• Etniske skillelinjer Under Sovjetunionen sto det etniske mangfoldet i sentrum, mens den russiske dominansen ble tonet ned. I dag blomstrer den russiske nasjonalismen, og konflikten i Ukraina har forsterket tendensen. Kamper mellom ukrainske militære og prorussiske opprørere i Øst-Ukraina har tvunget mennesker på begge sider av konfliktlinjen til å forlate hjemmene sine. Flyktninger venter her foran en en bygning brukt som flyktningeleir drevet av prorussiske opprørere i sentrum av Donetsk, 4. august 2014. Foto: NTB SCANPIX

  • Feiret det etniske mangfoldet Under Sovjetunionen sto det etniske mangfoldet i sentrum, mens den russiske dominansen ble tonet ned.

  • Detaljert kartlegging Kartet viser de ulike etniske gruppenes utbredelse i 1941. Kart: WIKICOMMONS

  • Splittende nasjonalisme Både russisk og ukrainsk nasjonalisme er forsterket av konflikten i Ukraina. Her holder prorussiske demonstranter i Donetsk en plakat med teksten «Donbass er Russland», 31. mai. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Splittende nasjonalisme Både russisk og ukrainsk nasjonalisme er forsterket av konflikten i Ukraina. Her markerer ukrainere iført den tradisjonelle broderte skjorten, vysjyvanka, grunnlovsdagen 28. juni i Odessa. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Konfliktskapende symbolbruk Urinalene ved en populær restaurant i Lviv i Vest-Ukraina er prydet med bilder av Putin. Foto: NTB SCANPIX

  • Konfliktskapende symbolbruk På Krim-halvøya ble befolkningen oppfordret til 16. mars å velge mellom et nazistisk eller russisk Krim. Foto: NTB SCANPIX

Dominansens dilemma. Etniske russere i Sovjet, Russland – og Ukraina.

Dominansens dilemma. Etniske russere i Sovjet, Russland – og Ukraina.

Fra utgave: 8 / september 2014

Når Vladimir Putin annekterer Krim og støtter opprørere øst i Ukraina, hevder han å forsvare etniske russere og russiskspråklige som frykter for sine rettigheter og sine liv. Retorikken knytter an til det som gjerne kalles ‘det russiske spørsmål’: Spørsmålet om hvilken posisjon etniske russere skal ha i staten hvor de er i flertall, men som myndighetene like fullt definerer som multietnisk. 

Nasjonal blomstring – og undertrykkelse. ‘Det russiske spørsmål’ har preget Kremls nasjonalitetspolitikk helt siden Stalins Sovjet. Men måten Putin setter likhetstegn mellom den russiske stat og russisk etnisitet er ny. Tendensen kunne anes allerede da han første gang ble valgt til president, men den er blitt kraftig forsterket med konflikten i Ukraina.

På begynnelsen av 1930-tallet iverksatte Sovjetunionen en nasjonalitetspolitikk som historikeren Yuri Slezkine har kalt ‘den mest ekstravagante feiring av etnisk mangfold som noen stat noensinne hadde finansiert’. Det gamle russiske imperiet ble stykket opp i et stort antall administrative enheter, hvorav mange skulle være ‘hjemland’ for hver sin folkegruppe.

Etnografer utarbeidet samtidig en offisiell liste over anerkjente etniske grupper, og man innførte et obligatorisk identitetsdokument, innenrikspasset, hvor innehaveren måtte oppgi sin etnisitet (natsionalnost). Siden etnisitet var femte punkt i passet (og i mange andre offisielle dokumenter) ble det etter hvert bare kalt nettopp dét – pjatyj punkt.

Sovjetisk nasjonalitetspolitikk var motsetningsfylt fra første dag. Flere kulturer – spesielt mindre og antatt ‘progressive’ – ble aktivt stimulert, mens etnisk russisk assimilasjon og dominans ble motarbeidet. Men det var også under Stalin at flere millioner ukrainere døde i en i hvert fall delvis iscenesatt hungersnød, og flere folkegrupper, blant dem Krim-tatarene og tsjetsjenerne, ble deportert til Sibir og Sentral-Asia fordi de angivelig støttet Hitler-Tyskland.

