• Aggressiv Compact er et av tidsskriftene til det «nyhøyreradikale» intellektuelle miljøet i Tyskland, og kan vise til stigende opplagstall. Magasinet er del av en ny offentlighet, og fører en aggressiv stil. Dette er et miljø som i flere tiår har fristet en politisk skyggetilværelse, men som nå opptrer som politiske profitører på flyktningkrisen. På plakaten vanæres Angela Merkel som «menneskesmuglernes dronning». Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Varsko Robert Koall er sjefsdramaturg ved teateret Staatsschauspielhaus i Dresden: «I Dresden hører vi egentlig et varsko til resten av nasjonen», sier han. «Om dette skal være godt for noe, så må det være som en oppvåkning. Vi må bli mer differensierte i debatten, mindre nedlatende og foraktende.» Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Wirmer-flagget Et flagg som figurerer hyppig under Pegidas marsjer er det såkalte Wirmer-flagget. Joseph Wirmer var medlem av motstandsgruppen rundt Claus Graf Schenk von Stauffenberg som 20. juli 1944 forsøkte å ta livet av Adolf Hitler i et attentat. Flagget skulle erstatte hakekorset i et nytt Tyskland, var motstandsgruppens tanke, og har en strategisk funksjon hos Pegida-demonstrantene: Ved å distansere seg klart fra det tyske flagget, signaliserer fanebærerne at de er imot den bestående ordenen, men ikke nazister. Flagget kan minne om det norske, men er istedet rødt, gult og svart. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Brannstiftelser Dette huset i byen Tröglitz sørøst i Tyskland skulle gi husly til asylsøkere, men ble påtent av innvandringsfiendlige personer 4. april 2015. Tyskland har sett en markant økning i vold rettet mot flyktninger. Foto: NTB SCANPIX

  • Jernring Politiet slår en jernring rundt Pegida på Theaterplatz i Dresden. Her skuler en Pegida-tilhenger over mot motdemonstrasjonen. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Buchenwald Vandalismen mot den tidligere konsentrasjonsleiren Buchenwald har de siste par årene gått fra fornektelse av nazistenes forbrytelser til bekreftelse og forherligelse. Foto: NTB SCANPIX

  • «Demonkrati» Et av kjennetegnene ved Pegida er de mange kuriøse og hjemmesnekrede plakatene. Denne kvinnen ser ut til å mene at Tyskland styres av demoner. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

«Dunkel-deutschland».

«Dunkel-deutschland».

Fra utgave: 1 / januar 2016

Flyktningkrisen splitter tyskerne: uten hjelpen fra hundretusener av frivillige hadde håndteringen av flyktningstrømmen til Tyskland knapt vært mulig. Samtidig har «die asylkrise» åpnet døren til et politisk rom som til nå har vært no go-sone for de aller fleste: rommet ytterst til høyre.

Dresden, Tyskland. Det er mandag kveld og en lett bris trekker over Theaterplatz. De mange fanene får oppdrift – skydottene av sigarettrøyk likeså. Fra høyttalerne toner patos-fylt musikk. Folkemengden summer av forventning. Drøyt 5000 mennesker har trosset kulden og inntatt sentrum av den østtyske byen. Mandagen før var det 8000. På ettårsdagen i oktober mer enn 20 000, kanskje like mange som under Pegidas høydepunkt i januar i fjor.

Lutz Bachmann bestiger talerstolen. Summingen stilner. Mannen som høsten 2014 grunnla Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes – Pegida – snakker om «den klamme kulturelitens fortolkningsmonopol», om «nazi-kølla» som svinges mot de ikke-konforme. Bachmann får bifall og gir mikrofonen videre til en ungarsk gjestetaler:

Grensegjerdet landet bygget mot Serbia og Kroatia var nødvendig for at ungarerne skulle kunne «verne sin frihet og sin kultur» og for å beskytte landet mot «utplyndring», opplyser hun. Gjestetaleren viser til «løgnkampanjer» i ungarsk presse som vil få landsmennene hennes til å tro at majoriteten av tyskerne står bak Merkels «Wilkommenskultur». Nå rører det seg i mengden: «Lügenpresse!» roper en gruppe. «Merkel muss weg!» stemmer flere i. Applaus.

Det er 'oss'. Det er 'oss mot dem'. Mot makta, mot politikken, mot 'løgnpressen', mot asylflommen.

Når toget så setter seg i bevegelse, fanene folder seg helt ut, og musikken igjen løfter, da går det et sug gjennom mengden. Fellesskapsfølelsen setter inn. Det er 'oss'. Det er 'oss mot dem'. Mot makta, mot politikken, mot 'løgnpressen', mot asylflommen. Kveldens «spasertur», som Pegida-bevegelsen kaller opptoget gjennom sentrumsgatene i Dresden, kan begynne.

