• Kubansk krim Det er mot Havannas noe grå tropisk-sosialistiske gatebilde at den kronisk melankolske politietterforskeren Mario Conde projiserer sine minner og undergangsvisjoner i Leonardo Paduras kriminalromaner. Foto: ISTOCKPHOTO

  • Oversatt til norsk Leonardo Padura (59) er Cubas ledende krimforfatter. Hans bøker om politimannen Mario Conde, den såkalte Havanna-kvartetten, har gått sin seiersgang over kloden. «Vinter i Havanna» og «Storm i Havanna» og «Maskespill i Havanna» er kommet på norsk, og den fjerde utgis senere. Foto: ADALBERTO ROQUE, AFP/ NTB SCANPIX

     

  • Regimekritisk «Det er nabolag uten sanitære systemer. Enkelte har vann, andre ikke. Husene er av blikk og treplanker, fullstendig improvisert. Man evnet aldri helt å få has på fattigdommen», sier forfatter Leonardo Paduro om den kubanske revolusjonens viktigste målsetning. Mange av innbyggerne lever i det forfatteren beskriver som en sosial elendighet uten sidestykke i Cubas nyere historie. Foto: ISTOCKPHOTO

Havannas revolusjonære detektiv.

Havannas revolusjonære detektiv.

Fra utgave: 8 / september 2015

Krimromanen som en sjanger for sosialkritikk: Cubas mest leste forfatter bruker krimromanen til å måle opp det stadig større avviket mellom revolusjonens idealer og virkeligheten i dagens Havanna. Med nye, store sosiale endringer på gang, retter nå Leonardo Padura, alias privatetterforskeren Mario Conde, blikket mot en ny urban underklasse.

Havanna, Cuba. «Revolusjonen er uovervinnelig», står det å lese på et banner ved ankomsten til Mantilla, en liten forstad sør i Havanna. Langs hovedveien som skjærer gjennom den heller pregløse bebyggelsen, tilbys et beskjedent utvalg frukt og grønnsaker fra små salgsboder, mens kolonialhandelen på hjørnet stort sett byr på egg, stekeolje og såpe, i tillegg til et imponerende antall romflasker stablet i takhøyde.

Det er mot dette noe grå tropisk-sosialistiske gatebildet at den kronisk melankolske politietterforskeren Mario Conde stadig projiserer sine minner og undergangsvisjoner i Leonardo Paduras Havanna-kvartett, forfatterens banebrytende krimsyklus satt i året 1989 og skrevet på 1990-tallet.

Kvartetten, som nå er under oversettelse til norsk, var i sin tid en revolusjon i hjemlandet: For mens heltene i den kubanske krimromanen på 1970- og 80-tallet gjerne var medlemmer av sikkerhetstjenesten som i samarbeid med de såkalte «Komiteene til forsvar for revolusjonen» avslørte «kamerater» som gikk på fylla, skulket jobben og generelt utviste en slapp revolusjonær holdning, begynner Paduras omdefinering av sjangeren med en flere sider lang beskrivelse av en fyllesyk Conde som gjør sitt ytterste for å slippe å møte opp på kontoret.

Kontrasten var høyst gjennomtenkt. «Jeg ville skape en krimroman med to kjennetegn: Den skulle være essensielt kubansk, men samtidig fullstendig ulik den kubanske krimromanen», sier Padura med et smil etter å ha skjøvet en kopp kruttsterk kaffe over kjøkkenbordet.

Både Conde og Padura er det beskjedne nabolagets ektefødte sønner, en outsider-rolle de begge med tiden har lært å utnytte til fulle.

Som Conde bor han i en beskjeden toppetasje i et lite hus langs Mantillas hovedgate. Kun et ekstra lag maling skiller boligen fra nabohusene, slik kun en gul T-skjorte over den lett struttende pondusen synes å skille Padura fra de mange mennene i bar overkropp som stirrer ut fra gateportene langs veien. Både Conde og Padura er det beskjedne nabolagets ektefødte sønner, en outsider-rolle de begge med tiden har lært å utnytte til fulle.

Dekadent kommunisme. Selv om Conde innledningsvis jobber for politistaten, er han fra første stund en mann av folket.