Etter Stalin skiftet lederskapet til å ville fremelske et over-etnisk sovjetisk folk (sovjetskij narod) og fremme russisk språk. Den etniske oppdelingen av landet og andre sentrale elementer av nasjonalitetspolitikken ble likevel liggende fast.

‘Fastlåst’ etnisk tilhørighet. Den enkelte borger kunne ikke velge sin pass-nasjonalitet fritt. Om begge foreldrene var av samme etnisitet, så ble dette også barnets etnisitet. Om foreldrene hadde ulik etnisitet, måtte barnet velge én av de to. Trolig var det i Sovjetunionen millioner av borgere som regnet seg først og fremst som etniske russere, men som hadde en annen pass-identitet. Slik sett bidro nasjonalitetspolitikken til å hindre assimilasjon av mindre etniske grupper. Samtidig må ‘punkt fem’ hos andre ha opprettholdt en etnisk bevissthet som ikke alltid ellers ville vært der.

I Sovjetunionen, og senere i Russland, har enkelte kunnet høste fordeler ved å dokumentere tilhørighet til titulærbefolkningen i sine hjemregioner – basjkirer i den russiske delrepublikken Basjkortostan, og kalmyker i Kalmykija, for eksempel. Andre derimot har hatt færre muligheter på grunn av sin etnisitet. Folkelig vidd har beskrevet sistnevnte som invalidy pjatoj gruppy – ‘funksjonshemmede gruppe fem’.

I Sovjetunionen, og senere i Russland, har enkelte kunnet høste fordeler ved å dokumentere tilhørighet til titulærbefolkningen i sine hjemregioner. 

I Sovjetunionens siste år og senere har ‘punkt fem’ gjort det mulig for et stort antall minoritetsmedlemmer å emigrere. For eksempel har man med ‘jøde’ i passet enkelt kunne emigrere til Israel – mens det i 1970 bodde 817 000 jøder i dagens Russland, var tallet i 2010 bare 159 000. Tilsvarende har vært tilfellet for blant annet Volga-tyskere.

Etniske russere i det nye Russland. Vladimir Lenin hadde ment at etniske grupper måtte få blomstre kulturelt; siden ville de etter hvert nærme seg hverandre og til sist flyte sammen. Slik ville etnisitet og nasjonalisme på sikt svinne hen og bli borte.

Det som skjedde, var heller det motsatte: Da Sovjetunionen raknet i 1991, så var det langs sømmene som nasjonalitetspolitikken hadde trukket opp. Ett land ble til 15, og av disse hadde 14 vært sett som ’etniske hjemland’ for ett folk – tadsjiker, armenere, ukrainere, og så videre.

I Russland – det ene unntaket – førte unionens oppløsning til en intensivert diskusjon om hvilken posisjon etniske russere skulle ha i den multietniske staten. Samtidig fikk man en ny, stor utfordring: Hvilken rolle skulle Russland spille for de 25 millioner etniske russerne som nå plutselig befant seg utenfor Russlands grenser?

Jeltsin vektla mangfoldet. Valget Boris Jeltsin gjorde som Russlands første postsovjetiske president, var å fortsette å vektlegge landets etniske mangfold. Andelen av etniske russere i befolkningen var større i Russland enn den hadde vært i Sovjetunionen – 82 prosent mot 50 prosent – men samtidig var Russland fremdeles en multietnisk føderasjon.

På russisk har man to ord som begge oversettes til ’russisk’ på norsk: russkij og rossijskij. Det første er en etnisk/kulturell betegnelse, mens den andre er statlig/territoriell. En etnisk russer er russkij; Den russiske føderasjon heter Rossijskaja federatsija. Boris Jeltsin unngikk helst å bruke ordet russkij, og brukte i stedet rossijskij. Og han tok i bruk det inkluderende rossijanin (borger av Russland) som man sjelden hørte tidligere.

Boris Jeltsin unngikk helst å bruke ordet russkij, og brukte i stedet rossijskij. Og han tok i bruk det inkluderende rossijanin (borger av Russland) som man sjelden hørte tidligere.

