• Arbeidersamfunn Industribyen Ostrava var et naturlig stemme-reservoar for sosialdemokratene i 1914. Foto: BOYER, ROGER VIOLLET/GETTY IMAGES

  • I motvind Statsminister Bohuslav Sobotka og sosialdemokratene gjorde det dårligste valget på 20 år. Regjeringen han ledet ble blant annet kritisert for ikke å ha tatt grep under flyktningkrisen og for totalitære metoder for å regulere folks fyringsvaner. Foto: DAVID W CERNY, REUTERS/NTB SCANPIX

Reddes ikke av sin stolte arv.

Reddes ikke av sin stolte arv.

Fra utgave: 9 / oktober 2017

Hverken stolt tradisjon eller økonomisk fremgang gagnet Tsjekkias største regjeringsparti. Det betente temaet flyktningkvoter, samt angivelig innblanding i folks privatliv, rammet sosialdemokratene mer enn regjeringen de ledet. Da hjalp det ikke med en partihistorie som er enestående i den tidligere Østblokken.

Solid arv. Ennå står de der. Mange steder restaurert, fylt med nye funksjoner og strøket fra listen over truede kulturminner. Gamle produksjonshaller og industrianlegg fra 1800-tallet er noen av de 2500 tekniske objektene som det tsjekkiske Instituttet for fortidsminner fører protokoll over.

Fakta

Parlamentsvalget i Tsjekkia 2017

Sosialdemokratene endte på sitt dårligste resultat på 20 år, på en sjetteplass, med 7,3 prosent av stemmene. Valgets suverene vinner ble ANO og milliardær Andrej Babiš, med 29,6 prosents oppslutning. 

/ Valget ble avholdt 20.–21. oktober 2017.

/ Alle 200 medlemmer i deputertkammeret (underhuset) i Tsjekkias parlament var på valg.

/ Hele 31 partier stilte med lister til valget, men noen kun i enkelte av landets 14 regioner.

/ Valgresultat 2017: prosentandel av stemmene (endring siden 2013)

Protestpartiet ANO: 29,6 prosent (+ 11%)

Det demokratiske borgerparti (ODS):11,3 prosent (+3,6%)

Det tsjekkiske piratpartiet: 10,8 prosent (+8,1%)

Frihet og direktedemokrati (SPD): 10,6 prosent (nytt)

Kommunistpartiet (KSCM): 7,8 prosent (-7,2%)

Sosialdemokratene (CSSD): 7,3 prosent (-13,1%)

Kristendemokratene (KDU-CSL): 5,8 prosent (-1%)

Det konservative partiet TOP 09: 5,3 prosent (-6,7%)

Borgermestere og uavhengige (STAN): 5,2 prosent (nytt)

/ Tsjekkias sperregrense på 5 prosent gjør at de fleste småpartiene ikke når opp.

Kilde: Prague Daily Monitor, Wikipedia

 

Mange av dem befinner seg i Brno og Liberec, brennpunkter ikke bare for europeisk industrihistorie, men også for tidlig politisk aktivisme i det som engang var del av det Habsburgske riket. Böhmen og Mähren, landskapene som i hovedsak utgjør dagens Tsjekkia, var den mest industrialiserte og teknologisk best utviklede delen av det multinasjonale keiser- og kongedømmet Østerrike-Ungarn. Under 1848/49-revolusjonen, da en tidlig antiautoritær borgerrettighetsbevegelse antente store deler av det repressive, monarkistiske Europa, spilte nettopp arbeiderne en viktigere rolle i Böhmen og Mähren enn de gjorde andre steder. I 1868 kom så de første fagforeningene på plass, og ti år etter ble det tsjekkiske sosial-demokratiske partiet stiftet.

Den tsjekkiske arbeiderbevegelsen orienterte seg fra starten i to retninger:

En nasjonal strømning påvirket av den tsjekkiske intelligentsiaens forestilling om nasjonal «oppvåkning», og langs en fler-nasjonal linje innenfor dobbeltmonarkiet. Som del av den «østerrikske» delegasjonen deltok de tsjekkiske sosialdemokratene aktivt i organiseringen av den 2. Internasjonalen i Paris i 1889. Påfølgende år innstiftet partiet 1. mai-tradisjonen med de til da største massedemonstrasjonene, og innenfor dobbeltmonarkiet var de tsjekkiske sosialdemokratene de mest høyrøstede forkjemperne for allmenn stemmerett og åttetimers arbeidsdag.

