• Store ambisjoner Daværende visepresident Xi Jinping viser frem sine fotballferdigheter under et besøk på Croke Park i Dublin i februar 2012. Til venstre fra Kinas bortekamp mot Hongkong i andre runde av den asiatiske VM-kvalifiseringen 17. november 2015 på Mongkok stadion i Hongkong.

    Foto: DAVID MOIR, REUTERS og ISAAC LAWRENCE, AFP/NTB SCANPIX

  • Leker ikke butikk Jack Ma, grunnlegger av internettgiganten Alibaba, kjøpte 50 prosent av Guangzhou Evergrande i juni 2014. Her fra børsintroduksjonen av selskapet hans på New York-børsen på Wall Street. Foto: JEWEL SAMAD, AFP/NTB SCANPIX

  • Kjøper for rekordbeløp Shanghai SIPG, som trenes av svensken Sven-Göran Eriksson, kjøpte sommeren 2016 brasilianeren Hulk fra Zenit St. Petersburg for 55 millioner euro, ny asiatisk overgangsrekord. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Rivalisering Kineserne er stolte av deres tradisjonsrike ballspill cuju, som har sin opprinnelse i Linzi-distriktet, der landets fotballmuseum ligger. Linzi ble i 2004 offisielt anerkjent av FIFA som opprinnelsesstedet for fotball, men fotballhistorikere flest anser England som fotballens fødested. Foto: ZHU ZHENG, XINHUA/NTB SCANPIX

Xis lille runde.

Xis lille runde.

Fra utgave: 10 / november 2016

Kina har, sitt enorme folketall til tross, aldri vært noen stor fotballnasjon. Det har president Xi Jinping, en svoren fotballfan, sett seg lei på. Nå skal Kina til topps.

Statlig styrt fiasko. I boken «Bamboo Goalposts» skriver engelskmannen Rowan Simons om da han kom til Kina som utvekslingsstudent mot slutten av 1980-tallet. Simons, en utadvendt student, ønsket å stifte en fotballklubb og spille sammen med så vel andre utvekslingsstudenter som kinesere, men møtte hindringer han aldri hadde sett for seg.

Alle samlinger der ti personer eller flere skulle delta, måtte godkjennes av myndighetene på forhånd. Svært lite kunne skje spontant, og det var umulig å spille organiserte kamper med mindre man var del av et lag i Kinas elitesystem for idretter eller spilte for et bedriftslag.

Organisert fotball var så godt som forbudt, med så store inngrep fra myndighetene at det i dag garantert ville ha fått FIFAs oppmerksomhet.

Organisert fotball var dermed så godt som forbudt, med så store inngrep fra myndighetene at det i dag garantert ville ha fått Det internasjonale fotballforbundets (FIFAs) oppmerksomhet, ettersom myndighetene etter FIFAs regelverk ikke skal kunne blande seg inn i fotball. I møtet med rigide regler lærte Simons samtidig kanskje sin aller viktigste lekse i Kina. I boken sin skriver han; «Som jeg kom til å lære fort, så kommer alt ovenfra og ned i Kina. Det betyr vanligvis døden for alle organisasjoner som prøver å bygge noe nedenfra og opp.»

Fotball skal bli pensum. I begynnelsen av 2015 gikk Kina til topps i Gruppe B i Asiamesterskapet etter å ha slått Saudi-Arabia, Usbekistan og Nord-Korea. Bedre har Kina aldri gjort det i gruppespillet, og selv om de i kvartfinalen tapte 2–0 mot Australia, landet som vant turneringen, ble spillerne tatt imot som helter da de kom hjem til Kina.

De gode resultatene og den varme mottagelsen fikk fart på The Central Leading Group for Comprehensively Deepening Reforms, som den 16. mars 2015 lanserte «The 2015 National Football Reform Plan». Reformgruppen ledes av ingen ringere enn Kinas president Xi Jinping. Xi Jinping har et mål om at Kina skal kvalifisere seg til VM, være vertskap for et VM og vinne et VM. For at Kina skal komme så langt, dekker reformen så godt som alle aspekter av kinesisk fotball. Planen har som mål at det skal opprettes 20 000 fotballskoler innen 2020, som har fotball som hovedsatsing, i tillegg til normal undervisning. Fotball skal også bli en del av undervisningen på vanlige skoler. Det skal ikke gjøres kun for å produsere flere fotballspillere, men også for å bedre barnas helse. Andelen overvektige kinesiske barn har i løpet av bare én generasjon steget fra 5 prosent til 20 prosent.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende i 2015-planen var at det kinesiske fotballforbundet (CFA) nå skal få stå på egne bein. I august 2015 ble CFA skilt fra The Chinese Football Administrative Center, ett av 21 departementer i Kinas General Administration of Sport. Splittelsen skjer i kjølvannet av noe ganske uvanlig: En innrømmelse av at det kinesiske systemet ikke er perfekt. Kina er nødt til å trosse sitt «defekte system», som har hindret fotballen fra å utvikle seg, og sørge for bedre «institusjonelle garantier» for sportens fremgang, het det i en uttalelse gitt etter et møte i The Central Reform Leading Group i mars 2015.