I 1997 introduserte Jeltsin et nytt innenrikspass som ikke hadde noe punkt for etnisk tilhørighet. Det var et vesentlig brudd med 65 års sovjetisk politikk. Viktige pådrivere for endringen var liberale politikere og akademikere som ville styrke nettopp den statsborgerlige, allrussiske identiteten.

Putins ‘etniske’ patriotisme. Vladimir Putin har helt fra begynnelsen av vist mindre fintfølelse enn det Jeltsin gjorde i etniske spørsmål. Han har likestilt den russiske staten med det etnisk russiske flertallet på en ny måte, og han sier like gjerne russkij som rossijskij når han snakker om befolkningen og landets stolte historie. At Putin i dag fremstiller seg som forsvarer av etniske russere og russiskspråklige i Ukraina, er en naturlig forlengelse av denne linjen.

Trolig er strategiske motiver langt viktigere for Putin i konflikten med Ukraina enn etniske russeres og russisktalendes ve og vel. Men retorikken er like fullt viktig. På hjemmebane har den vunnet Putin svært stor støtte. I Vesten har antagelsen om at etniske russere og også andre russisktalende nærmest automatisk lengter etter å slutte seg til moderlandet, fått bred aksept, også blant dem som ellers ikke bifaller Putins linje overfor Ukraina. Når det vises til den høye andelen av etniske russere og russisktalende i Øst-Ukraina, er det ofte med en undertekst som antyder at denne delen av landet tross alt hører mer naturlig inn i Russland.

Russere identifiserer seg med Ukraina. Virkeligheten er mer komplisert enn som så. For det første er det i Ukraina ikke bare etniske russere, men også svært mange ukrainere, som har russisk som førstespråk. Mens rundt 20 prosent av Ukrainas befolkning er etniske russere, bruker nærmere halvparten russisk i dagligtale.

Ikke bare er det feil å anta at russisktalende automatisk ser Russland som sitt egentlige hjemland. Det er også feil å tro det samme om de etniske russerne.

Ikke bare er det feil å anta at russisktalende automatisk ser Russland som sitt egentlige hjemland. Det er også feil å tro det samme om de etniske russerne. 

Uavhengige meningsmålinger har dokumentert flertall for å fortsatt være del av Ukraina selv i de østlige regionene Donetsk og Luhansk, hvor konflikten har vært aller mest intens. Selv blant de etniske russerne – den antatt hardeste prorussiske kjernen – foretrekker et flertall Ukraina fremfor Russland.

Forandring på Krim. Også på Krim har uavhengig forskning antydet en utvikling i retning av økende identifikasjon med Ukraina. Oppfatningen av Krim som en putrende gryte av prorussisk separatisme har vært basert på foreldede data, hevder forskeren Ellie Knott. Blant hennes etnisk russiske informanter er det et stort flertall som ikke har følt seg diskriminert av Ukraina, og som har kunnet forsone sin etnisitet med det å leve i Ukraina.

Lojaliteten til Ukrainas etniske russere har vist seg å være mindre forutsigbar enn mange har antatt. Etnisk tilhørighet har ikke vært sett som så viktig, og mange har følt avstand til og tvilt på motivene til nasjonalistiske agitatorer. 

Væpnet konflikt som følger etniske linjer gjør gjerne at etnisk tilhørighet blir viktigere for flere. Det er kanskje også i ferd med å skje i Øst-Ukraina.

Men så langt gjelder fortsatt dette: Russland fremstiller seg som de etniske russernes forsvarer og kulturelle hjemland, men mange av dem har likevel kommet frem til at Ukraina, alt tatt i betraktning, er et bedre sted å være.

 

Kilder: Knott, Ellie (2014): «Not all ethnic Russians in Crimea have a political affinity with Moscow». blogs.lse.ac.uk/europpblog/category/authors/ellie-knott/

Simonsen, Sven Gunnar (1999): «Inheriting the Soviet Policy Toolbox: Russia's Dilemma Over Ascriptive Nationality», Europe-Asia Studies, nr. 6.

Simonsen, Sven Gunnar (2000): «Putin's Leadership Style: Ethnocentric Patriotism», Security Dialogue, nr. 3.

Slezkine, Yuri (1994): «The USSR as a Communal Apartment, or How a Socialist State Promoted Ethnic Particularism’», Slavic Review, nr. 2.