• Foto: finland100.fi

  • Marsj mot «de røde» Fra «Bondemarsjen», den såkalte Lappo-bevegelsens maktdemonstrasjon mot Helsingfors 7. juli 1930. Den finske regjeringen ga etter for presset, og en ny lov til «vern om republikken» førbød blant annet kommunistiske aviser i landet. Foto: WIKICOMMONS

  • Maner til fellesskap Mottoet for det finske 100-årsjubileet er «Tillsammans» (finsk: «Yhdessä») og illustreres i det grafiske materiellet fra jubileumsarrangørene. Illustrasjon: finland100.fi

  • Nære bånd Adolf Hitler, Finlands øverstkommanderende Carl Gustaf Emil Mannerheim og Finlands president Risto Ryti i Finland, 4. juni 1942, da Hitler kom på et overraskelsesbesøk i anledning Mannerheims 75-årsdag. Foto: WIKICOMMONS

  • Borgerkrigsherjet Tammersfors (Tampere) var en høyborg for «de røde» under den finske borgerkrigen. Her er byen etter et bombeangrep gjennomført av regjeringsstyrker («de hvite») i 1918. Foto: WIKICOMMONS

  • Foto: finland100.fi

  • Systematiske ydmykelser Medlemmer av Lappo-bevegelsen drar buksene av en ansatt ved et kommunistisk trykkeri i Vasa, april 1930. Foto: WIKICOMMONS

  • Konfliktfigur Den finske forsvarssjefen Gustaf Mannerheim (øverst, t.v.) med Adolf Hitler under et besøk i «Ulvehiet», 29. juni 1942. Mannerheim, som er en svært omstridt person på tvers av høyre-venstre-aksen i finsk politikk den dag i dag, står på sokkel i Helsingfors. Mannerheim var også finsk president fra 1944–46. Foto: WIKICOMMONS

  • «Ukjent soldat» Väinö Linnas legendariske roman fra 1954 er tidligere blitt filmatisert to ganger tidligere, i 1955 og i 1985. Handlingen er hentet fra annen verdenskrig, fra den såkalte fortsettelseskrigen 1941–44. I oktober blir det première på en ny versjon av «Ukjent soldat». Kanskje byr regissøren Aku Louhimies på nye, ubehagelige grep i sin historiefortelling i jubileumsåret.

  • Tospråklig I bakgrunnen av utsikten over Helsingfors, strekker Helsingfors domkirke seg mot himmelen, et av de største landemerkene i den finske hovedstaden. Kirken ble oppført fra 1830–1852 som en hyllest til den russiske tsar Nikolai I, som da var storhertug av Finland. Kirken het Nikolaikirken frem til Finlands uavhengighet i 1917. Helsingfors ligger i et finlandssvensk område og er dermed opprinnelig svenskspråklig, men selve byen er i moderne tid dominert av finsk språk på grunn av innflytting etter at byen ble hovedstad. Foto: ISTOCKPHOTO/GETTY IMAGES

Hyller heltene. Glemmer spøkelsene?

Hyller heltene. Glemmer spøkelsene?

Fra utgave: 4 / april 2017

Myter for fall: Ikke bare i de tusen sjøer speiles finnenes selvbilde, men også i seige myter: Om sisu*, samhold og selvstendighet. Men fremfor alt er det krigserfaringen som dominerer det kollektive minnet. Historikere mener årets 100-årsjubileum i Finland er en god anledning til å sette noen av mytene på prøve. 

Fazer Café, Helsingfors. I den tradisjonsrike kafeen fra 1891, surrer samtalene. Vi deler bord med en ung kvinne. Fra vesken hennes stikker det opp en avis. I den har Kajsa Koski akkurat kunnet lese at hvem som vil nå kan bestille «vinterkrigs-medaljer» gratis, slike som veteranene i forsvars-krigen mot Sovjetunionen vinteren 1939–40 fikk utdelt for innsatsen. Det er én av mange hundre måter finnene markerer årets nasjonale hundreårsjubileum på, forteller Koski.