«Das Pack». Kurt, en pensjonert ingeniør fra Bischofswerda, en småby tre mil øst for Dresden, er en av deltagerne denne kvelden. Som reaksjon på flyktningkrisen, på belastningen den utgjør for hjembyen hans, på at kona er redd for å gå alene ute om kvelden, og datteren og barnebarna likeså. Hos frisøren, på butikken, overalt snakker man om de mange hundre asylsøkerne som er innlosjert i et nedlagt fabrikklokale. Folk er fortvilet.

«Dette går ikke lenger», sier Kurt. Da han var yrkesaktiv, bygget han industrianlegg rundt om i Europa og i USA. Siden den tyske gjenforeningen har han alltid stemt på CDU, Merkels parti, men nå er han rystet over politikken den tyske regjeringen fører, rystet over at Merkel tillater seg å «bestemme» over nabolandene i øst, land som vegrer seg mot flyktningstrømmen, land hvor han og kona har flere bekjente: «De tenker alle sammen som oss. For dem som styrer dette landet derimot …» – nå sitrer det i mannens stemme – «for dem er jeg pakk».

Om Kurt var i Sigmar Gabriels målgruppe eller ikke, det synes på hele mannen at han er dypt krenket over bemerkningen den tyske næringsministeren og visekansleren lot falle i forbindelse med en kaotisk og utartende anti-asyl-demonstrasjon utenfor Dresden i august. Konsekvensen den pensjonerte ingeniøren trekker av det hele? Ved neste forbundsdagsvalg kommer han til å stemme på et parti som vil forandre systemet «fra grunnen av», forsikrer han.

«Det handler om en dyptgripende forkastelse av hele den nåværende offentlige orden.» Werner Patzelt, professor i statsvitenskap ved Technische Universität Dresden

Ifølge Werner Patzelt, professor i statsvitenskap ved Technische Universität Dresden, utgjør «opprørte borgere» den overveiende andelen av Pegidas tilhengere og av deltagerne på lignende demonstrasjoner i regi av andre arrangører med ulik radikalitetsgrad rundt om i Tyskland. Ikke bare avviser de innvandrings- og integrasjonspolitikken, de er «avgrunnsdypt opprørt» over den politiske klassen, mediene og det politiske system i sin helhet, observerer han.

«Det handler om en dyptgripende forkastelse av hele den nåværende offentlige orden».

Pegida & co. sidestiller gjerne dagens system med mye av det som karakteriserte det senere DDR, samtidig som de kjennetegnes av en beundring for autoritære og nasjonalistiske politikere som Vladimir Putin og Ungarns statsminister Victor Órban.

Partipolitisk gevinst. Det var ikke bare bekymringene og misnøyen til de mange som sympatiserte med Pegida i begynnelsen som gjorde at bevegelsen begynte å vokse. Den tyske offentlighetens håndtering av demonstrasjonene gjorde også sitt, mener Patzelt: En blanding av å «skremme bort, skjenne på og tie ihjel», preget politikkens og medienes første møte med Pegida.

En blanding av å «skremme bort, skjenne på og tie ihjel», preget politikkens og medienes første møte med Pegida.

Dessuten har landets politiske ledelse tråkket over retorisk, mener professoren. Ikke bare Sigmar Gabriels snakk om «pakk» var et feiltrinn, også forbundspresident Joachim Gauck snublet da han begynte å snakke om «Dunkeldeutschland».

«Det var en stor politisk feil», sier Patzelt om det ellers taleføre statsoverhodets beskrivelse av fremmedfrykten som har mørklagt sinnene i deler av befolkningen. I sin nyttårstale for et år siden utrustet dessuten Angela Merkel de samme menneskene med «kulde og hat i hjertet». Det traff mange.

Også den langvarige regjeringsstriden om retningen på den tyske asylpolitikken har fyrt opp under politikerforakten. Den politiske gevinsten av flyktningkrisen er det ett parti som ligger an til å høste: Alternative für Deutschland. Partiet som opprinnelig hadde som mål å avskaffe euroen, men som etter en intern splittelse i fjor vendte fokuset mot asylspørsmålet, er tilsynelatende ikke til å bremse bare det unngår å spenne ben på seg selv.

