu-Suu for radioaktiv forurensning. På et kart viser Kunze 23 forurensede steder med radioaktivt slam og ytterligere 13 med radioaktivt steinmateriale som ble til overs fra gruvedriften. Ved fjellskråningene langs elven skjuler det seg tilsammen omkring 3 millioner kubikkmeter radioaktivt materiale.

 

Høy risiko Dr. Christian Kunze fra konsulentfirmaet Wisutec viser de forurensede områdene omkring Mailuu-Suu på et kart. «Mailuu-Suu er det mest komplekse av de tidligere uranproduserende områdene i Kirgisistan, og kompleksiteten forsterkes av at Mailuu-Suu er utsatt for jordskred og oversvømmelser fra elven», sier han. Foto: MIKKEL MEISTER

 

«Mailuu-Suu er det mest komplekse av de tidligere uranproduserende områdene i Kirgisistan, og kompleksiteten forsterkes av at Mailuu-Suu er utsatt for jordskred og oversvømmelser fra elven. Demningene kan bryte sammen og frigi det radioaktive materialet til omgivelsene eller ned i elven, hvor det vil bli fraktet videre med strømmen til elveslettene eller inn i Usbekistan. Det ville ikke vært bra», sier Kunze.

Dette er ikke bare en teoretisk risiko formulert av embetsmenn ved skrivebordet, for det har skjedd flere ganger før. Mest kjent er hendelsen i april 1958 da demningen rundt slamdeponi nummer 7 brast etter et jordskjelv og kraftig regn. Cirka 600 000 kubikkmeter med radioaktivt materiale endte i Mailuu-Suu-elven og fløt rundt 40 kilometer nedover.

I bakgrunnen er en gruppe arbeidere i gang med prøveboringer ned i bakken. Et par hundre meter borte har kuer lagt seg i skyggen inne i en åpen og forlatt gruveinngang.

«Stedet her er dårlig kartlagt, og vi kan ikke gjennomføre noen opprydding før vi vet nøyaktig hvor forurensningen ligger. Det neste skrittet er å foreta en risikovurdering. Kan barn gå inn i og falle ned i forlatte gruvesjakter? Drikker folk radioaktivt forurenset vann? Bruker folk radioaktive steiner til å bygge husene sine av?», sier Kunze.

Etter å ha målt kraftig forhøyede nivåer av uran, radium, polonium og andre radionuklider i grunnvannsprøver mistenker Christian Kunze og hans kolleger at grunnvannet kan være farlig å drikke for lokalbefolkningen. Omfanget av forurensingen er imidlertid usikkert før alle undersøkelser er gjennomført.

 

Usikrede gruver Kanibek Tashkenbayev, representant for departementet for nødssituasjoner i Kirgisistan, holder et dosemeter til måling av radioaktiv stråling nær inngangen til en forlatt urangruve i Mailuu-Suu i Kirgisistan. Foto: MIKKEL MEISTER

 

Omfattende sikringsarbeid. Vi stanser bilen ved et slamdeponi med radioaktivt materiale, ikke langt fra elven hvor vi nettopp har betraktet et stort jordskred på den andre elvebredden. Mailuu-Suu ligger bare 25 kilometer fra grensen til Usbekistan i Fergana-dalen som beskrives som Sentral-Asias brødkurv. Dalen dekker et område på 22 000 kvadratkilometer og er hjemsted for 14 millioner mennesker. Det produseres blant annet bomull, ulike kornsorter og grønnsaker her.

Selv om Verdensbanken i 2012 brukte 8 millioner euro her på å slå sammen to slamdeponier til ett og dekket det til med et cirka en meter tykt lag med stein, er det fremdeles en risiko for utsiving av det radioaktive materialet etter kraftige regnskyll eller at jordskred ødelegger beskyttelseslaget.

Skrekkscenarioet for de områdene som ennå ikke er sikret, er at det radioaktive slammet veltes ned i elven i store mengder og blir ført videre inn i elvesystemet Syr Darya som er en 2212 km lang hovedpulsåre i regionen.

Før Mailuu-Suu overhodet kan bli sikkert på kort sikt, trengs det penger til å sperre av åpne gruveinnganger, rive ned og frakte bort ruinene av de gamle uranknuseverkene og andre anlegg og slå sammen og sikre slamdeponiene i området. For Kirgisistan, Usbekistan og Tadsjikistan ser det ut til å være behov for 85 millioner euro for å sikre de syv viktigste gruvebyene. Den samlede regningen er imidlertid forventet å bli på 210 millioner euro, noe som omfatter flere andre gruvebyer i regionen.

I regnværet ved et tildekket Lenin-monument ikke langt fra den forfalne ruinen av Min-Kushs uranknuseverk, møter jeg Dastan Mombetov. Han er sauegjeter, far til fire og skulle gjerne sett at barna vokste opp et annet sted. 

 

Misdannelser «Det er ikke bra for helsen for oss som bor her, ikke for våre barn og heller ikke for våre dyr», sier Dastan Mombetov (t.v.) som er sauegjeter og har fire barn. I april ble det født et lam uten hode, og Mombetov mener den radioaktive forurensningen fra gruvedriften har skylden. Foto: MIKKEL MEISTER

 

«I april ble det født et lam uten hode. Det er første gang vi har opplevd det. Livet er ikke bra her, men myndighetene sier at vårt liv er normalt etter omstendighetene. De vet ikke hvordan de skal sørge for at vi får et bedre liv. Det er ikke bra for helsen for oss som bor her, ikke for våre barn og heller ikke for våre dyr», sier Mombetov.

I slutten av mai 2018 ga Det internasjonale atomenergibyrået ut en «Strategic Master Plan» for opprydningen av de syv høyest prioriterte tidligere gruvebyene i Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan, deriblant Mailuu-Suu og Min-Kush.

Ifølge IAEA kan opprydningen være ferdig i løpet av få år hvis pengene til å gjennomføre planen kan skaffes.