«Hva skal folk egentlig med en slik medalje?» spør akademikeren som opprinnelig kommer fra Österbotten, vest i Finland mot Bottenviken, og som har svensk som morsmål. Hun reagerer ikke bare på at vinterkrigsfortellingen resirkuleres nok en gang, men også på at medaljene bare har finsk påskrift.

Fakta

* Sisu

Et finsk uttrykk for egenskaper man trenger for å overleve i et barskt klima: Rå styrke, vilje, utholdenhet og evnen til å tenke klart i pressede situasjoner. Sisu er avledet av sisus, som betyr noe indre eller innvendig. Uttrykket fikk internasjonal utbredelse i forbindelse med Vinterkrigen (1939–1940), der Finland kjempet mot Sovjetunionen.

 

Finlands selvstendighet.

Storhertugdømmet Finland var fra 1809–1917 en autonom del av det russiske riket.

Etter februarrevolusjonen og i særdeleshet etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, ble kravene om selvstendighet også i Finland stadig mer høylytte.

6. desember 1917 vedtok den finske landdagen, parlamentet, Storhertugdømmets selvstendig-het som «Republikken Finland».

Fra 27. januar–15. mai 1918 raste den finske borgerkrigen, en konflikt mellom «hvite» militser lojale mot det borgerlig-konservativt dominerte finske senatet og «røde» militser lojale mot den radikale, «røde» fraksjonen til de finske sosialdemokratene.

Over 36 000 mennesker mistet livet i borgerkrigen.

Vinterkrigen begynte 30. november 1939, da Sovjetunionen overfalt Finland uten krigserklæring. Etter å ha påført de sovjetiske styrkene enorme tap i materiell og soldater, måtte den finske armeen 3. mars 1940 slutte fred med en overlegen fiende. Finland måtte avstå land-områder, men forble selvstendig.

25. juni 1941, tre dager etter Hitler-Tysklands overfall på Sovjet-unionen, bestemmer en liten krets i Finlands politiske og militære elite å slutte seg til tyskernes felttog. Krigen, som omtales som fortsettelseskrigen, varer frem til 5. september (fredsavtale 19. september) 1944. Finland forble selvstendig.

Under annen verdenskrig mistet 95 000 finske soldater livet.

 

«Som om ikke finlandssvenske soldater deltok i krigen», sier hun og trekker oppgitt på skuldrene. Mottoet for årets feiring er «Tillsammans» («Yhdessä»), men det kan se ut som ikke alle markeringene tar mottoet på alvor.

Ikke bare gratismedaljer annonseres i avisen, også heroiske beretninger fra de få soldatene som ennå er i live, brettes utover sidene. Alle de større avisene synes å ha kastet seg på bølgen og presenterer usminkede vitnesbyrd om hvordan fiender ble drept, eller soldatene selv så døden i hvitøyet. «Man kan jo lure på hva vi egentlig feirer», spør Koski.

Motjubileum. Det er et spørsmål selv ekspertene har et forvirrende svar på.

«Vi markerer 6. desember 1917 hvert år, men egentlig feirer vi minnet om vinterkrigen», sier forsker Aapo Roselius ved Helsingfors Universitet.

Det er i og for seg forståelig, kan man tenke, tatt i betraktning at en finsk armé på snaue 200 000 soldater beseiret en overmektig sovjetisk stridsmakt bestående av 1 million mann, og at ingen annen krigsskueplass i verden i perioden 1939–45 opplevde færre sivile ofre. Det er i seg selv en grunn til å være stolt, men det har likevel ingenting med nasjonaldagen å gjøre.

Historikeren gjør like godt forvirringen enda større: «Selvstendighetsdatoen 6. desember var egentlig et 'motjubileum', sier han. Det var en protestmarkering, organisert første gang i 1919, og rettet mot en annen dato, nemlig 16. mai. Også 16. mai ble feiret første gang i 1919, ett år etter at «de hvite» hadde beseiret «de røde» i den finske borgerkrigen, en svært blodig og brutal konflikt som fulgte i kjølvannet av den russiske revolusjonen.

