• Hjemmets lune favn Sverige, 1950-tallet. Foto: KARL HEINZ HERNRIED/NORDISKA MUSEET 

  • Liv på vent Fyktninger ankommer Malmö. 6. desember 2015. Foto: MONICA STRØMDAHL, AFTENPOSTEN

  • Familien samlet rundt middagsbordet Sverige, 1960-tallet. Foto: KARL ERIK GRANATH/NORDISKA MUSEET 

  • Familier på flukt Fra et mottaksrom for flyktninger i Malmö, 7. desember 2015. Foto: MONICA STRØMDAHL, AFTENPOSTEN

  • Rengjøring av «folkhemmet» Sverige, 1960-tallet.  Foto: KARL ERIK GRANATH/NORDISKA MUSEET 

  • Sinne i forstedene Brannmannskaper slukker en av flere branner i parkerte biler ulike steder i Malmö, 15. august 2016. Foto: JOHAN NILSSON, TT/ NTB SCANPIX

Et folkhem i krise.

Et folkhem i krise.

Fra utgave: 3 / mars 2017

En uro hjemsøker Sverige. Det rives og slites i den sosiale kontrakten fra både høyre og venstre. Står den svenske velferdsmodellen for fall? Seks rom i den svenske velferdsdebatten.

1. Södermalm, Stockholm.

Gunnarssons konditori på Götgatan. Her går det tilsynelatende ubekymret unna på kaffebröd og tårtor, og det eldre klientellet oppfører seg rolig og behersket. Likevel skal man ikke lese langt i en av de mest solgte bøkene i Sverige hittil i år, før man værer uroen.

«Man blir urolig for hvordan velferdssamfunnet overhodet skal kunne leve videre», skriver forfatteren Lars Åberg allerede på side to av boken «Framtidsstaden – om Sverige imorgon blir som Malmö i dag, hur blir Sverige då?»

Den eldre, hvithårede journalisten glir ubemerket inn i konditoriomgivelsene. Det samme, i det skjulte, gjør kanskje også hans tanker om den svenske flyktningdebatten.

Fakta

Folkhemmet.

// Et politisk begrep som ble brukt av sosialdemokrater for å beskrive en samfunnsvisjon. Begrepet fikk sin utbredelse etter at Socialdemokraternas leder Per Albin Hansson (bildet) benyttet det i en berømt tale til Riksdagen i 1928, fire år før han ble svensk statsminister i en periode på 14 år.

// I dag brukes uttrykket som en beskrivelse av en tid og epoke i Sverige som startet på 1930-tallet og sluttet midt på 1960-tallet, og som en metafor for den svenske velferdsstaten.

 

Flyktningstrømmen.

// Over en million flyktninger og andre migranter tok sjøveien til Europa i 2015, den største flyktningstrømmen siden annen verdenskrig. 

// De største gruppene var mennesker på flukt fra konflikter i Syria, Afghanistan, Irak og afrikanske land, men mange var også økonomiske flyktninger.

// 162 877 personer søkte asyl i Sverige i 2015. Av disse var 70 384 barn. Til sammenligning søkte 31 145 personer asyl i Norge.

// 24. november 2015 innførte Sverige en betydelig innstramming i form av gjeninnføring av ID-kontroll på alle grenser, midlertidig asyl, og strengere regler for familiegjenforening. Sverige gikk fra å ha noen av de mest liberale asylreglene i EU, til noen av de strengeste.

// I 2016 søkte 28 939 personer asyl i Sverige (3460 i Norge).

// I 2016 behandlet Migrationsverket 111 979 asylsøknader, og av disse fikk 67 258 innvilget opphold.

Kilde: Aftenposten, Migrationsverket

 

«Frem til regjeringen omgjorde sin politikk høsten 2015, var alle enige om at innvandringen kun skulle beskrives positivt», sier han. «Og nå løper veldig mange i motsatt retning. Det kom en plutselig innsikt om at vi jo må ta vare på disse menneskene også. Det er ikke nok at de bare får komme hit. Noe må skje etterpå. Det var det kanskje ikke så mange som hadde tenkt på.»

Opphavet til Åbergs uro er altså Malmö, byen som har en tredjedel utenlandsfødte innbyggere. Tas andre generasjon innvandrere med, er byen oppe i 45 prosent. I sin dybdebeskrivelse av tilstanden i Sveriges tredje største by beskriver forfatteren tidvis «det velbekjentes sammenbrudd».

