• Stolt og tung arv En valgplakat for SPD-leder og kanslerkandidat Martin Schulz henger ved siden av statuen av tidligere forbundskansler fra SPD, Willy Brandt, ved sosial-demokratenes hovedkvarter i Berlin, 1. august 2017. SPD sitter i dag i storkoalisjonsregjering med Angela Merkels liberalkonservative parti CDU og søsterpartiet CSU. Foto: John MACDOUGALL, AFP/NTB SCANPIX

  • «Politisk identitetsfølelse» I en tid da tusenvis av mennesker strømmet inn fabrikkporten om morgenen og kom ut igjen da det var blitt mørkt, fremsto imperativet om å organisere seg og kjempe for bedre betingelser krystallklart. Denne gruppeidentiteten var viktig under etableringen til de tyske sosialdemokratene i andre halvdel av 1800-tallet. Her demonstrerer sosialdemokrater i Berlin i januar 1919. Foto: ALFRED GROSS, BUNDESARCHIV/WIKICOMMONS

  • Brandt hyllet i Erfurt Hundrevis av jublende østtyskere vinker til den vesttyske kansleren Willy Brandt da han viser seg i vinduet (øverst i venstre billedkant) under det historiske møtet med den østtyske lederen Willi Stoph i Erfurt 19. mars 1970. Møtet er den første offisielle kontakten mellom øst og vest på 25 år. Foto: GETTY IMAGES

Hvor går de tyske sosialdemokratene?

Hvor går de tyske sosialdemokratene?

Fra utgave: 8 / september 2017

Fra politisk pionér til forsiktig forvalter: En kortvarig «Schulz-effekt til tross: SPD går på politisk tomgang. Tysklands eldste parti – som sto fadder for Weimarrepublikken*, som ikke vek en tomme for nazismen og som med Willy Brandt brakte et delt Tyskland på talefot – finner ingen ny vei.

Erfurt, Thüringen. Krämerbrücke, den bebygde broen over elven Gera, er byen Erfurts varemerke og ligger bare et steinkast unna et annet viktig historisk sted i den velbevarte gamlebyen, Kaisersaal.

I den fornemme ball- og teatersalen skisserte Napoleon sin politiske nyordning av Europa, under den såkalte fyrstekongressen i 1808, og her ble også SPDs mest kjente partiprogram vedtatt i 1891.

«Erfurt-programmet var et relativt antikapitalistisk program», sier historiker Steffen Kachel og åpner døren inn bak den klassisistiske fasaden. «Men det dekket nok over mer enn det avdekket de underliggende motsetningene i partiet.»

Fakta

* Weimarrepublikken er en uformell betegnelse på Tysklands historie fra 1918 frem til 1933. Dette var Tysklands første periode som parlamentarisk demokrati. Perioden er oppkalt etter byen Weimar, hvor den grunnlovsgivende forsamling utformet Weimarforfatningen.

Den parlamentariske republikken ble opprettet i kjølvannet av første verdenskrig, novemberrevolusjonen og det tyske keiserrikes fall, og endte med utnevnelsen av Adolf Hitler som rikskansler og det påfølgende nasjonalsosialistiske diktaturet.

 

Partiprogrammet forble tro mot de til dels radikale grunnprinsippene fra partistifternes tid. Om ikke ild og vann, så forente partiet her hele spekteret av den tyske arbeiderbevegelsen, fra dogmatisk-marxistiske teoretikere til pragmatiske fagforeningsledere.

Etter at Allgemeine Deutsche Arbeiterverein (ADAV) var blitt stiftet i 1863 i Leipzig og seks år senere Die Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SDAP) i Eisenach, fant begge sammen i Erfurts naboby Gotha i 1875 og dannet Die Sozialdemokratische Abeiterpartei Deutschlands (SA5D).

Det skulle så gå 15 år (12 av dem i sveitsisk eksil for Bismarcks sosialistlov som ga politiet lov til å forby klubber og organisasjoner som støttet «sosialdemokratiske, sosialistiske, eller kommunistiske aktiviteter») før navnet ble endret til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) under opptakten til Erfurt-programmet.