«Blir de ikke altfor radikale, kan de få solid støtte basert på dilemmaene forbundet med innvandringspolitikken vår», sier professoren og mener at store deler av CDU-velgerne, særlig de nasjonalkonservative miljøene som føler ar de har blitt politisk hjemløse under Merkels formannskap, allerede er AfD-seddelen klar. Ved delstatsvalget i Sachsen, der Dresden er hovedstad, fikk AfD og andre partier godt ute til høyre tilsammen 15 prosent av stemmene i 2014.

Bred sympati. Ifølge professor Patzelt er det primært en liten kulturelite dominert av vesttyskere som mest virkningsfullt organiserer seg mot Pegida i Dresden. En av dem er Robert Koall, sjefsdramaturgen ved teateret Staatsschauspielhaus, en institusjon som gjennom sitt valg av repertoar tar klar stilling mot Pegida-bevegelsen. «Jeg begriper ikke hvorfor Pegida får lov, mandag etter mandag, å bruke denne plassen», sier han på balkongen utenfor sitt kontor og titter bort på Theaterplatz et par steinkast unna. Koall er ikke i tvil om at grunnen må være den at mange beslutningstagere i politikk og forvaltning egentlig sympatiserer med Pegida.

«Selv den 9. november!», sier han og tar seg til hodet. Datoen som markerer Krystallnatten (den landsomfattende pogromen i 1938, da jødiske forretninger, hjem og synagoger ble rasert i regi av nazistene) hadde initiativet «Herz statt Hetze» («Hjerte i stedet for hetsing») søkt om å få holde en minnemarkering på Theaterplatz, men fått avslag på grunn av Pegida. På denne av alle dager fant Pegidas talskvinne Tatjana Festerling det for godt å erklære det tyske skyldkomplekset etter nazitiden for «offisielt opphevet».

«Heretter bærer vi altså ingen skyld lenger?», spør Koall. Ordene rekker ikke lenger til for dramaturgen. Han lar kroppsspråket tale, en vemmelsesgest farer over ansiktet hans.

Theaterplatz var en av de første stedene i Dresden hvor nazistene marsjerte, forteller han, en av de første plassene i Nazi-Tyskland som ble oppkalt etter Adolf Hitler.

Ryktet. En annen kulturinstitusjon som tar stilling i kampen mot Pegida, er Staatskapelle Dresden, et av Tysklands og Europas mest anerkjente symfoniorkestre. De opptrer til vanlig i Semperoper, byens ikoniske operahus som ligger midt på Theaterplatz.

«Å dele, det blir fremtidens store kunst». Tekst som fremvises på storskjermen utenfor Dresdens operahus

«Vi satte den opp i oktober», sier Julius Rönnebeck og peker opp på storskjermen som vender seg mot plassen og som under Pegidas samlinger forkynner at operaen ikke er en «kulisse for fremmedhat». Ellers i uken viser orkestermusikeren og de andre ansatte på huset, enkeltvis eller i mindre grupper, ansikt på skjermen, ledsaget av fyndord som utfordrer Pegida-diskursen. Akkurat nå: «Å dele, det blir fremtidens store kunst».

Rönnebeck forteller om et konserthus under beleiring. «Før sto de langt opp på trappene våre», sier han. Konsertbesøkere kom seg knapt inn, de måtte albue seg frem. Nå har politiet begynt å sperre av ti meter fra. Det er en fattig trøst:

«Det er selvfølgelig svært beklemmende å gå til forestilling og måtte høre ti tusen demonstranter rope ‘motstand! motstand!’ eller ‘Merkel til Sibir, Putin til Berlin!’».

Hornisten har på vei til mandagskonsertene kunnet følge Pegida på nært hold, lese bisarre budskap på plakatene, overhøre samtaler.

«Det er som om de mangler den skranken i hodet som regulerer hvor langt du kan tenke, og hvor langt du kan gå i dine ytringer før tabuet begynner», sier han.

Radikalisering. Også skranken som skiller ord fra handling har falt i manges hoder.

«Antallet rasistisk motiverte voldshandlinger har steget enormt i løpet av året», sier Michael Nattke.

I 2015 ble det registrert rundt 600 anslag mot asylmottak og flyktninger i Tyskland. I 2014 var tallet 177, i 2013 55. Mannen som i mange år har drevet rådgivning i lokalmiljøer under press fra høyreekstreme, mener protestbevegelsen i Dresdens gater har et medansvar for slike statistikker: «Pegida fungerer som et utløsende moment på voldsberedte nynazister», sier han.

«De tenker at ‘det er nå det skjer, det er nå vi må handle’.» Da blir asylmottak påtent, vindusruter knust, mørkhudede angrepet – eller politikere. Mange mente at Pegida hadde «vært med på å stikke» da Kölns borgermester ble alvorlig skadet i et asylpolitisk motivert knivattentat i oktober.