«Det finnes åpenbare områder der institusjonene ikke lenger fungerer», sier han. «Politiet er det beste eksempelet, med en svært lav oppklaringsgrad. Skolen har også mange dårlig erfaring med. Det er mye bråk og mye dårlig undervisning. Og nå har Malmö et kjempeproblem: Med de nye flyktningene som vil tilfalle kommunen i løpet av de neste årene, trenger byen rundt halvparten av alle nyutdannede lærere i hele landet.»

Den største bekymringen i boken er den dype splittelsen som løper mellom byens vestre og østre del: Mellom den nye globaliserte kunnskapsbyen bygget på gammel verftsgrunn i og rundt Västra Hamnen og den høye konsentrasjonen av arbeidsløshet og lavt utdannede innvandrere i forsteder som Rosengård.

Arbeidsløsheten i Malmö er allerede dobbelt så høy som i resten av landet, og med den store tilstrømmingen asyl-søkere i 2015 er det forventet at andelen arbeidsløse med ikke-europeisk bakgrunn vil øke kraftig i årene fremover.

«Malmö er et godt eksempel på at politikerne ikke har villet snakke om de sosiale konsekvensene av segregeringen som har økt over lang tid», sier Åberg. «Man har fått minst to byer i byen når det gjelder økonomi og sosiale vilkår. Nå er det så mange som lever på sosialbidrag i Malmö at man skaper et alternativt samfunn. Og det skaper masse mistillit. De som jobber og betaler skatt, blir mer og mer forbannet.»

2. Lund, Skåne.

En filial av Espresso House ved togstasjonen i universitetsbyen rett utenfor Malmö. Den liberale sosialøkonomen Andreas Bergh legger ut om hvordan Sverige kan løse den uheldige kombinasjonen av å ha størst andel mottatte flyktninger i OECD og samtidig det største spriket i sysselsettingsgrad mellom innfødte og utenlandsk fødte borgere.

«Vi har få muligheter for dem som ikke har en tilstrekkelig høy utdanning til å konkurrere seg inn på arbeidsmarkedet», konstaterer han. «Men å legge til rette for dette vil føre til økte ulikheter. Det er den andre siden av medaljen.»

Bergh mener løsningen for Sverige er å bevege seg mer i retning av en britisk modell med lavere begynnerlønninger, større kontraktsfrihet og oppmykning av det lovverket som i Sverige i dag gir høy beskyttelse av de fast ansatte. Med den økte flyktninginnvandringen må landet nå, slik Bergh ser det, akseptere betydelig større lønnsforskjeller. Alternativet er et enda større utenforskap i byer som Malmö.

«Om vi ikke lar det vokse frem enkle, lavere betalte jobber, så kommer veldig mange til å havne på sosialbidrag som også kommer til å være lave», sier han. «Så selv om lønnsspredningen da vil være mindre, vil inntektsfordelingen inkludert alle de som mottar bidrag uansett sørge for større ulikhet. Så det sosialt homogene Sverige har vi allerede lagt bak oss.»

I sin bok «Den kapitalistiske velferdsstaten» beskriver Bergh hvordan den økonomiske reformprosessen som fant sted i Sverige etter den økonomiske krisen tidlig på 1990-tallet, var et konsensusprosjekt på tvers av de to politiske blokkene. Det var langt på vei enighet om å konkurranseutsette offentlig sektor, få ned kostnadene på de sosiale ytelsene og slanke statsgjelden. Men med den sterke innvandringen av lavt utdannende flyktninger, støter man nå mot den svenske modellens harde kjerne: Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet.

«Fagforeningene vil ikke at de nyankomne skal kunne presse ned lønningene», konstaterer han. «Arbeidsgiverne ville likt billigere arbeidskraft, men de kolliderer da mot fagbevegelsen. Og fra næringslivets perspektiv er det ikke så mye å vinne på å drive igjennom noe som vil gjøre fagbevegelsen svært forbannet. For i dag kan de få igjennom veldig tilbakeholdne lønnskrav generelt sett.»

Bergh mener Sverige paradoksalt nok er i en «for god» finansiell situasjon etter reformene på 1990-tallet til at «forandringstrykket» nå er stort nok til å motivere nødvendige reformer.