Statsbærende. Med Erfurt opplevde de tyske sosialdemokratene en politisk stabilisering, i alle fall på overflaten, som hjalp partiet til nye høyder. Med 35 prosent av stemmene i riksdagsvalget i 1912 ble SPD det største partiet i nasjonalforsamlingen, og ved inngangen til 1914 tippet antall medlemmer over 1 million. Tysk arbeiderbevegelse opplevde en partipolitisk fremdrift, til tross for diskriminerende valglover og keiser Wilhelms vidtgående eksekutive fullmakter. Men Erfurt-programmet klarte ikke lenger å tøyle de iboende spenningene i partiet, spenninger som skulle finne sin utlading under første verdenskrig.

I 1917, da en rekke riksdagsrepresentanter som i forutgående avstemminger hadde bøyd seg under en nasjonal-lojal partipisk, nå stemte mot de såkalte krigskredittene, ble partiet splittet. USPD (de uavhengige sosialdemokratene) tok klar stilling mot militarisme og mot at landet skulle fortsette å delta i krigen.

I 1917, da en rekke riksdagsrepresentanter som i forutgående avstemminger hadde bøyd seg under en nasjonal-lojal partipisk, nå stemte mot de såkalte krigskredittene, ble partiet splittet. 

I delstaten Thüringen i Tysklands midte, hvor de viktigste byene i partiets historie (Eisenach, Gotha og Erfurt) alle ligger, var USPD flertallspartiet.

«USPD-politikerne så på seg selv som arvtagerne etter det gamle SPD», sier Kachel, som også er formann i partiet Die Linke i Erfurt, SPDs konkurrent til venstre, og selv heller ikke er fremmed for denne politiske arven. Grunnverdiene bak etableringen av SPD var ønsket om en offensiv omfordeling av «fellesskapelig produserte verdier», for å snakke med Marx, samtidig som man bevarte en respekt for individets frihet, en politisk balansegang som stadig satte SPD på prøve, forteller Kachel. Som i 1920:

Etter press fra Moskva for å kunne bli medlem i Den tredje internasjonale, førte en utbrytergruppe innenfor USPD til etableringen av Die Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). Dette var et angrep på sosialdemokratenes dypt forankrede basisdemokratiske verdier, forklarer Steffen Kachel. To år senere, i 1922, gikk så rest-USPD tilbake til SPD, og partiet ble derigjennom styrket i sin posisjon som statsbærende parti i Weimarrepublikken, det første riktige demokratiet i Tyskland. I koalisjon med andre partier kunne SPD nå omsette noen av de viktigste kampsakene sine, som kvinners stemmerett, en enhetlig folkeskole, åttetimers arbeidsdag og lovfestet medbestemmelsesrett for arbeidere i bedriftsstyrene.

Fra klasseparti til folkeparti. Weimarrepublikkens fall skulle sende partiet ut i 12 års dvale. Den siste frie talen som ble holdt i den tyske Riksdagen 23. mars 1933, ble av sosialdemokratenes formann Otto Wels avsluttet med de berømte ordene «friheten og livet kan de ta fra oss, men ikke æren». SPD var eneste parti som stemte imot Hitlers utvidede fullmakter, og er det eneste partiet i Forbundsrepublikken med en historie som går forut for annen verdenskrig. Men prisen var høy: Tusenvis av medlemmer falt offer for forfølgelse, og mange mistet livet under nazistenes regime.

Mens SPD raskt kunne vekke sine sovende celler og reetablere seg i Vest-Tyskland etter krigen, ble partiet i den sovjetiske okkupasjons-sonen tvangssammenslått med KPD og omdøpt til Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), DDRs de facto ettparti. 

Til innpå 1950-tallet forble sosialdemokratene i Vest-Tyskland, til tross for gjennomslaget i Weimarrepublikken, i stor grad et gruppe- og klasseparti. Men de ideologiske motsetningene, i partiet selv og i miljøene som partiet hovedsakelig rekrutterte fra, truet nå sosialdemokratene med en tiltagende marginalisering. Først med Godesberger Programm fra 1959, der både Karl Marx og de fleste sosialistiske paroler ble kastet ut med det politiske badevannet, ble Erfurt-programmet i realiteten avløst. I en Forbundsrepublikk preget av Wirtschaftswunder (den raske gjenoppbyggingen av økonomien etter annen verdenskrig) og økende velstand for stadig flere, bekjente partiet seg nå klart til markedsøkonomien. I Bad Godesberg utenfor Bonn satte SPD kursen mot det politiske sentrum uten å gi slipp på grunntanken om sosial rettferdighet gjennom omfordeling.