Splittelsen betyr nok likevel mer i teorien enn i praksis. Det er fortsatt utenkelig at CFA vil ta avgjørelser eller gjøre endringer som ikke har støtte fra kinesiske myndigheter. Fotballplanen er ikke den kinesiske statens første forsøk på å få fart på fotballen i Kina. I oktober 2014 annonserte The State Council nye retningslinjer for investeringer i sport. De nye retningslinjene ønsket ikke bare private investeringer i sport velkommen, men kom også med lovnader om skattelettelser til selskaper som investerer i sport.

Da hadde Jack Ma, eier av den kinesiske nettgiganten Alibaba, alt betalt 1,2 milliarder yen, omtrent 1,15 milliarder kroner, for en eierandel på 50 prosent i Guangzhou Evergrande, klubben som har vunnet den kinesiske superligaen (CSL) seks år på rad.

Returnerer fotballen til sine røtter? Spør du Sepp Blatter, den tidligere FIFA-presidenten som i 2015 ble suspendert fra all fotball i åtte år, så er det fotballens fødeland som nå ønsker å bli en av verdens beste fotballnasjoner. Under Han-dynastiet, som strakte seg fra 206 f.Kr. til år 220. og som av mange regnes som en av de stolteste periodene i Kinas historie, var ballspillet cuju svært populært. Cuju, som direkte oversatt betyr «spark ballen», gikk ut på å holde en lærball fylt med fjær over bakken uten å bruke armene, før man skulle heade eller sparke ballen gjennom et hull over hodehøyde.

Linzi-distriktet i Zibo i Shandong-provinsen er blitt utpekt som fotballens fødested.

Det er cuju Blatter og FIFA har anerkjent som moderne fotballs opprinnelse, og Linzi-distriktet i Zibo i Shandong-provinsen er blitt utpekt som fotballens fødested. Det gjøres det et stort poeng ut av på det nasjonale fotballmuseet i Linzi, der man også finner en byste av Blatter og en utstilling som viser det som omtales som FIFAs stolte historie. Ifølge fotballhistorikere flest, er det England som anses som fotballens fødested. Mens Kina forlengst er blitt en maktfaktor i sommer-OL, og trolig vil bli det samme i Vinter-OL når den kinesiske hovedstaden Beijing i 2022 blir den første byen som har arrangert både sommer-OL og vinter-OL, har verdens mest folkerike land aldri vært noen stormakt på fotballbanen.

Kina kvalifiserte seg til VM for første og hittil siste gang i 2002. Periodevise oppturer, som innsatsen i Asiamesterskapet i 2015, har alltid blitt etterfulgt av tilsvarende nedturer, som da de måtte reise hjem fra VM etter å ha sluppet inn ni mål og uten å ha scoret ett eneste mål, eller som da den svake innsatsen etter Asiamesterskapet i 2015 nesten sendte Kina ut av den pågående VM-kvalifiseringen.

Mangelen på stabilitet har Xi Jinping, som heier på Manchester United, sett seg lei på. Den kinesiske presidenten er klar over hvor viktig idrett kan være for å vise frem Kina.

I løpet av knappe to måneder brukte klubbene på øverste nivå i Kina over 300 millioner euro på spillerkjøp, mer enn noen annen liga i verden.

Lanserte ny fotballplan etter hett overgangsvindu. Da klubber igjen kunne kjøpe spillere vinteren 2016, jaktet Chelsea og Liverpool på Alex Teixeira fra ukrainske Sjakhtar Donetsk. 5. februar signerte 26-åringen fra Brasil for CSL-klubben Jiangsu Suning. Han kostet 50 millioner euro, ny asiatisk overgangsrekord. I løpet av knappe to måneder brukte klubbene på øverste nivå i Kina over 300 millioner euro på spillerkjøp, mer enn noen annen liga i verden, men overgangsrekorden sto kun til i sommer, da Shanghai SIPG kjøpte Hulk fra Zenit St. Petersburg for 55 millioner euro. Verdens øyne rettet seg mot Kina, som fikk sine 15 minutter i rampelyset. Ivrige etter å benytte seg av en ny opptur, slik de gjorde etter Asiamesterskapet året før, ble «Medium and Long-Term Plan of Chinese Football Development» lansert 12. april 2016.

Den nye planen viderefører målene 2015-planen presenterte, men er mer detaljrik. I 2015 ble det spekulert i at det var VM i 2034 Xi Jinping hadde i tankene da han snakket om sin drøm om at Kina skal kvalifisere seg til, være vertskap for og vinne et VM. Nå er det et uttalt mål at dette skal skje innen 2050.