Statsbærende. At partiet også var lydhørt for reformforslag fra sentrale myndigheter i Wien, og villig til å ta plass i Habsburg-monarkiets politiske institusjoner, skulle derimot komme til å splitte den tsjekkiske sosialdemokratiske bevegelsen i to partier fra 1897: Det «gamle» partiet, som forble størst av de to, var «internasjonalistisk» og pragmatisk, det nye utbryterpartiet mer nasjonalistisk og radikalt.

Tross avskalling utviklet moderpartiet seg til det desidert best organiserte politiske partiet i det tsjekkiske området, med en rekke aviser og tidsskrifter, med egne akademier og sportsklubber. Og med valgreformen i 1907 oppnådde partiet, støttet av det nasjonalistiske søsterpartiet, sitt mål om allmenn stemmerett (for menn).

Etter at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var blitt oppløst etter nederlaget i første verdenskrig, kom sosialdemokratene, nå etter noe avskalling til en «revolusjonistisk» venstrefløy, til å sette sitt tydelige politiske preg på det selvstendige Tsjekkoslovakia, allerede i 1918 med innføring av åttetimersdagen – og stemmerett for kvinner. I de to tiårene som fulgte (frem til Hitler-Tysklands annektering av Tsjekkia og opprettelsen av Slovakia som marionett-stat), satt sosialdemokratene i nesten alle regjeringene og ledet flere av dem. Partiet fikk igjennom en progressiv sosiallovgivning og et moderne sosialvesen, og det drev en utrettelig motkonjunkturpolitikk etter den internasjonale finanskrisen i 1929.

Partiledelsen deltok også i den uformelle gruppen rundt president Masaryk, kalt «Hrad» («borgen»), som omfattet sentrums-liberale og venstreorienterte politikere og intellektuelle, og etterstrebet en konsensusbasert styring av landet som utover på 1930-tallet skulle utvikle seg til en «demokratisk øy» i et fascistisk og autoritært Sentral-Europa. Med opprettelsen av «Protektoratet Böhmen og Mähren» under Hitler, gikk partiet under jorden og ble en viktig del av motstandsbevegelsen. 

Lang vei tilbake. Det demokratiske vinduet som åpnet seg på gløtt igjen i 1945, og som på nytt førte sosialdemokratene i regjering, ble brått lukket med kommunistenes kupp i 1948 og tvangssammenslåingen av partiet med kommunistpartiet. Mange medlemmer gikk i eksil, mens de som ble igjen i landet, men ikke innordnet seg det nye regimet, falt ofre for kommunistenes fanatiske kamp mot «sosialdemokratismen» – den «indre» fienden. Mange ble dømt til svært lange fengselsstraffer, og flere ble henrettet.

I forbindelse med det frie ordskiftet som fant sted i Tsjekkoslovakias offentlighet i første halvdel av 1968, «Praha-våren», ble også sosialdemokratene trukket inn i prosessen med å utforme en sosialisme med «et menneskelig ansikt». Løslatte politiske fanger og andre tidligere medlemmer tok invitasjonen fra reformfløyen i kommunistpartiet på alvor. Men det revitaliserte sivilsamfunnets forhåpninger, og med dem sosialdemokratenes håp om å kunne reetablere partiet, ble knust under sovjetiske panservogner i august samme år.

To nye tiår i eksil fulgte, før omveltningene i 1989 endelig muliggjorde en reetablering av partiet på hjemmebane.

Men to 20-årsperioder med totalitært styre hadde diskreditert sosialisme-begrepet i den grad at sosialdemokratene til å begynne med var sjanseløse i den politiske nyordningen av Tsjekkoslovakia, og fra 1993 Tsjekkia.