Velgeridentitet. Med Willy Brandt fikk partiet i 1969 sin første forbundskansler. Brandts «østpolitikk» traff en nerve i et delt Tyskland og etablerte samtidig Forbundsrepublikken som en selvstendig aktør på den internasjonale politiske scene. Nettopp i Erfurt vant Brandt også mange østtyskeres tillit under et toppmøte som var den første riktige politiske tilnærming mellom de to tyske statene.

I Erfurt vant Brandt også mange østtyskeres tillit under et toppmøte som var den første riktige politiske tilnærming mellom de to tyske statene.

Etterfølger og partikamerat Helmut Schmidt, utdannet økonom, måtte mestre oljekrise og dalende konjunkturer på verdensmarkedet og tok derfor i 1975 initiativet til etableringen av G7. Men under påtrykk fra venstresiden i partiet, gikk han samtidig med på å bygge ut en rekke sosiale ordninger. Resultatet ble en stadig mer forgjeldet statskasse, og Schmidt ble i 1982 avløst av CDUs Helmut Kohl, og en politisk æra som skulle vare i 16 år, inntil SPD med Gerhard Schröder i 1998 kunne returnere til forbundskanslerkontoret.

Schröder arvet blant annet de ubetalte regningene for den tyske gjenforeningen. Kohls løfter om blomstrende landskaper i Øst hadde en høy pris og viste seg vanskeligere å innfri enn man hadde håpet. Schröders viktigste svar på den strukturelle arbeidsløsheten som fortsatte å vokse under hans regjeringstid, var reformpakken Agenda 2010, som blant annet samordnet flere trygdeordninger og innebar betydelige kutt i dagpenger og sosialhjelp ved siden av skattelettelser for næringslivet.

Schröder arvet blant annet de ubetalte regningene for den tyske gjenforeningen. Kohls løfter om blomstrende landskaper i Øst hadde en høy pris og viste seg vanskeligere å innfri enn man hadde håpet. 

«Tanken om likhet og rettferdighet, sikkerhet og solidaritet syntes å ha forsvunnet fra partiet», sier statsviter Gero Neugebauer. «I alle fall satt SPDs tilhengere igjen med et inntrykk av at partiledelsen hadde begått forræderi mot deres sentrale verdier.» Neugebauer har fulgt SPD tett gjennom flere tiår og forklarer at innføringen av Hartz4, som en del av arbeidsmarkeds- og sosialreformene kalles, markerer et viktig veiskille i de tyske sosialdemokratenes historie.

Før Hartz4 kunne arbeidsledige tyskere heve inntil 65 prosent av siste lønn i inntil 3 år, for deretter å kvalifisere til en årlig trygd tilsvarende halvparten av lønnen. Etter det sosialpolitiske jordskjelvet får en arbeidsledig utbetalt 60 prosent av siste lønn i inntil ett år for de under 50 år, og inntil to år for dem som er eldre, for deretter å falle ned på et eksistensminimum, samtidig som man plikter å godta jobbtilbud. Selv om noen anser reformen som et angrep på partiets DNA, har den faktisk brakt mange raskere tilbake i jobb.

CDU tar gevinsten. SPDs kanskje kraftigste byks mot sentrum i politikken noen gang lot det oppstå et vakuum til venstre – som delvis ble fylt av resultatet av en ny partisplittelse. Partiet Die Linke oppsto i fusjonen mellom SPDs «anti-Agenda»-utbrytere hovedsakelig i Vest-Tyskland og etterfølgerpartiet til østtyske SED. Samtidig, understreker Gero Neugebauer, sluttet en del av SPDs potensielle velgere å avlegge stemme – for godt.

