Berlin. Da Tyskland ble kritisert av NATO- og EU-partnerne for ikke å ta del i luftoperasjonene mot Libya i 2011, søkte daværende utenriksminister Guido Westerwelle tilflukt bak en tysk etterkrigsholdning som de siste årene er blitt stadig mindre akseptert – både blant Tysklands forbundsfeller og i landets egen politiske elite. «Tilbakeholdenhetens kultur», kalte Westerwelle det.
Men denne tilbaketrukne rollen som Forbundsrepublikken i overensstemmelse med seiersmaktene etter annen verdenskrig hadde pålagt seg selv – som bot for landets militaristiske fortid – synes å være gått ut på dato. Med Westerwelles avgang i 2013, takket også en tysk utenrikspolitisk innstilling av.
Tradisjonelt har Tyskland øvet påvirkning utenlands gjennom næringslivet og sivilsamfunnet, i kraft av sin økonomiske styrke og gjennom arbeidet til utallige stiftelser og NGO-er. Den viktigste drivkraften i tysk politikk globalt har vært industrieksporten, siden den tyske økonomien profitterer langt over gjennomsnittet på den globaliserte verdenshandelen.
Derfor overrasker det heller ikke at Angela Merkel på vegne av tysk næringsliv «mer enn alt annet» ønsker en transatlantisk frihandelsavtale velkommen, og dermed integreringen av verdens to største handels- og investeringsblokker.
I en verden der premissene for den globaliserte orden trues, blant annet gjennom Russlands maktpolitikk, forventer stadig flere at Tyskland også tar imot det amerikanske tilbudet om å være en «partner in leadership».
Men i en verden der premissene for den globaliserte orden trues, blant annet gjennom Russlands maktpolitikk, forventer stadig flere at Tyskland også tar imot det amerikanske tilbudet om å være en partner in leadership. Da John Kerry under sitt Berlin-besøk i slutten av oktober 2014 uttalte at Tyskland er i ferd med å bli en ledende verdensmakt, kan det tolkes både som en anerkjennelse av utenrikspolitiske prestasjoner og en oppmuntring fra en supermakt på retrett.
Av makt følger ansvar. I møte med krisene i Ukraina, Midtøsten og Afrika har Angela Merkels tredje kabinett, deriblant utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, i 2014 inntatt en mer offensiv og dirigerende rolle enn man har vært vant til fra tysk side tidligere. Steinmeier har som vert for en rekke konferanser gjort Berlin til en stadig hyppigere internasjonal møteplass for politikken, og Merkels formidlingsfremstøt i Ukraina-konflikten har satt Tyskland i Europas utenrikspolitiske førersete. Landet var også viktigste pådriver for å få de siste og tøffere sanksjonene mot Russland gjennom ministerrådet i EU.
Merkels formidlingsfremstøt i Ukraina-konflikten har satt Tyskland i Europas utenrikspolitiske førersete.
Tysklands president, Joachim Gauck, har i flere taler det siste året tatt et klart oppgjør med «tilbakeholdenhetens kultur» og på statsmannspedagogisk vis tydeliggjort overfor den tyske befolkningen at det av global økonomisk makt også følger globalt politisk ansvar.
Tysklands aller viktigste utenrikspolitiske anliggende, og nødvendige forutsetning for en lederrolle globalt, er den politiske konsolideringen av EU og stabiliseringen av eurosonen.
«Det er langt ned til neste plass på listen», sier Stephan Bierling, professor i internasjonal politikk ved Universität Regensburg. Men i takt med en «renasjonalisering» av politikken i mange EU-land er Tysklands oppgave blitt vanskeligere:
«Skal man sikre euroens stabilitet, må man styrke den politiske unionen», understreker Bierling. «Det krever svært mye overbevisningsarbeid og lederansvar, men også at Tyskland er villig til å betale mer enn andre». At eurokrisen ikke kan løses med de redskaper som nå foreligger, men bare «plastres over» av Den europeiske sentralbanken, er ifølge Bierling Tysklands alvorligste utenrikspolitiske hodepine.