«Conde er en anti-politimann som gjør politiarbeid», forklarer Padura over kjøkkenbordet. «Han vet ingenting om det tekniske forbundet med kriminaletterforskningen. I mine romaner er det ingen finger- eller fotavtrykk, ingen av de typiske elementene i en krimroman, bare Condes mentale arbeid.

Det er i det hele tatt ikke kriminalmysteriet som er det vesentlige i romanene, understreker han, men det sosiale innholdet: «Mario Conde er broen jeg bruker mellom litteraturen og den kubanske virkeligheten», sier forfatteren.

Den tidligere journalistens bøker er da også stadig blitt lest som nettopp et korrigerende supplement til de regimetro massemediene på øya. 

Og den tidligere journalistens bøker er da også stadig blitt lest som nettopp et korrigerende supplement til de regimetro massemediene på øya. I tetralogien (fire bøker i en serie, red.anm.) avslører for eksempel Conde en høyst lagdelt by, til tross for den rådende kommunistiske doktrinen. Fra sin base i Mantilla må Conde stadig nordover og vestover i sin jakt på kriminelle elementer, til bydeler som El Vedado, Miramar og Siboney som det gamle borgerskapet i sin tid rømte etter revolusjonen i 1959.

«De områdene som ble tømt den gang, ble tatt over av den nye klassen med politikere», forteller Padura, og gjennom Condes syrlige blikk beskriver han partitopper som har sklidd tilsynelatende sømløst inn i det gamle borgerskapets rolle, sittende på toppen av en sosial pyramide skapt av politiske privilegier heller enn markedet.

De korrupte ofrene i tetralogien er da også alle medlemmer av denne eliten: En sjef for et statseid selskap; en datter av en kommunistisk sosietetsdame; en ambassadør med en lang politisk karrière; og et tidligere høytstående medlem av kommunistpartiet. Alle har tilknytning til en elite som i siste halvdel av 1980-tallet ga seg selv privilegert tilgang til forbrukervarer i spesielle butikker, til egne sykehus og feriesteder, samt den mye misunte muligheten til å reise til utlandet. Paduras romansyklus er i så måte et fascinerende portrett av et kommunistisk system inne i sin dekadente fase.

Fattigdomskultur. I løpet av den tredje romanen innser Padura at Conde, frem til nå en alkoholisert «private eye» tatt ut av en hardkokt amerikansk krimroman og presset inn i en liten kubansk politi-Lada, egentlig ikke passer videre godt inn i tjenesten.

«Han er mer av en marginal figur, i den forstand at han trives bedre i ytterkanten av samfunnet enn i sentrum», forklarer forfatteren. I fjerde roman lar han derfor Conde slutte i politiet, og fra å være en sjangermessig kuriositet blir han i romanene som følger den innledende kvartetten, mer og mer en speiling av et samfunn som fra tidlig på 1990-tallet begynner å masseprodusere nettopp marginale figurerer, både i virkeligheten og i litteraturen. 

Med den økonomiske krisen som fulgte Sovjetunionens sammenbrudd og dermed bortfallet av tunge statssubsidier, ble Cuba tvunget ut i et slags halvkapitalistisk eksperiment som frem til i dag stadig antar nye ustabile former.

Med den økonomiske krisen som fulgte Sovjetunionens sammenbrudd og dermed bortfallet av tunge statssubsidier, ble Cuba tvunget ut i et slags halvkapitalistisk eksperiment som frem til i dag stadig antar nye ustabile former.

«Det som tidligere hadde vært mer eller mindre likt for alle, sluttet å være det fra og med 1990-tallet», sier Padura. «Og det er en tendens som har fortsatt å utvikle seg frem til i dag.»

Når den nå bruktbokselgende Mario Conde forsøker å lese byens nye sosiale geografi i «Havana Fever», den sjette boken i serien utgitt i 2005, innser han at terrenget ikke lenger passer med det gamle kartet. Nå er det de som tjener dollar (i dag erstattet av «konvertible pesos») innen mer markedsstyrte næringer som turist- og restaurantbransjen som er blant de nyrike, mens de som primært stadig tjener nasjonale pesos i den statsstyrte delen av økonomien, lever i en større eller mindre grad av fattigdom.