«Det man gjør i form av 'snabbspor' inn i arbeidslivet, raskere godkjenning av utenlandske eksamener og oppretting av praksisplasser, er jo heller ikke dårlig», sier han om noen av regjeringens tiltak. «Det kommer til å gi mange mennesker jobb. Det etableres også arbeidsplasser i statsforvaltningen, og enkelte bedrifter tar ansvar og sier de vil ansette flyktninger. Dette er tilstrekkelig bra til at det ikke vil tvinge frem noen drastiske forandringer av den svenske modellen.»

Han er likevel klar på at det egentlig kun er et systemskifte som vil kunne redde Sverige ut av utenforskapsfellen. Dette var også et sentralt tema på høyresiden i svensk politikk på 1990-tallet da den forrige store innvandringsbølgen fra Balkan traff landet. Konsekvensen av å holde tilbake liberaliseringsreformer innenfor arbeidsmarkedet og det store kommunale boligmarkedet i Sverige, er ifølge økonomen mer av det samme.

«Det vil fortsatt være debatter om problemområdene i Malmö, om Hamarkullen i Göteborg og sannsynligvis også om den økende kriminaliteten i et stadig mer segregert Sverige. Det er det mest sannsynlige scenariet i dag.»

3. Stockholm Centralstasjon.

Jacobs Kafé. En forsinket Joakim Palme setter seg etter å ha kommet stormende inn de åpne dørene ut mot den travle toghallen. I bråket fra kaffemaskinen og spor-annonseringene er vi snart inne i en diskusjon rundt muligheten for en tredje vei mellom de to ulikhetenes scenario som Bergh la frem. Palmes stemme fremstår som et rolig nav i den støyende debatten.

«Det å deregulere og senke lønninger for å få opp syssel-settingen, er definitivt å bevege seg over i en annen samfunnsmodell», sier han. «Har man en heltidsjobb i Sverige, så er man ikke fattig, men i mange andre land snakker man om 'the working poor'. Det er risikoen med å avregulere og si at helt nye vilkår skal gjelde, og at man skal skape en helt ny type av permanente jobber.»

Ifølge Palme, som er statsviter og sosiolog og professor ved Uppsala Universitet, er det fullt mulig å redde den svenske velferdsmodellen innenfor dagens rammer. Han snakker om midlertidige lønnsreduksjoner innen enkelte sektorer og subsidierte førstegangsjobber for innvandrere. «Det er svært forskjellige typer tilpasninger man må få til avhengig av om det er snakk om servicenæringen eller produksjonsindustrien», sier han og mener dette kan fremforhandles gjennom kollektive avtaler på sektornivå.

«Fagforeningene må gi noe, men også arbeidsgiverne må si seg enige i at det ikke er snakk om en permanent lønnsreduksjon eller et lavere nivå for alle, men at det er snakk om å skape vinnere på sikt slik at man ikke får en ny underklasse.»

Samtidig er Palme opptatt av at Europa må finne legale løsninger for såkalte tredjelandsborgere som ønsker å komme for å jobbe. Han mener Sverige har vært ganske fremsynte i dette spørsmålet og viser til en lov av 2008 som har gjort det mulig for arbeidsgivere å hente inn arbeidere fra land utenfor Europa, først for to ganger to år, men i teorien også permanent.

«Sverige har ikke brutt sammen av den grunn», sier han. «Det har gått fra å være noen tusen til å bli noen titalls tusen på årsbasis. Det synes på ingen måte å ha rasert den svenske modellen.»

Ordningen har vel å merke hatt sine problemer, blant annet med arbeidsgivere som grovt har utnyttet sin makt over den billige arbeidskraften. Likevel mener Palme dette er veien å gå for å hindre at arbeidsinnvandrerne tar de ulovlige veiene gjennom Europa.

«Man må finne måter å regulere innvandringen på som hindrer de verste avartene, både for migrantene og for oss», sier han. «Og også for de landene som de forlater som er fattige og i elendig forfatning.»

Som styremedlem i Olaf Palmes Minnefond, representerer Joakim Palme på mange måter sosialdemokratiets dype internasjonalistiske samvittighet. Samtidig har han offisielt innehatt rollen som velferdsstatens verge da han på 2000-tallet ledet en utredning for å kartlegge hva som sto igjen av den svenske velferdsstaten etter de dype reformene på 1990-tallet.