Først i 1998, etter at de sosiale omkostningene i forbindelse med systemskiftet fra parti-diktert statssosialisme til markeds-økonomi hadde vist seg store for veldig mange, kom sosialdemo-kratene i regjeringsposisjon igjen.

De tsjekkiske sosialdemokratene hadde i 1989 kunnet påberope seg en egen, over hundre år gammel arv, i motsetning til de andre partiene med samme navn som oppsto i transformasjonsprosessene internt i de statsbærende partiene i den tidligere østblokken. De hadde ikke vært en del av systemet, som i Polen eller Ungarn, men hadde fra eksil eksistert i opposisjon til det.

Det hjalp dem ikke i 1989 og ikke i årets valgkamp. Det siste er det særlig to grunner til.

Flyktninger og fyring. Siden «flyktningkrisen» rammet Sentral- og Nord-Europa høsten 2015, har forestillingen om at Tsjekkia skal ta imot migranter husert som et spøkelse i landets politiske offentlighet. En utbredt skepsis i befolkningen har fått politikere til å overby hverandre i avvisende paroler – landets sittende president Miloš Zeman og landets tidligere president Václav Klaus blant dem.

Statsminister og sosialdemokrat Bohuslav Sobotka ble hardt kritisert av politiske motstandere for ikke klart å ha avvist EUs omfordelings-plan for flyktninger fra 2015. «At han senere har tatt klart til orde mot en omfordeling og kvoteordning, er han ikke blitt trodd på», sier Petr Prokš, dosent ved historisk fakultet ved Vitenskapsakademiet i Praha.

Et annet forhold som rammet regjeringen og særlig sosialdemokratene før valget, er det Prokš kaller en sentralistisk, byråkratisk regulering av samfunnet: «Av miljøhensyn finner regjeringen det for godt å sende byråkrater hjem til folk, uten rettslig kjennelse, for å kontrollere hva de fyrer med». Eksperten på sosialdemokratenes historie mener en slik politikk kler partiet dårlig, og at den hos mange velgere vekker assosiasjoner til kommunistpartiets totalitære praksiser.

At det vinterstid i Tsjekkia mange steder river i nesen av vedfyring og brunkullrøyk, synes ikke å affektere hverken historikeren eller mange av dem som opprører seg over den tsjekkiske sosialdemokratiske regjeringens luftkvalitetsforordning. Man kunne til sosialdemokratenes forsvar mene at frisk luft i det offentlige rom og allmennhetens helse nettopp er et eksempel på et av de «overordnede prinsipper» som har vært en historisk ledesnor for partiet, det være seg tidligere i form av åttetimersdag, allmenn stemmerett eller sosiallovgivning.

Titanfall. Den økonomiske fremgangen Tsjekkia har opplevd, og som har styrket velferden, for eksempel gjennom økte pensjoner, hjalp heller ikke sosialdemokratene oppover på meningsmålingene. Det virket utgjort og avgjort for Sobotka og co allerede lenge før valget. Selv gikk han av som partileder allerede i juni, som svar på dårlig oppslutning, og utsiktene for utenriksminister Lubomír Zaorálek var mørke. Med rundt 10 prosent oppslutning blant velgerne én måned før valget, var partiet falt ned på tredjeplass (og de endte til slutt på en sjetteplass, med bare 7,3 prosent av stemmene, red.anm.) etter både velgerfavoritten ANO (det sentrumsliberale, lett populistiske protestpartiet som er én av sosialdemokratenes to nåværende koalisjonspartnere) og på nivå med kommunistpartiet. Det var til nettopp disse to partiene at sosialdemokratene lekket flest velgere: På den ene siden til en karismatisk milliardær, den tidligere finansminister Andrej Babiš som må frykte etterforskning for økonomiske misligheter; og på den andre siden til kommunistpartiets leder Vojtěch Filip, en overbevist statssosialist og tidligere informant for StB, Tsjekkoslovakias svar på Stasi. 

At disse frontfigurene, og deres politiske budskap, klarer å lokke flere velgere enn Tsjekkias eldste parti, vitner kanskje aller tydeligst om at landets sosialdemokrater er i dyp krise.