Men Schröders arbeidsmarkedsreformer har uten tvil båret frukter, de første vel å merke etter at Angela Merkel hadde vunnet nyvalget som forgjengeren utlyste i 2005. Et vedvarende fall i arbeidsledigheten og mer fleksible ansettelsesforhold i en del næringer har gjort Tyskland mer konkurransedyktig, både i og utenfor EU og eurogruppen. Kombinert med de lave rentene etter finanskrisen (som Tyskland, delvis takket være reformene, klarte å ri av ganske godt) kan landet årlig også spare tresifrede milliardbeløp i renteutgifter på statsgjelden.

Ikke bare kan Angela Merkel ufortrødent høste fruktene av Gerhard Schröders reformer. Hun kan også, i brede lag av det tyske velgerkorpset, høste gevinsten av saker som SPD har fått gjennomslag for i koalisjon med CDU.

Ikke bare kan Angela Merkel ufortrødent høste fruktene av Gerhard Schröders reformer. Hun kan også, i brede lag av det tyske velgerkorpset, høste gevinsten av saker som SPD har fått gjennomslag for i koalisjon med CDU, forteller Carsten Koschmieder, valgforsker ved Freie Universität Berlin, og trekker blant annet frem lovfestet minstelønn som ett eksempel. «Mange velgere forbinder koalisjonsregjeringens politikk først og fremst med kanslerens parti, mindre med juniorpartneren SPD», sier han.

Status quo gir Merkel oppdrift. En realitet i meningsmålinger som også volder SPD mye bry, er koalisjonspreferansene hos velgerne: «Spør man velgerne, så svarer de med stort flertall at de foretrekker en storkoalisjon», sier Koschmieder om regjeringssamarbeidet mellom CDU/CSU og SPD. «Folk er veldig opptatt av partipolitisk harmoni og liker ikke strid og konflikter i og mellom partiene.»

Og når det store flertallet av de spurte til og med mener Tyskland er et rettferdig samfunn, så mister SPD en av sine fanesaker: sosial rettferdighet. Skulle SPD satse alt på dette kortet, vil de ikke vinne så mange velgere på det, fordi mange av dem som er opptatt av dette, heller stemmer Die Linke, eller de stemmer ikke i det hele tatt.

I Tyskland er det 62 millioner velgere, deriblant 42 millioner yrkesaktive. Mellom 37 og 39 millioner av disse er i relativt trygge eller relativt inntektssikre arbeidsforhold. Andelen med en løsere tilknytning til arbeidslivet er riktignok voksende, men altså fortsatt temmelig overskuelig. Tar man høyde for en viss partilojalitet til høyre og venstre langs det politiske spekteret, og for sofavelgerne, sitter man likevel igjen med en veldig stor velgerpott i sentrum, der hvor valgkampene i vår tid vinnes. Og siden det å få dekket umiddelbare behov står sentralt for 3/4 av de tyske velgerne, oppfatter mange Angela Merkel som en garantist for fortsatt velstand. Også mange av dem som har en jobb de akkurat klarer å leve av, orienterer seg etter mottoet «vi vet hva vi har, men ikke hva vi får».

Sentrum med slagside. Også utviklingen i det tyske partisystemet de siste årene skaper strukturelle utfordringer for SPD. «Ser man på resultatene i delstatsvalgene, ser man at velgerne beveger seg til høyre», sier Gero Neugebauer. For det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) glapp plassen i Bundestag med en hårsbredd ved valget for fire år siden, men siden har partiet tatt plass i flere delstatsparlamenter, med til dels betydelig oppslutning, og alt tyder på at høyrepopulistene tar plass i nasjonalforsamlingen etter valget. Mens antall velgere som heller mot sentrum-høyre tiltar, svekkes venstresiden i tysk politikk. Mellom 1998 og 2009 opplevde SPD eksempelvis et historisk fall i velgeroppslutning, fra 40,9 prosent til 23 prosent, for å klatre til 24,7 prosent fire år etter.

Fakta

Forbundsdagen fra 2017

Tysklands folkevalgte parlament som holder til i Riksdagsbygningen i Berlin.

Direkte valg av mandatene holdes hvert fjerde år, i 2017 ble valget avholdt 24. september.

Har inneværende periode (2017–2021) 709 mandater.

