Gjenklang i tysk offentlighet. Schmidt var forbundskansler så langt tilbake som i årene 1974–1982. I Hamburgs største kirke fikk han en statsbegravelse som fortalte oss mye om den avdøde, men også noe om Europas sterkeste stat i dag.
Den tidligere forsvarsministeren Schmidts popularitet har bare vokst siden han trakk seg ut av dagspolitikken, men ikke ut av samfunnsdebatten, om maktens forhold til filosofi og religion, om pragmatisk handling og jordnære visjoner. I over 30 år var han medutgiver av ukeavisen Die Zeit, og han skrev nesten en bok i året om internasjonal politikk, kunst og politikk, Kina, Europa, USA, demografi og i år den siste lille «Hva jeg dessuten ville si».
Det interessante er at den nøkternhet og tro på fornuften som preget Schmidt helt til det siste, har funnet en så sterk gjenklang i den tyske offentlighet.
Det interessante er at den nøkternhet og tro på fornuften som preget Schmidt helt til det siste, har funnet en så sterk gjenklang i den tyske offentlighet. Titusenvis av mennesker hadde samlet seg langs kistens kjørerute gjennom Hamburg fra kirken til kirkegården, og det regnet med blomster over den sorte bilen.
På alle tak rundt kirken voktet skarpskyttere fra politiet, for dette var kort tid etter terroren i Paris. Og minnene gikk tilbake til det tyske terroråret 1977. Da ble riksadvokaten og en banksjef myrdet av venstreradikale Baader-Meinhoff-terrorister – som krevet utrenskning i tysk politikk. De kidnappet arbeidsgiversjefen Hanns Martin Schleyer og kapret et Lufthansa-fly for å presse fri egne ledere. Schmidt sa «nei». Schleyer ble myrdet. Men 86 passasjerer ble befridd i siste sekund. Staten lot seg ikke utpresse.
«Vi må disiplinere oss selv til rasjonalitet», sa Schmidt i 1980, og tilføyet at spill på det emosjonelle og irrasjonelle hadde vært en del av oppdragelsen for ham og hans generasjon av tyskere. Noe av Schmidts nærhet til tyske borgere og velgere kan vi forklare med at han – født i desember i 1918 – sto for et typisk livsløp: Mange år i uniform – først «arbeidstjeneste», så Hitlers -«Wehrmacht» som luftartillerist, britisk fangenskap, fotmarsj til et sønderbombet Hamburg.
En viss militær stramhet preget Schmidt resten av livet. Hans far var lektor og «uekte barn», som det het den gang, av en jødisk bankmann, noe familien klarte å holde skjult gjennom nazi-årene.
Etter krigen studerte han økonomi, gikk inn i bystaten Hamburgs politikk og ble landskjent da en stormflod rammet Hamburg i 1962: Flere hundre mennesker druknet, men Schmidt fikk mobilisert det tyske forsvaret og NATOs helikoptre – på tvers av alle fullmakter – og gjenvant kontroll.
«Helmut Schmidt har vært ’utrolig nærværende’, for ’han stilte de riktige spørsmålene’.» Angela Merkel i sin tale under begravelsen.
I Øst-Tyskland, bak Berlin-muren, satt den syvårige Angela Merkel, født i Hamburg og livredd for sin bestemor og tante der. Helmut Schmidt har vært «utrolig nærværende», for «han stilte de riktige spørsmålene», sa Merkel i sin tale under begravelsen.
En politisk intellektuell. Men det er som prinsipiell politisk tenker og som «praktiserende politiker» at Schmidt vant bred respekt i og utenfor Tyskland. Da systematisk tenkning rundt sikkerhetspolitikk vokste frem som egen disiplin etter krigen, var Schmidt med på å skyve i gang det ledende «Internasjonale Institutt for Strategiske Studier» i London.
Han utga boken «Likevektens strategi», foreleste også i Norge, og sto som regjeringssjef bak NATOs «dobbeltvedtak» i 1979: Øst-vest-nedrustning, eller nye Nato-raketter som svar på nye russiske SS-20-raketter, som åpnet for sovjetisk utpressing av Vest-Europa. Åtte år senere kom avtalen som forhandlet bort hele denne kategorien av atomvåpen.
Schmidt var også mannen som sammen med Frankrikes president Valéry Giscard d’Estaing fikk etablert G-5 og senere G-7 møtene om internasjonal økonomi. For første gang var handelsnasjonen Tyskland nå med som likeverdig når «de store» – med USA, Storbritannia og Japan – drøftet verdensøkonomien. Han videreførte forgjengeren Willy Brandts øst-politikk, og var med på å drive frem Helsinki-avtalen i 1975, tross amerikansk tvil. Han satset sterkt på EU, og la frem to paroler for tysk utenrikspolitikk: Ta vare på samarbeidet med Frankrike – og glem aldri at andre ikke glemmer den tyske historien.
Schmidt ble sosialdemokrat under krigen, i fangeleiren i Belgia, har han fortalt. Men han satte klassekampvisjoner opp mot tenkere som romernes Marcus Aurelius, den tyske sosiologen Max Weber og statsviteren Karl Popper fra vår egen tid.
Der andre i partiet kjempet for omveltninger, så Schmidt det som sitt fremste ansvar å hegne om demokratiet, som en skjør plante. Han ble oppsøkt i rekkehuset i Hamburg av ledere fra hele verden, fra Norge av Jonas Gahr Støre.
Verdig avskjed. Hele dagens tyske politiske elite var til stede under begravelsen, sammen med Den europeiske sentralbanks sjef Mario Draghi, tidligere fransk president Giscard d’Estaing, NATOs Jens Stoltenberg og EU-lederne Jean-Claude Juncker og Martin Schulz.
Henry Kissinger, jødisk flyktning fra Tyskland og USAs fremste utenrikspolitiker, talte på tysk. Han siterte Schmidt på at «politikk uten samvittighet tenderer mot det kriminelle … jeg ser politikk som pragmatisk handling til beste for moralske mål». Og med henvisning til Tysklands moralske forpliktelser fremførte Kissinger dette sitatet fra Schmidt:
«En dobbelt innsikt ligger meg på hjertet: For det første at vårt åpne samfunn og demokrati er beheftet med mange ufullkommenheter, og at alle politikere forblir kjennetegnet av altfor menneskelige svakheter. Det ville være en farlig feil å heve vårt reelt eksisterende demokrati opp til et rent ideal. Det er det ikke. Men for det annet: Like fullt har vi tyskere – på grunn av vår katastrofale historie – all grunn til å holde standhaftig fast på demokratiet, å fornye det hele tiden og stadig med tapperhet reise motstand mot demokratiets fiender».
Det var en ettertenksom tysk stat, som er seg bevisst eget ansvar og tyngde, som ledsaget en av sine store ledere på det Schmidt selv en gang kalte «den endelige adresse-forandring».