• Aktivisme i slummen Ganard Joseph bor i Cité Soleil, som regnes som Haitis verste slum og ligger der det gamle slavemarkedet lå, ved sjøen i Port-au-Prince. Her henger han #PetroCaribeChallenge-banneret på huset sitt. Joseph organiserer også aktivistmøter med ungdommer i nabolaget. Foto: VALERIE BAERISWYL

  • Mobilisering Elever ved Petionville ungdomsskole i Port-au-Prince jubler til opposisjonsleder Moïse Jean Charles under en demonstrasjon mot regjeringen. Foto: JEANTY JUNIOR AUGUSTIN

  • Trefattig Utsikt over noe av det som står igjen av Haitis furuskog. Avskoging og erosjon er et stort problem i landet hvor trekull er den primære energikilden blant folk. Foto: VALERIE BAERISWYL

  • Symboltungt samlingspunkt Haitisk politi holder vakt ved statuen av landsfaderen Jean-Jaques Dessalines under en av de store demonstrasjonene i Haiti høsten 2018. Dessalines var lederen for den haitiske revolusjonen og fungerte som keiser fra 1805 til han ble drept i 1806. Han avskaffet slaveriet i Haiti, men massakrerte i prosessen flere tusen franske kolonister på øya. Foto: VALERIE BAERISWYL

  • Forsøplet skolevei Fra bydelen Martissant i sentrum av Port-au-Prince. Håndtering av søppel er en enorm utfordring i den haitiske hovedstaden. Foto: VALERIE BAERISWYL

  • Grønn marsj mot korrupsjon Under parolen #somospueblo («Vi er folket») gikk tusenvis av dominikanere på andre siden av grensen fra Haiti, i et demonstrasjonstog mot korrupsjon i Santo Domingo, hovedstaden i Den dominikanske republikk 15. juli 2017. Foto: TATIANA FERNANDEZ, AP/NTB SCANPIX

Kampen for en fremtid på Haiti.

Kampen for en fremtid på Haiti.

Fra utgave: 4 / april 2019

Vinterens opptøyer i Haiti bunner i et voksende folkekrav om en slutt på et gjennomsyret korrupt system.

Slagkraftig. Når forholdene i Haiti en sjelden gang omtales i mediene, er narrativet gjerne av en feilet stat med innbyggere som passivt sitter i en håpløs situasjon og venter på hjelp. Men nyansene i den haitiske fortellingen er heldigvis mange flere og vitner om et folk som krever ansvarlighet fra sine ledere. Det siste halvåret er det vokst frem en slagkraftig bevegelse av unge haitiere, som mobiliserer under parolen #PetroCaribeChallenge. «Vi slåss for retten til å få leve i landet vårt», sier Pascale Solages, en av frontfigurene i bevegelsen, til Aftenposten Innsikt.

Fakta

PetroCaribe-fondet.

/ Solidaritetsavtale fra 2005.

/ Inngått mellom Venezuela og landene tilknyttet den karibiske sammenslutningen CARICOM (Caribbean Community).

/ Avtalen tillater kjøp av venezuelansk olje til markedsverdi med forskuddsbetaling på 5–50 prosent av totalbeløpet i løpet av ett til to år. Resten kan nedbetales gjennom en 17–25 års finansieringsavtale, og med 1 prosent rente dersom oljeprisen er over 40 dollar pr. fat.

 

Solages kaller seg en «petrochallenger». Bakgrunnen for betegnelsen er PetroCaribe-alliansen som daværende president i Venezuela, Hugo Chávez, opprettet i 2005. Alliansen, som da besto av de fleste medlemslandene i den karibiske sammenslutningen CARICOM (Caribbean Community), mottok svært fordelaktige låneavtaler ved kjøp av venezuelansk olje. Forutsetningen var at pengene som landene sparer, skal gå til moderniseringsprosjekter som øker den sosioøkonomiske velferden i befolkningen.

Haiti kom med i programmet i 2008, under daværende president René Preval, og har siden det mottatt lån tilsvarende 2 milliarder dollar, eller rundt 17 milliarder kroner etter dagens kurs. Pengene skulle komme godt med for et hardt prøvet land, spesielt etter jordskjelvkatastrofen i 2010, da mellom 200 000 og 300 000 mennesker døde og halvannen million haitiere ble hjemløse. Men sånn er det ikke blitt.

Rett i lommen? «Kot Kòb Petwo Karibe a???», skrev den kanadiskbaserte filmskaperen og forfatteren Gilbert Mirambeau Jr. på Twitter 14. august i 2018: «Hvor er PetroCaribe-pengene?» Noen dager senere fulgte den haitiske rapperen K-Lib opp med sitt bilde og emneknaggen #PetroCaribeChallenge, og slik så bevegelsen dagens lys.

For oljemilliardene forsvant, og i perioden det er snakk om, var det USAs og den haitiske elitens yndlinger Michel «Sweet Micky» Martelly og hans statsminister Laurent Lamothe som satt ved makten lengst. Dagens president, Jovenel Moïse, er Martellys foretrukne etterfølger og selv anklaget for økonomisk mislighold knyttet til bananplantasjen han eier. Lamothe er blitt innkalt til å forklare seg for en komité som er nedsatt for å belyse pengebruken. Men også senatoren som leder denne komiteen, har mistanker om økonomisk mislighold mot seg.

«Korrupsjonen er overalt i det haitiske samfunnet og angår alle haitiere, fordi den oppleves i det offentlige liv, i privat-livet og i arbeidslivet», sier Solages.