«Hadde noen spurt meg i 1991 om [den svenske] samfunnsmodellen kunne overleve med 200 milliarder i underskudd på statsbudsjettet og med en økende gjeld som ble fulgt av økte skatter, kutt i alle kommuner, en senkning av alle de sosiale bidragene og på toppen av dette alle innvandrerne fra Balkan, da ville jeg vært svært usikker», oppsummerer han.

«Men i ettertid har det vist seg at det gikk. Det første tiåret på 2000-tallet var jo også ganske dramatisk med mange innflyttere fra Irak. Og Sverige falt ikke sammen på grunn av det heller. Nå har vi rekordstor vekst og riktig hyggelige statsfinanser. Det er vanskelig å være alarmistisk når man ser på dette større perspektivet.»

For Palme utgjør de økonomiske liberalistene en større trussel mot den svenske modellen enn innvandrerne. Likevel underslår han ikke at når Sverige i dag er mer av et innvandrerland enn USA, er det naturlig at mange føler seg fremmedgjorte og urolige. «Det finnes en hel del gode grunner til å være urolig», medgir han. «Men det er også mange grunner til å se på fordelene som dette kan føre med seg.»

4. Norrmalm, Stockholm.

Et lite rom i en sidebygning til Handelshögskolan. Bak en enkelt pult med to dataskjermer sitter en sosialøkonom som ikke er redd for å være alarmistisk. På bordet ligger et rykende ferskt eksemplar av «Massutmaning – Ekonomisk politik mot utanförskap och antisocialt beteende», en bok som få dager senere gikk til topps på bestselgerlistene i Sverige.

Mellom permene leverer Tino Sanandaji blant annet skyts mot den typen demografiske langtidsstudier som hevder at innvandring på lengre sikt gir økonomisk gevinst for Sverige, siden det dramatisk øker antallet som er i arbeidsfør alder, og dermed antallet som vil være med på å betale regningen når store nye pensjonistkull begynner å bli kostbare for kommunene i løpet av det neste tiåret.

«Ingen demografiske modeller som tar hensyn til at inn-vandrere jobber og tjener mindre enn innenriksfødte, kommer frem til at det gir økonomisk gevinst», kontrer han. «Inntektsunderskuddet er større enn de demografiske fordelene og har vært det i 20 til 30 år. Om ikke det forandres, så strekker ikke demografien til.»

Sanandajis bok presenterer blant annet statistiske data om yrkesaktivitets- og lønnsnivå blant innvandrere de siste tiårene. For dem som er født utenfor Europa, er de kalde fakta at rundt 53 prosent i arbeidsfør alder hadde jobb i 2015, og at de tjente 50 prosent mindre enn de innenriksfødte. At flyktningregnskapet skal gi tilskudd til statsfinansene basert på dagens arbeidsmarkedssituasjon, avfeier Sanandaji med referanse til en undersøkelse i regi av Den svenske pensjonsmyndigheten.

«Om det kommer 100 000 flyktninger, vil pensjonsutgift-ene om 50 til 60 år øke med 150 milliarder, mens lønningene vil styrke pensjonssystemet med 70 milliarder», hevder han. «Det blir en nettokostnad på 80 milliarder kroner eller 800 000 pr. flyktning.»

En av Sanadajis tabeller viser også en oversikt over ned-gangen i inntektene til de største innvandrerkommunene i Sverige. «Den kommunale skattebasen har erodert med mellom 10 og 15 prosent i disse kommunene de siste to tiårene», sier han og viser i boken til at for eksempel Malmö må få 5 av kommunebudsjettets 17 milliarder kroner i utgjevningsbidrag fra staten. «Det interessante er at bare en femtedel av kost-nadene forbundet med innvandring i Sverige er knyttet til større sosiale kostnader. Resten er en følge av at det svekker skattekraften. Det betyr ikke at velferden kollapser. Den vil til en viss grad undergraves, men i 2025 vil Sverige stadig ha et velferdssystem.»

Sanandaji beskriver selv sin bok som først og fremst en oppsummering av den forskning som har funnet sted rundt effektene av innvandring på velferdsstaten Sverige. Veldig få av referansene er ifølge ham selv nye for offentligheten.