Finland hadde i over hundre år vært en del av det russiske riket, og etter at det nye bolsjevikregimet hadde trukket Russland ut av første verdenskrig, proklamerte Finland seg selvstendig, men de politiske spenningene i og utenfor landet var for store til at et fredelig maktskifte kunne lykkes.

Med hjelp av et tysk ekspedisjonskorps ble de bolsjevikstøttede «røde» militsene nedkjempet av et finsk «heimevern» lojalt mot det borgerlig-konservativt dominerte finske senatet. «De røde» hadde riktignok gjort seg skyldig i grov terrorvirksomhet mot sivilbefolkningen under borgerkrigen, men fått unngjelde mange ganger verre under den «hvite» terroren som fulgte. Markeringen av 6. desember ble iscenesatt av mer liberale miljøer som satte seg som mål å forsone de politiske leirene i et dypt splittet samfunn.

Spenningen mellom 6. desember 1917 og 16. mai 1918 skulle vare helt frem til annen verdenskrig. På 1920- og 1930-tallet var høyre-kreftene i Finland mektig irritert over disse liberale festene, og mente det var seieren over den «røde fare» i 1918 som skulle stifte finnenes identitet og selvforståelse, ikke en juridisk hendelse knapt noen hadde tatt ad notam da den inntraff som en liten notis i avisen i desember året før, midt i et komplett politisk kaos.

Først etter vinterkrigen i 1939-40, som for alvor skulle konsolidere den til da svakt funderte forestillingen om nasjonalt samhold som 6. desember-forkjemperne hadde propagert, ble all konkurrerende feiring marginalisert. Samtidig, poengterer historiker Roselius, ble 1917 opphøyet til et slags «hellig årstall», et lysende siffer som ble forsøkt isolert fra de svært ømtålige historisk-politiske omgivelsene i tiden rett før og etter.

Denne statusen har det magiske årstallet hatt siden, og selv om historikeren ved årets hundreårsjubileum nå ser visse tegn til at man forsøker å sette selvstendighetsdatoen i en sammenheng, er det mange forhold ved nyere finsk historie han mener jubileet burde være en anledning til å kaste lys på.

Finsk fascisme. Roselius, som nylig har vakt oppmerksomhet med en ny bok om den finske fascismen på 1920- og 1930-tallet, mener særlig at denne perioden er både underrapportert og undervurdert i finsk offentlighet:

Som for eksempel den såkalte Lappo-bevegelsen, en politisk sammenslutning grunnlagt på slutten av 1920-tallet av bonden og streikebryter-aktivisten Vihtori Kosola, en glødende antikommunist som hyllet Benito Mussolini. Som et slags svar på Mussolinis «lange marsj til Roma» organiserte Lappo-bevegelsen i 1930 et bondetog til Helsingfors med 12 000 deltagere. Det var Kosola og hans meningsfeller som presset det finske parlamentet til å forby all kommunistisk virksomhet i landet samme år.

Lappo-medlemmer terroriserte systematisk finske venstrepolitikere, rev dem ut av hjemmene deres, ydmyket og mishandlet dem. 

Men Kosolas ideologiske program stoppet ikke der: Lappo-medlemmer terroriserte systematisk finske venstrepolitikere, rev dem ut av hjemmene deres, ydmyket og mishandlet dem. Flere politiske motstandere ble også regelrett henrettet, andre kidnappet, slept til den russiske grensen og kastet «dit de hørte hjemme». Til og med Finlands tidligere president K.J. Ståhlberg ble oppsøkt og banket opp av Kosolas håndlangere. Dette og andre høyreradikale miljøer som anså seg som forvaltere av «de hvites» seier i borgerkrigen, var av den oppfatning at «selv om vi seiret, så ble seieren tatt ifra oss». Demokratiet selv, parlamentarismen, liberale politikere, alle hadde de fordervet «seierens frukter».