«Vår bevegelse har ingen ledere. Vi er alle haitiere, og særlig unge mennesker, vi bor her og jobber her, vi elsker landet vårt, og vi vil leve her i fremtiden under bedre forhold. Nå er vi lei, nå må vi slåss.»

Revolusjon i blodet. Haiti har en stolt historie når det gjelder å stå opp mot undertrykkelse. Som først i verden, gjorde slavene i den tidligere franske kolonien opprør mot slaveeierne, i en revolusjon som ga Haiti sin selvstendighet i 1804. Senere har folket stått opp mot fremmede invasjonsmakter og brutale diktatorer, som François «Papa Doc» Duvalier og hans sønn Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier.

Redaktør i den haitiske avisen Haiti Liberté, Kim Ives, mener haitiernes opprørshistorie og kombinasjonen av ungdommelig engasjement og støtte fra veteraner fra anti-Duvalier-tiden, gjør dagens antikorrupsjonsmobilisering så slagkraftig.

«Selv blant landets elite er det nå medlemmer som forstår at dette ikke går lenger. Det hjelper ikke engang å ha penger i Haiti hvis det ikke finnes tilgang på sykehus, bensin eller strøm», sier Ives.

For Haiti har utviklet seg til et kleptokrati hvor politisk makt tilsvarer økonomisk berikelse. Det haitiske produksjons- og landbrukssystemet er erstattet med et handelssystem som baserer seg på import og opererer med et monopolsystem som både hemmer lokal produksjon og gir høye matvarepriser. Det private næringslivet og lovgiverne som tilrettelegger for dem, er svært velstående og lever et liv i overveldende luksus, mens middelklassen forsvinner og det store flertallet av befolkningen lever på under to dollar dagen.

«Haitiere i dag kan se hvordan livet deres ville vært uten korrupsjon. Men denne gangen er det annerledes, for vi kjemper ikke bare mot en person eller en gruppe mennesker med makt, men mot et helt system. Vi kjemper mot myndighetene, privat sektor og de internasjonale aktørene som bidrar til å opprettholde det korrupte systemet mot befolkningens beste», sier Pascale Solages.

Hun forteller at bevegelsen aktivt forsøker å drive diplomati mot FN og den amerikanske ambassaden, to aktører med sterk innflytelse i Haiti, og at det er de som har myndighet til å bestemme om systemet skal bestå eller endres.

Diaspora-engasjement. Det nye ved dagens antikorrupsjonsaktivisme i Haiti dreier seg om systemkritikk. Samtidig har man klart å mobilisere unge haitiere både i og utenfor Haiti. «Det at haitiere i resten av verden er med, gir kritikken en ny dimensjon og større kraft», sier Ingvill Ceide Konradsen, som driver Prosjekt Haiti, en ikke-statlig organisasjon som jobber med utdanning, arbeidstrening og sosialt entreprenørskap i landet.

«Faren når mobiliseringen blir så stor som den er nå, er at det dukker opp personer som gjerne vil hive seg på for egen politisk vinning. Gode intensjoner taper terreng fordi folk, ofte med rette, er skeptiske», sier Ceide.

«Og systemet er fortsatt sånn at selv om president Moïse blir presset ut, vil en ny ’kjeltring’ fort dukke opp. Det som trengs, er at nye ledere løftes opp og frem, av noen andre enn dem som har noe å tjene på det personlig.»

Etter dager med opptøyer og flere dødsfall i februar, ble det stille fra aktivistene. Er de truet til stillhet?

«Trykket vil stoppe opp i en periode, så folk kan følge opp sine daglige gjøremål. Men så kommer det tilbake, og tilbake etter det, helt til systemet endres. Jeg er ung og tenker ofte på muligheten for å bo et annet sted, fordi sånn som det er nå, er det vanskelig å se noen fremtid. Men jeg nekter. Jeg vil leve i landet mitt, jeg vil jobbe her og få barn her. Vi kan ikke dra, vi må slåss for å få bli», sier Pascale Solages.

Engasjement også over grensen. På den andre siden av øya Hispaniola, som Haiti deler med Den dominikanske republikk, er det også store antikorrupsjonskrefter i gang. For to år siden mobiliserte flere dominikanske grasrotorganisasjoner hundretusener ut i gatene, til Marcha Verde – Den grønne marsjen – med krav om slutt på straffrihet for korrupsjon i landet.

Drivkraften på den dominikanske siden var ikke mislighold av midler fra PetroCaribe-fondet (derimot har dominikanske myndigheter blitt berømmet for effektiv bruk av disse pengene), men diverse skandaløse korrupsjonssaker, særlig under tidligere president Leonel Fernández’ tid ved makten (1996–2000 og 2004–2012).

Førsteamanuensis i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Leiv Marsteintredet, forklarer at Den dominikanske republikk i dag har en president som har lagt til rette for at mobiliseringer som Marcha Verde faktisk resulterer i endringer:

«Danilo Medinas regjering har ryddet opp i en utbredt korrupsjonskultur i Den dominikanske republikk ved faktisk å bringe saker inn for rettssystemet. Det har ført til at toleransen for korrupsjon i befolkningen er blitt enda lavere», sier Marsteintredet.

 «Det betyr også at det ikke bare er de politiske partiene som setter dagsorden i landet, men også folkebevegelser som Marcha Verde.»

 

Kilder: BBC, Haiti Liberté, Store Norske Leksikon, Wikipedia, Petrocaribechallenge.org, Miami Herald, Prosjekthaiti.org, The New York Times.