«Det gjelder kanskje bare koblingen mellom innvandring og forbrytelser, for der har tabuet vært så sterkt», sier han.

«Men statistikken finnes, og tidvis publiseres den. En studie fra fengselsmyndighetene anslår for eksempel at blant andelen langtidsdømte, er 53 prosent født utenfor landet. Ingen andre har referert denne rapporten tidligere.»

I boken viser sosialøkonomen også til en politirapport som kartlegger 53 kriminelt utsatte områder i Sverige. Enkelte av dem er det han tenderer mot å kalle «no go-zones».

«Vi har områder i Malmö der mordraten nærmer seg snittet i USA», sier han. «Det var 23 drap i Norge i 2015, vi hadde 112 drap, nesten halvparten av dem i disse små områdene. Antallet skyteepisoder har aldri vært høyere, antallet bilbranner har aldri vært høyere. Det skaper en veldig negativ psyke. Det blir en ghettoisering og ender med store samfunnskostnader, kanskje større enn den direkte kostnaden knyttet til segreger-ingen på arbeidsmarkedet.»

Sanandaji er samtidig rask med å legge en del av skylden for denne utviklingen på svensk kultur:

«Terskelen for white flight i Sverige er 3 til 4 prosent ikke-europeiske innvandrere. Da begynner folk å flytte fra et nabolag», sier han. «Det er en lavere terskel enn i USA. En annen undersøkelse viser at 80 prosent av etniske svensker oppgir at de aldri eller sjelden omgås ikke-europeiske innvandrere. Det er noe i kulturen som er stengt. Det er ’de ensamma stugernas folk’ som Vilhelm Moberg uttrykte det.»

Mot slutten av boken fristes Sanandaji også ut på glattisen med noen alternative forslag til Sveriges flyktningpolitikk, som han for øvrig kaller en form for «irrasjonell humanisme». Ikke alle forslagene er akkurat ukontroversielle.

Han foreslår for eksempel å gi 300 000 kroner til flyktningene for å reise tilbake til sitt hjemland, mens et annet forslag dreier seg om en mulig subsidiering av middelinntektsland som India, Indonesia, Brasil, Marokko og Malaysia, som ifølge forfatteren kan ta imot og integrere store mengder flyktninger på en bedre måte enn Sverige.

Om noen tør ta tak i disse forslagene, gjenstår å se, men Sanandaji vil uansett med sine statistiske data forventelig få kritikk for å gi argumentativ skyts til Sverigedemokraterna.

«Hadde folk bare sagt disse tingene før, så hadde det ikke vært så mye misnøye som SD har kunnet vokse seg store på», innvender han. «Og om det jeg sier er korrekt, men er blitt tabubelagt, så lar man SD monopolisere sannheten, hvilket jo er veldig uheldig.» 

5. Södermalm, Stockholm.

Et trangt professorværelse i enden av en korridor ved Ersta Sköndal Högskola. I den over tre meter høye, breddfulle bokhyllen står blant annet den klassiske samfunnsanalysen «Är svensken människa». Forfatteren selv ligger godt tilbakelent i kontorstolen og gestikulerer med sin gullringbeslåtte venstrehånd.

«Du har to dominerende stemmer som begge har under-vurdert nasjonalstaten», sier Lars Trägårdh om den unike situasjonen som oppsto da både høyre- og venstresiden i svensk politikk for en kort tid syntes å ønske fri innvandring til landet. «På den ene siden sto utopien om det globale markedssamfunnet, på den andre ’menneskerettighets-

venstre’ som har investert veldig mye i en ny form for idealisme etter sosialismens kollaps, en ny sekulær religion koblet opp mot FNs konvensjoner. Så du fikk en perfekt storm i relasjon til nasjonalstaten som på sin side ble forbundet med noe negativt, med fremmedfiendtlighet og grenser.»

Men nå er også Sverige i ferd med å bli innhentet av en internasjonal trend som synes å vende seg mot disse over-nasjonale tendensene.

«Demokratiet finnes egentlig bare i nasjonalstatene», understreker Trägårdh. «Da spiller det ikke noen rolle at globaliseringen har hatt sine positive effekter internasjonalt. Det betyr også at vi må ta staten på alvor. Vi må forstå at det finnes samfunnskontrakter, og at det er fullt ut legitimt.»