Bevegelsen ble til slutt forbudt i 1932, etter det såkalte Mäntsälä-opprøret, der en væpnet militsgruppe hadde angrepet et sosialdemokratisk møte i lokalsamfunnet med samme navn. Kosola og co. hadde da lyktes i å mobilisere rundt 10 000 medlemmer på forskjellige steder i landet, og truet med mer vold om ikke kravene om å forby sosialdemokratene og begrense stemmeretten ble innfridd, men opprøret gikk raskt i oppløsning på grunn av dårlig organisering.

Nærhet til nazismen. I den finske debatten er fascismen blitt fremstilt ene og alene som import fra utlandet, den er blitt ufarliggjort og voldselementene til og med bortforklart som vulgære utslag av «erkefinsk humor».

Også Finlands forsvarsminister Jussi Niinistö, som selv er historiker og har skrevet om 1930-tallets politiske bevegelser i landet, får kritikk i den nye boken til Roselius og medforfatterne Oula Silvennoinen og Marko Tikka for å ha «en veldig annerledes oppfatning av hendelsene og personene».

I sitt svar på kritikken om historisk «hvitvasking» sier Ninistö på sin blogg at han ikke finner grunn til å «demonisere Lappo-medlemmene» eller «erklære bevegelsens historiske betydning for ugyldig på grunn av voldselementene».

At finlandssvenske innbyggere dessuten ble stemplet som en slags «Finlands jøder» av de ytterliggående aktivistene, og den finskspråklige majoriteten stilisert som et offer for denne minoriteten, vitner ikke bare om at språkstriden har lange røtter, men om en radikalitet på fullstendig ville veier.

For Roselius og medforfatterne er det derimot fundamentalt for finnene, kanskje særlig nå som man feirer republikkens hundreårsjubileum, å kjenne til at en folkebevegelse som Lappo åpent aksepterte vold og terror. At veien til det autoritære på et tidspunkt ble sperret, var ingen historisk nødvendighet, understreker de. At finlandssvenske innbyggere dessuten ble stemplet som en slags «Finlands jøder» av de ytterliggående aktivistene, og den finskspråklige majoriteten stilisert som et offer for denne minoriteten, vitner ikke bare om at språkstriden har lange røtter, men om en radikalitet på fullstendig ville veier.

Oula Silvennoinen, Roselius’ kollega og medforfatter av «Den finske fascismen», fremla i 2008 dessuten bevis for at finsk politi under den såkalte fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen fra 1941–1944 utleverte 500 krigsfanger og flyktninger til «Einsatzkommando Finland», en fryktet paramilitær tysk avdeling som opererte både i Nord-Norge og i det nordlige Finland.

Fangene ble deretter myrdet under deltagelse av det finske sikkerhetspolitiet. At sistnevnte og den finske militære etterretningstjenesten samarbeidet tett med Wehrmacht og Gestapo, og dessuten velvillig stilte med tolker og forhørsledere i de tyske fangeleirer i Nord-Norge og i Finland, har vært lite kjent, men understreker hvor sømløst integrert de finske og tyske militær- og sikkerhetsapparatene var under fortsettelseskrigen.

Felles front. En av de seigeste finske mytene med utspring i annen verdenskrig, var nettopp forestillingen om at Finland fra 1941 førte en «separat» krig, en oppfatning som den finske statsledelsen holdt fast på helt frem til for få år siden. At Finland aldri inngikk en formell allianse med Tyskland, er helt uten relevans, understreker Aapo Roselius’ historiker-kollega ved Helsingfors Universitet, Henrik Meinander:

«Krigføringen handlet i virkeligheten om et systematisk militært samarbeid, et våpenbrorskap som fra finsk ståsted først og fremst skulle forhindre Finland fra å bli okkupert av Sovjetunionen. Tyskland tok seg av den nordlige seksjonen av det finske frontavsnittet, og finske tropper den sørlige delen», sier han og forteller at Finland ble sterkere subsidiert av Tyskland enn noen annen av Hitlers allierte. Dette var ingen separat krig, den finske armeen holdt i tre år 600 km av Hitlers Østfront, et 2500 km langt frontforløp fra Kolahalvøya til Svartehavet, der tyske Wehrmacht støttet av ungarere, rumenere og andre forbundsfeller sto ansvarlig for resten.