For Pegida har utvidet diskursen for temaer som før hadde reservatkarakter, mener Nattke.

«Å si at man ikke vil ha flyktninger i Tyskland, det kunne man til nå bare gjøre i begrensede kretser uten å bli irettesatt. Nå kan man si det høyt og åpent, og dette ansvaret er ikke arrangørene seg bevisst».

Kjenneren av det nynazistiske miljøet i Sachsen påpeker at det oftest er et firesifret antall organiserte nynazister med i Pegida-opptogene:

«De tar på ingen måte regi, men det er heller ikke slik at de andre demonstrasjonsdeltagerne opplever det som et problem å marsjere sammen med dem», sier han om det mange mener er det største problemet med Pegida. Opprørte borgere tar så å si nynazistene med på kjøpet når de går i samme tog som dem.

Pegida og mobiliseringen rundt flyktningdebatten har dessuten ført til at forskjellige høyreekstreme miljøer som før holdt seg hver for seg, nå for første gang finner sammen. De såkalte «ny-høyreradikale», et intellektuelt miljø rundt ukeavisen Junge Freiheit og et par andre relativt ytterliggående tidsskrifter med økende opplagstall, har her en scenestiftende funksjon.

Det er de som leverer den ideologiske overbygningen til Tysklands nye politiske rom, mener Alexander Häusler, førsteamanuensis ved forskningssenteret for høyreekstremisme ved Hochschule Düsseldorf. Miljøet både speiler og stimulerer en utvikling som holdningsforskeren lenge har identifisert:

«Vi har helt entydig med autoritære og antidemokratiske strømninger i det tyske samfunnet å gjøre», sier han. «Nå har disse forestillingene fått et reelt anker».

Pegida er den ene kroken på ankeret; det «revolusjonerende moment», den synlige «kritiske masse». Den andre kroken er partiet AfD, som har gitt de nevnte ideologene en parlamentarisk arm, så langt i fire delstatsforsamlinger – etter forbundsdagsvalget neste år kanskje også på landsbasis.

Lokal motstand. Mens Pegida tiltrekker seg de tyske medienes søkelys foran den vakre kulissen på Theaterplatz, er det mer stille rundt de mange såkalte «borgerinitiativene» ute i Tysklands kommuner. Noen av dem har navn som minner om heimevern eller borgervern, andre er mer nøkterne og sier bare «nei til» det lokale asylmottaket. Påfallende ofte holder partiet AfD appell sammen med dem, som for eksempel i småbyen Heidenau utenfor Dresden.

Blind på høyre øye?

Antallet rasistisk motiverte overgrep fra høyreekstreme i Tyskland har steget kraftig de siste par årene. Tysk etterretning har 384 islamistiske ekstremister på sin liste over personer de holder et spesielt øye med, og bare 16 nynazister.

Kilde: Der Spiegel.

I en pølsebodlignende kasse, plassert på en tilhenger, har kveldens talere tatt plass. De snaut hundre oppmøtte denne råkalde mandagskvelden får erfare at det er forskjell på et lands «folk» og et lands «befolkning», at problemet er islam, at det er «oss det avhenger av», og at ansvaret for det asylpolitiske uføret ligger hos en uhellig allianse av vesttyske 68-ere og gamle «betonghoder» fra DDR:

Flyktningene har ingenting i Heidenau og i Tyskland å gjøre, er den klare beskjeden. Det var i Heidenau Sigmar Gabriel kalte antiasyl-demonstrantene for «pakk», etter at de hadde forsøkt å hindre en gruppe nyankomne asylsøkere fra å ta plass i et nedlagt næringsbygg og etter at de hadde skjelt ut Angela Merkel under hennes besøk på stedet.

«Europa trenger en sterk fører. En Putin.» Kneipegjest i Heidenau utenfor Dresden.

På en lokal kneipe holder noen av de oppmøtte kveldens tema gående: «Europa befinner seg i krig», mener en mann i begynnelsen av åttiårene. «Flyktningene er et mektig våpen», lar han en konspirasjonsteori gi dekning for. «Europa trenger en sterk fører. En Putin», foreslår sidemannen.

Så dette er Dunkeldeutschland? To menn setter seg ved nabobordet. Mon tro om de også føler seg truffet av forbundspresidentens ord? Mennene i 30-årene hever de velfylte ølglassene sine til skål. «Vi er også dunkeldeutsche», konstaterer de. For kneipegjestene her i Heidenau er begrepet blitt et hederstegn. «Pakk» også.

Det er ett av mange signaler på at den tyske asyldebatten er på galt spor.