Som for de fleste kubanske forfattere på 1990- og 2000-tallet, er det nå et Havanna i fritt forfall som blir det fremste temaet, med særlig en bydel i forgrunnen: Centro Habana, det store området med falleferdige høyhus som strekker seg vest- og sørover fra den gjenoppbygde koloniale bykjernen, og der det på begynnelsen av 2000-tallet i snitt kollapset en bygård om dagen.

«Det er et område der marginaliseringen, fattigdommen og forfallet har vokst opp gjennom årene», sier Padura. «Og under og etter krisen på 1990-tallet nådde det et ekstremt nivå.» Særlig «Havana Fever» antar tidvis karakter av en nærmest naturalistisk sosialreportasje, med en klar politisk brodd: Det folkelige hjertet i revolusjonens hovedstad er stadig fanget i en fattigdomskultur som strekker seg generasjoner tilbake, hvilket selv Fidel Castro måtte innrømme i et intervju i 2006. 

Den syvende sirkel. I et lengre essay fra 2014, beskriver Padura hvordan Condes ansvar i stadig økende grad vil være å avdekke de nye sosiale utviklingstrendene på øya. I sin kommende krimroman, den niende i rekken, vender Padura derfor blikket mot et nytt fattigdomsfenomen: Et belte av nye improviserte boligområder helt sør i byen, et fenomen som synes å bringe det latinamerikanske favela-konseptet stadig nærmere Karibiens sosialistiske utopi.

«Hvis Centro Habana er den første sirkelen i helvete, er disse nabolagene den syvende sirkel», sier Padura. «Det er nabolag uten sanitære systemer. Enkelte har vann, andre ikke. Husene er av blikk og treplanker, fullstendig improvisert.»

Disse områdene, som visstnok også vokser frem i lommer mer sentralt i byen, har fått det forskjønnende tilnavnet «asentamientos»: bosetninger, men forblir ellers ofte navnløse. Mange av innbyggerne lever i det forfatteren beskriver som en sosial elendighet uten sidestykke i Cubas nyere historie.

«Man evnet aldri helt å få has på fattigdommen», sier han om revolusjonens viktigste målsetninger. «Går du fem eller seks kvartaler herfra, får du raskt øye på den. Men her er det stadig snakk om en grad av fattigdom. Det vi ser nå, er derimot nabolag hvor det finnes nivåer av absolutt misère.»

Paduras skarpe sosialkritikk kan synes overraskende, tatt i betraktning at forfatteren stadig både bor og publiserer på Cuba. Men det har sin pris.

Paduras skarpe sosialkritikk kan synes overraskende, tatt i betraktning at forfatteren stadig både bor og publiserer på Cuba. Men det har sin pris.

«Det er mange personer som foretrekker at vi ikke snakker om disse problemene», sier han. «Og det resulterer i en form for kulturell og promosjonell marginalisering.»

Han viser til at bøkene hans på hjemmebane, til tross for stor leserinteresse, blir trykket i minimale opplag (en skjebne som vel å merke rammer de fleste kubanske forfattere), og at den lokale pressen knapt vier ham oppmerksomhet. 

Det slående er likevel hvordan Mario Conde, både i sin tidlige inkarnasjon som politimann på jakt etter medlemmer av revolusjonens korrupte elite, og senere i sin nye manifestasjon som en observatør av byens marginale miljøer, langt på vei fremstår som en vokter av revolusjonens sanne verdier, av likhet og sosial rettferdighet; en posisjon Padura selv også villig inntar.

«Hvis det er noe i den generelle betydningen av ordet 'revolusjonær' som gjør det mulig å være mer eller mindre revolusjonær, så er det jeg gjør mer revolusjonært enn det de gjør», sier han om dem som innenfor det politiske systemet ønsker å marginalisere ham og hans bøker. «Jeg er den revolusjonære og de er de konservative.»

Og dermed avslører kanskje Padura hemmeligheten bak Conde-seriens unike posisjon på Cuba:

En sosial kritikk som, fordi den er formulert fra innsiden av revolusjonens egne premisser, synes å gi forfatteren en viss immunitet, samtidig som den evner å sette spørsmålstegn ved et regime på full fart bort fra sine egne prinsipper.