At fortsettelseskrigen alltid er blitt skjøvet i skyggen av vinterkrigen, utrustet med skiftende ad hoc-forklaringer og forsøkt løsrevet fra de ideologiske og politiske omstendighetene den ble ført under, er altså ikke å undres over. Vinterkrigens rolle som nasjonsbyggende hendelse er blitt ytterligere forsterket nettopp gjennom det problematiske våpenbrorskapet med Hitler-Tyskland, mener Aapo Roselius.

«Vinterkrigen er blitt en hellig greie som ikke kan diskuteres, en idealtilstand av samhold som under selvstendighetsfeiringen blir helt overveldende.»

«Vinterkrigen er blitt en hellig greie som ikke kan diskuteres, en idealtilstand av samhold som under selvstendighetsfeiringen blir helt overveldende», sier han, og legger til:

«Selvstendighetsfeiringen blir en alvorlig fest der det forventes at man identifiserer denne dagen med friheten veteranene kjempet for. Denne retorikken og liturgien finnes ennå i beste velgående.»

Man synes av og til å glemme at det jo er de samme veteraner som utkjempet både vinterkrigen og fortsettelseskrigen. En liten påminnelse får man i slutten av oktober i år, da det er kinopremière på en ny filmatisering av «Ukjent soldat». I en årrekke er filmatiseringen av Vainö Linnas legendariske roman om en mitraljøseenhet under fortsettelseskrigen blitt vist på selvstendighetsdagen.

«Da samles hele folket foran TV», sier Aapo Roselius: «Det er så nærme en religiøs opplevelse man kommer i dette landet. 'Ukjent soldat' er egentlig en protestroman, med et klart antikrigs-budskap», sier Roselius. Likevel er filmatiseringene hittil blitt hyllet av patriotene. Om regissøren, Aku Louhimies, denne gang våger noen nye og ubehagelige grep, gjenstår å se.

Kontinuitet. Aapo Roselius mener også tiden etter annen verdenskrig krever en ny gjennomgang i den finske historiske selvforståelsen:

«Det råder en oppfatning om at vår høyreradikale historie slutter med annen verdenskrig», sier han. «Men den fortsetter i virkeligheten ufortrødent.»

Personene som tilhørte høyreradikale kretser og som førte en høyreradikal politikk, fortsatte å være aktive i det finske samfunnet i tiårene etter. Det fantes ingen ideologisk rensing, kan historikeren fastslå. Fenomenet har vært tabubelagt:

«Det har vært allment akseptert at dette er noe man holder tyst om», sier han og forteller at den største studentorganisasjonen i landet på 1920- og 1930-tallet, Det akademiske Karelen-selskapet, var en høyreradikal organisasjon som samlet samfunnets fremtidige elite. Det var disse medlemmene man fant igjen på alle samfunnsområder etter krigen.

Et annet forhold som er helt borte i det offisielle Finlands markering av hundreårsjubileet, er den trege og lenge mislykkede omstillingen fra et jordbrukssamfunn til et industrisamfunn de første tiårene etter krigen. I løpet av noen få år sist på 1960- og først på 1970-tallet flyttet en halv million finner til Sverige.

«Det er et enormt tall, en strukturell katastrofe man har feiet under teppet», sier Roselius.

Denne veritable årelatingen av arbeidskraft setter den gjengse oppfatningen av Finlands etterkrigshistorie som en fortelling om velstand og fremgang, i et korrigerende lys:

«Vi har å gjøre med et samfunn som sviktet en halv million innbyggere, som ikke evnet å tilby dem jobb og perspektiver om en fremtid.» 