Planen har også som mål at «to til tre kinesiske klubber skal være i toppen i Asia og verdenskjente», og kinesiske klubber oppfordres til å bli børsnoterte og fokusere på merkevarebygging. Planen vil også at kinesisk fotball skal vises på nett, at det skal utvikles flere fotballspill til mobil og lages flere filmer om fotball. Alt skal gjøres for å bygge den moderne fotballkulturen som Kina aldri har hatt.

Det viktigste målet til den nye planen er likevel å dempe forventningene som har vært i ferd med å bygge seg opp. Dette gjenspeiles i hvordan statlige medier omtaler kinesisk fotball.

Kina kvalifiserte seg til VM for første og hittil siste gang i 2002.

Det statlige nyhetsbyrået Xinhua News Agency har ved flere anledninger, også før den nye planen ble lansert, minnet om at kinesisk fotball er ute etter å starte på nytt fra et lavt nivå. I en artikkel fra februar skriver de at «Kina har slitt i fotball i mange tiår og har bare kvalifisert seg til ett VM-sluttspill, i 2002».

På samme vis erklærte Xinhua at 2015-planens ambisiøse mål til tross, så var 2015 et bittersøtt år for kinesisk fotball. Det kan 2016 også bli. Kina kvalifiserte seg i 2016 til tredje runde i VM-kvalifiseringen i Asia for første gang siden kvalifiseringen i 2002, men tok kun ett poeng på de to første kampene i tredje runde og ligger i skrivende stund på fjerdeplass i gruppe A.

De to beste lagene går direkte til VM i Russland i 2018, mens laget som blir nummer tre, må ut i playoff, først mot nummer tre i Gruppe B og så mot laget som blir nummer fire i VM-kvalifiseringen i Nord- og Mellom-Amerika. Play-off ser ut til å være Kinas beste håp. Shanghai SIPG og Shandong Luneng, klubbene som gikk lengst i AFC Champions League, turneringen der Guangzhou Evergrande er regjerende mestere, røk begge i kvartfinalen.

Flere mener den store pengebruken er knyttet til et ønske om å imponere Xi Jinping.

Klubber og landslag må samarbeide. Skal kinesisk fotball unngå flere bittersøte år, må klubbene og landslaget samarbeide de neste årene. Flere mener den store pengebruken er knyttet til et ønske om å imponere Xi Jinping. Den er trolig i like stor grad en konsekvens av at nivået på CSL må bli betydelig høyere hvis Kina skal nå sine uttalte VM-mål. CSL-klubbene kan kun ha fem utlendinger i troppen, hvorav én må være fra et land tilhørende det asiatiske fotballforbundet (AFC).

Klubbene kan bare ha fire utlendinger på banen samtidig, en regel CSL har adoptert fordi det er en regel som gjelder i alle internasjonale klubbturneringer i regi av AFC. Begrensningene fører ikke bare til at klubber punger ut for å sikre seg utenlandske spillere som virkelig kan utgjøre en forskjell på banen, men også til at det blir i klubbenes interesse å få frem flere og bedre kinesiske spillere. Klubbene kommer ikke til å få mindre penger å rutte med i årene som kommer.

Medieselskapet Ti’ao Power kjøpte i september 2015 rettighetene til å produsere og sende CSL-kamper de neste fem sesongene. De måtte ut med åtte milliarder yen, omtrent 10,7 milliarder kroner, en økning på svimlende 7,63 milliarder yen siden sist gang disse rettighetene ble solgt. Den enorme økningen betyr at det fremover vil dryppe mer penger på klubbene.

Klubbene bør bruke deler av pengene til å premiere spillere som tas ut på landslaget, sa Li Shuyi, som er administrerende visedirektør ved det tverrdepartementale kontoret for utviklingen av fotball i Kina, til Xinhua i april. Styreformannen i CSL, Ma Chengquan, har gitt forsikringer om at ligaen vil gjøre det den kan for å heve nivået på landslaget. Li Shuyi har også fremhevet viktigheten av å bygge opp et godt støtteapparat rundt landslaget. Kina har tilsynelatende alle de riktige verktøyene for å bli en god fotballnasjon.

Det store spørsmålet er om myndighetene vil klare å finne en balanse mellom konstruktive tiltak og plagsom innblanding, og om Kina vil klare å implementere de mange gode ideene som foreligger.

Når det kommer nye nedturer, som garantert vil komme, er det fare for at fristelsen vil bli for stor, og at Kinas «defekte system» igjen vil forhindre at Kina tar nye skritt. For som engelskmannen Rowan Simons lærte da han ankom Kina som utvekslingsstudent mot slutten av 1980-tallet:

I Kina kommer alt ovenfra og ned.