At denne innsikten skulle gå i glemmeboken også i det sosialdemokratiske partiet som i sin tid ga innhold til ideen om folkhemmet, finner historieprofessoren spesielt merkelig.

«Sosialdemokratene var på 1930-tallet ekstremt dyktige på å dyrke frem det vi kan kalle en venstre-nasjonalisme i Sverige», påpeker han. «De hadde en klar forestilling om at Sverige var et folk, en nasjonalstat som bygde på en tradisjon for frihet og demokrati, hvilket ikke minst var en virksom vaksine mot datidens totalitære tendenser. I dag er de svært forvirret på dette punktet. Det er mer sexy å være postnasjonal.»  

For tiden er det Sverigedemokraterna (SD) som på sitt vis fyller dette vakuumet og som ifølge Trägårdh antagelig har den beste forståelsen av hva som skjer rundt om i landet. Samtidig er de primært et symptom, og dét av den alvorlige sorten.

«Den spesielle fordelen de nordiske landene har, sammen-lignet med alle andre land i verden, er tilliten til institusjonene og til medborgere. Det har muliggjort lave transaksjonskost-nader som vi har kunnet investere i velferdsordningene», sier Trägårdh. «Sverigedemokraterna er et uttrykk for lavere tillit i samfunnet. Der det er lavere tillit, har du flere som stemmer SD. Og fortsetter de andre partiene systematisk å holde SD utenfor, forsterker de denne prosessen.»

Moderaterna åpnet riktignok nylig, noe desperat, for et samarbeid med SD. Men ellers er det få som vil assosieres med dem. Alle fremhever partiets røtter i nynazistiske miljøer, helt forskjellig fra for eksempel det norske Fremskrittspartiets liberalistiske kildeutspring. Derfor velger mange ikke å snakke med et parti som nå på enkelte meningsmålinger nærmer seg 20 prosent oppslutning.

«Man har en forforståelse av at folkhemmet i SDs betydning innebærer et samfunn i betydningen etnos [etnisk forankret] og ikke demos [medborgerlig forankret]», understreker Trägårdh. «Selv om det nok finnes slike tendenser hos noen i partiet, er SD egentlig et velferdsstats-nasjonalistisk parti.»

6. Helgeandsholmen, Stockholm.

Et spartansk rom i Riksdagen. Et slags showroom for det nygamle «folkhemmet» har inntatt nasjonalforsamlingens ærverdige lokaler: Et tykt gulvteppe, tre stoler, et bord og to lamper i 1950-tallsstil. Spørsmålet er hva som skal stå i den tomme bokhyllen.

Svaret har formodentlig Mattias Karlsson, Sverigedemo-kraternas sjefideolog. Avslappet kledd og med en pris under leppen begynner han med det fundamentale.

«Folkhemstanken var fra begynnelsen en sosialkonservativ idé», konstaterer Karlsson og kan vise til at begrepet ganske riktig ble lansert av konservative reformtenkere før det ble tatt opp av den sosialdemokratiske statsministeren Per-Albin Hansson i 1928.

«Vernet om den svenske velferdsstaten er derfor veldig viktig for oss. Sosial tillit er i så måte helt avgjørende. Det er ingen tilfeldighet at velferdsstaten oppsto i noen av de kultur-elt mest homogene nasjonene i verden. Eroderer man dette fellesskapet, er det en fare for at man eroderer viljen til å dele, til å avstå en del av egen inntekt.»

I partiprogrammet hevdes det at Sverigedemokraterna skal hente det beste fra både den tradisjonelle høyre- og venstre-siden i politikken. Men hva henter de egentlig fra venstre?

«Vi har et positivt syn på en relativt sterk stat», begynner Karlsson. «I motsetning til høyrepartier på kontinentet, har vi ganske høy aksept for høye skatter, så lenge skattepengene går til riktige ting. Den klassiske konservatismen er nesten liber-tariansk i sin ideologi, og understreker at individet og familien skal være så selvstendig som mulig og staten så liten som mulig. Men vår nasjonale erfaring tilsier at det er mulig med stor individuell frihet innenfor rammene av en sterk stat.»

Når det gjelder arbeidsmarkedspolitikken, er partiet helt uenig med den svenske høyresiden, som ved et eventuelt samarbeid tilsynelatende må vinke adjø til 1990-tallsdrømmen om et velferdspolitisk systemskifte.