«Vi har å gjøre med et samfunn som sviktet en halv million innbyggere, som ikke evnet å tilby dem jobb og perspektiver om en fremtid.» 

Myten om at man bygget velferdssamfunnet med hardt arbeid, at alle fikk det bedre, er ifølge historikeren rett og slett feil. Masse-eksodusen til Sverige var et resultat av det gedigne politiske feilslag det var å investere i småbruk i en tid da Vest-Europa gjennomgikk en rasende forvandling til et industri- og teknologisamfunn.

Mytenes makt. Men hva ligger dypest til grunn for Finlands historiske selvforståelse? Lillebrorkomplekset overfor Sverige er nok én forklaring, mener Henrik Meinander. Da det svenske riket oppsto på 1200-1300-tallet, var Finland allerede en integrert del av det, forteller han. Finland utgjorde aldri en egen politisk enhet.

Først på 1800-tallet, da intelligentsiaen og den politiske forvaltningen i Storhertugdømmet Finland (området Sverige hadde måttet avstå til Russland i 1809), fant ut at om man skulle nyte politisk legitimitet ute blant folk og derigjennom vinne økt selvstyre for landet, da måtte man snakke samme språk som folkeflertallet, altså finsk.

Eliten, som hadde vokst opp med og daglig brukte det gamle administrasjonsspråket svensk, uten at de nødvendigvis selv var av svensk avstamming, satte nå møysommelig i gang arbeidet med å skape en egen, finsk nasjon.

«Det fantes altså en bestilling på en fortelling som gikk ut på at Finland alltid hadde eksistert», sier Henrik Meinander. «Den lever i beste velgående i dag, og som overalt i Europa ellers, er det vanskelig å forklare at den lojaliteten og identiteten vi fornemmer i dag, slett ikke var der tidligere.»

Den profilerte historikeren mener at det i hundreårsjubileet også burde inngå en påminnelse om at Finland egentlig ikke har eksistert tidligere; at Finland, i likhet med Europas øvrige nasjonalstater, også er produktet av en historisk konstruksjon, et byggverk snekret sammen i myteverkstedet til den nasjonale vekkelsesbevegelsen fra slutten av 1800-tallet. Men Meinander gjør seg ingen illusjoner, han har for lengst innsett historiefagets begrensning:

«Det er nytteløst som historiker å forsøke å korrigere alle misoppfattelser der ute. Vi må forsøke å formidle hvorfor vi lever i myter.»

«Det er nytteløst som historiker å forsøke å korrigere alle misoppfattelser der ute. Vi må forsøke å formidle hvorfor vi lever i myter.»

Her har det finske Nasjonalmuseet en oppgave.

«Vi kan ikke dekonstruere alt, men denne gang skal vi nok forsøke å provosere litt også», sier Hanna Forssell, kurator ved Finlands nasjonalmuseum og ansvarlig for den nye utstillingen om selvstendighetstiden som åpner mot slutten av året. Hun røper at reisen gjennom de siste hundre årene av Finlands historie begynner i 1904, og med en gjenstand som har mye historisk sprengkraft, nemlig den blodige skjorten til Eugen Schauman. Mannen som skjøt den russiske generalguvernør Nikolaj Bobrikov og deretter seg selv, har siden hatt status som nasjonalhelt.

Men Nasjonalmuseet akter ikke lenger å la denne relikvien i samlingen stå uimotsagt. Klesplagget til mannen som Jean Sibelius viet sin mektige sørgemarsj «In Memorian», skal minne om at Schauman ikke bare var en martyr.

«Han var like mye en terrorist», sier Hanna Forssell, og legger til: «Her kommer nok noen til å føle seg tråkket på tærne.»

Men en blå tånegl her og der kan kanskje bare bidra til å sette farge på jubileumsåret – og på et iblant kanskje noe svart-hvitt historiesyn hos den menige finne.