Union, CDU/CSU – Christlich Demokratische Union Deutschlands (og søsterpartiet Christlich-Soziale Union i Bayern), kristenkonservativt parti, fikk i 2017 33 prosent av stemmene og 246 mandater. Det var en tilbakegang på 8,6 prosentpoeng fra forrige valg i 2013.

SPD, Sozialdemokratische Partei Deutschlands, sosialdemokratisk parti, fikk 20,5 prosent av stemmene og 153 mandater. Det var en tilbakegang på 5,2 prosentpoeng fra forrige valg i 2013.

AfD, Alternative für Deutschland, høyrepopulistisk parti, fikk 12,6 prosent av stemmene og 94 mandater. Ved forrige valg i 2013 kom de ikke over sperregrensen.

FDP, Die Freie Demokratische Partei, liberalt parti, fikk 10,7 prosent av stemmene og 80 mandater. Ved forrige valg i 2013 kom de ikke over sperregrensen.

Die Linke, fusjon av østtyske PDS/SED og WASG, venstresosialistisk parti, fikk 9,2 prosent av stemmene og 69 mandater.

Grüne, Bündnis 90/Die Grünen, miljøparti, fikk 8,9 prosent av stemmene og 67 mandater.

 

Det finnes en strømning i SPD som mener at storkoalisjonen er en viktig grunn til stemmesvikten. De mener at partiet må i opposisjon for å kunne regenerere seg. Ifølge Neugebauer mener spesielt yngre representanter at partiet bør nullstille seg utenfor regjering og begynne å fremme en rød-rød-grønn koalisjon på sikt. (Etter det dårlige valgresultatet i 2017 besluttet SPD nettopp å trekke seg ut av koalisjonen og gå i opposisjon, red.anm.)

I 2013 var det et flertall i Bundestag for en rød-rød-grønn koalisjon på venstresiden, men ikke mulig å omsette den politisk på grunn av prinsipielle standpunkter hos SPD og toneangivende politisk langsinte stemmer hos Die Linke, som ikke kunne tilgi Agenda 2010. I SPD var det særlig angsten for å skremme velgere i sentrum som fikk mange til å holde for både nese og ører da koalisjonsspørsmålet ble reist i 2013.

Delstatsregjeringen i Thüringen består av en koalisjon mellom de tre partiene (med Die Linke som største andelshaver), og ifølge Steffen Kachel i Erfurt stiller de med «et arsenal av erkjennelser» som kan være nyttige for hvordan de tre partiene kan løse et samarbeid i rikspolitikken. 

Europaveien. Neugebauer mener SPDs ferske leder Martin Schulz burde ha grepet anledningen til å si at politikken nå må opp fra det nasjonale nivået og over på det europeiske.

«Martin Schulz har definitivt kompetansen», sier Neugebauer. «Mens Angela Merkels europapolitiske blikk bare rekker til neste hjørne, og hun der ikke vet om hun vil gå til venstre eller høyre, kunne SPD ha omsatt et av kjernemotivene i partiets historie, fremskrittstanken.»

Med mål om et politisk og sosialt slagkraftig Europa, kunne SPD – mener Neugebauer – ha skapt en ny fortellende saksforkjemper i tråd med partiets historie som nytenkende og grensesprengende.

«Partiet burde fortelle historien om at vi lever i en ny tid», sier han og trekker oppgitt på skuldrene over det som kan synes som vidåpne dører til en politisk fremtid – en fremtid som snarere vil sikre enn utfordre tyske arbeidsplasser, bedrifter og velferdsordninger hvis alternativet er Merkels og CDUs populistiske vektlegging av innstrammingspolitikken overfor EU-medlemmer i økonomisk krise.

«Med en slik story vil jo ikke SPD vinne neste valg heller, men kanskje det deretter», spår politilogen som mener SPD i tråd med sin historiske teft for strategisk tenkning burde gjort Europa til valgkamptema allerede i 2009 og 2013, etter henholdsvis finanskrisen og debatten rundt euro-redning og «grexit»-opsjoner. Men det strander på vilje til visjon og på en felles politisk bevissthet.

«Det er for tiden ingen kollektiv identitet å spore hos SPD», sier Neugebauer, «ikke blant representantene, ikke i programmet, og ikke blant velgerne.»