Partnere på retrett. For skulle EU som politisk og økonomisk integreringsprosjekt mislykkes, har Tyskland mer å tape enn alle de andre medlemsstatene: «Da vil Tyskland stå tilbake i Europa som altfor stort og mektig, og vil lett kunne mane frem angst, motstand, ja sogar allianser mot seg», frykter Bierling.
Om ikke i allianse, så har i alle fall flere EU-land flagget motstand mot tyske krav til budsjettdisiplin og til overholdelse av unionens finansieringsregler.
Måten Paris, London og Roma kritiserte EU-kommisjonens kontroll av landenes statsbudsjetter i slutten av oktober 2014, omtalte kommisjonenes tyske veteran Günther Oettinger som «uakseptabel». Tysklands finansminister, Wolfgang Schäuble, har ved gjentatte anledninger krevd at François Hollandes Frankrike snarest må gjennomføre drastiske reformer for å komme ut av den økonomiske og administrative krisen Tysklands viktigste europeiske partner altfor lenge har befunnet seg i.
Stefan Meister ved Deutsche Gesellschaft für Auswärtige Politik (DGAP) i Berlin, mener derfor det nå er i ferd med å spre seg en viss angst i tysk politikk for å miste helt sentrale partnere i Europa- og utenrikspolitikken:
«Frankrike er en søyle i den europeiske foreningsprosessen, Storbritannia er en søyle i liberaliseringsprosessen, men nå synes disse landene å drifte av sted i retning innenrikspolitikk og irrelevans.» Politisk analytiker Stefan Meister
«Frankrike er en søyle i den europeiske foreningsprosessen, Storbritannia er en søyle i liberaliseringsprosessen, men nå synes disse landene å drifte av sted i retning innenrikspolitikk og irrelevans», observerer representanten for Tysklands ledende utenrikspolitiske institutt.
«Hvis de faller bort, kan ikke Tyskland fylle dette hullet alene, og bare i begrenset grad gjøre det med nye partnere», sier han om land som Polen, Nederland, Finland og Sverige, tydelige utenrikspolitiske støttespillere i EU.
Verne internasjonal orden. Ukraina-konflikten har dessuten ført til at den tyske Russland-politikken gjennomgikk en helomvending i 2014: «Vi trodde for lenge på at Putin var interessert i modernisering og samarbeid, og at vi derfor hadde innflytelse på den russiske eliten», sier Meister om den tyske østpolitikken etter Sovjetunionens fall. «Det var naivt.» Avdelingslederen for Russland-studier ved DGAP mener krisen har skapt en ubehagelig presedens:
«Den har satt spørsmålstegn ved den vestlige sikkerhetspolitiske orden, og både Kina og arabiske land ser med interesse på det som nå skjer. Dessuten tvinger spørsmålet seg frem om Russland er en partner for Vesten i andre kriser.»
Det er i dette trusselbildet kollega Bierling ser Forbundsrepublikkens viktigste sikkerhetspolitiske bidrag:
«Tyskland må bidra til å forankre de vestlige globale ordensforestillinger, slik de praktiseres i EU, NATO og i Verdens handelsorganisasjon. Det er på grunnlag av disse stabiliserende internasjonale mekanismene at det gjennomglobaliserte tyske næringslivet bygger sin suksess. Tyskland må derfor ville mer enn bare en frihandelsavtale med Nord-Amerika, landet må våge å være en pålitelig partner in leadership for USA. Samtidig må Europas økonomiske kraftsentrum legge hele sin politiske tyngde inn på å gjøre EU til en enhetlig utenrikspolitisk plattform. Da vil Vesten kunne fortsette å fremstå som et verdifellesskap og en drivkraft på den globale arenaen.»
«Bare slik kan vi stabilisere det 21. århundret, som har begynt så ustabilt», konkluderer professoren i Regensburg.