«Vi tror ikke på ideen om å senke lønningene», konstaterer Karlsson. «Arbeidstagere må gjøres lettere å ansette gjennom utdanninger som næringslivet etterspør. Og det må bli mer lønnsomt å arbeide. Senker man de lave lønningene, vil det også dra med seg lønningene i sjiktet over.»

Kan det i så måte være aktuelt å samarbeide med andre partier enn Moderaterna i disse spørsmålene?

«Den gamle skolens sosialdemokrater hadde vi nok kunnet samarbeide med, de som i første omgang fokuserte på Sverige og medborgerne», svarer Karlsson. «Men i dag baserer partiet seg på identitetspolitikk, multikulturalisme, LHBT-spørsmål og internasjonalisme. Det optimale i våre øyne ville derfor vært en sentrum-høyre-regjering bestående av SD, Moderat-erna og Kristdemokraterna.»

Partiets kjernesaker er, ved siden av å fremme «svenske verdier», en mer restriktiv innvandringspolitikk, et styrket politi og bedrede kår for det de betegner som «rekordfattige minstepensjonister». Særlig i det første spørsmålet har de studert forslagene til sine skandinaviske nabopartier.

«Vi har sett til både Frp, Dansk Folkeparti og Sannfinnene, men nå føler vi at situasjonen er dramatisk», forteller Karlsson. «Vi må ganske enkelt stoppe asylinnvandringen helt. Vi er for førstelandsprinsippet. I tillegg vil vi nesten tidoble støtten til FNs høykommissær for flyktninger og fordoble antallet kvoteflyktninger.»

Det er særlig én gruppe partiet ikke ønsker velkommen: «Vi behøver ikke flere unge muslimske menn, for å være helt ærlig», sier Karlsson. «Unge menn fra Midtøsten er de som begår flest kriminelle handlinger. Utviklingen er katastrofal.»

Men har Sverigedemokraterna ryddet tilstrekkelig opp i egne rekker til å bli et seriøst alternativ? Partiet har fremdeles svært radikale grasrotaktivister som tidvis kommer med ville utspill.

«Vi er hardere enn alle andre partier på dette feltet», kontrer Karlsson. «Vi har nulltoleranse for rasisme og antisemittisme, og vi utestenger flere enn noe annet parti. Men samtidig har vi doblet størrelsen på partiet ved hvert valg siden 1998. Da kan det bli litt lite kontroll av de enkelte representantene.»

Og hva blir så det viktigste valgkamptemaet neste år?

«Innvandringsspørsmålet», svarer naturligvis Karlsson. «Det er så viktig fordi det påvirker mange andre områder: Ressursene som er til rådighet, belastningen på velferdssystemene, tryggheten.»

Den tilmålte tiden i det nygamle folkhemmets showroom er ute. På vei ut gjennom korridorene i Sverigedemokraternas fløy bekymrer pressesekretæren seg allerede for den kommende plassmangelen i fløyen etter neste års valg.

Ute i de kalde Stockholmsgatene er så spørsmålet hvor man avslutter en reise i dagens svenske velferdsdebatt. Det synes naturlig å ta seg til Medborgarplatsen midt på Søder. Det var her Stefan Löfven i september 2015 lovet et publikum på 15 000 mennesker at ingen murer skulle reises i hans Europa. Siden måtte en gråtkvalt sosialdemokratisk statsminister innføre grensekontroll og en ny streng asylpolitikk med midlertidig virkning fra 2016 til 2019.

Langs den ene siden av plassen ligger Medborgarhuset, et symbol på det sosialdemokratiske Sveriges paternalistiske visjon om folkhemmet, som rommer en svømmehall, konsert- og teatersal og undervisningsrom. Gjennom glasset i de tunge inngangsdørene kan man i den mørklagte vestibylen så vidt skimte messinglampene fra 1939. Motivet på dem er to ungdommer som trer ut gjennom en dør med solen i ryggen etter «å ha blivit själsligt, fysiskt og intellektuelt fostrade i Medborgarhuset». Men hvem skal i fremtiden få gå inn denne døren?

I dag er huset stengt. «Medborgarhuset rustas upp och utvecklas 2016–2019» står det på døren.

«Just det», får man lyst å istemme.