• Isen smelter I Arktis øker gjennomsnittlig årstemperatur nesten to ganger så fort som det globale gjennomsnittet, og utbredelsen av sjøisen på sommerstid er nå nesten halvert. Foto: UiT

  • Nytt skip Det splitter nye isgående forsknings-skipet Kronprins Haakon blir et viktig redskap for prosjektet «Arven etter Nansen». Her fra byggingen på verftet i Genova i Italia. Lengst til venstre, Fridtjof Nansen foreviget av fotografpionéren Henry Van der Weyde i 1897. Foto: ØYSTEIN MIKKELBORG/NORSK POLARINSTITUTT og LIBRARY OF CONGRESS

  • Forent Forsker-Norge Vanligvis konkurrerer de om samme forskningsmidler, men når det gjelder å finne ut hva som skjer nord i Barentshavet, har hele ti forskningsinstitusjoner slått seg sammen. Her er ledergruppen samlet. Marit Reigstad (nr. 4 f.v.) er prosjektleder for «Arven etter Nansen»-troppen som totalt vil telle rundt 200 personer. Til daglig er hun professor i marinbiologi ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Foto: MAGNE VELLE, «ARVEN ETTER NANSEN»

Barentshavets nordlige puslespill.

Barentshavets nordlige puslespill.

Fra utgave: 3 / mars 2018

«Arven etter Nansen»: Norge har samlet et helt landslag av forskere som på tvers av disipliner skal finne ut hva som egentlig skjer når isen smelter og det nordlige Barentshavet åpner seg.

Et nytt hav av spørsmål. Foruten noen sel og sjøfugl som jaktet polartorsk, var det her ingen særlig synlig aktivitet. Men nå trekker alt fra torsken og fiskeriene, til skipstrafikken og ikke minst olje- og gass-industrien oppover til det nordlige Barentshavet. For ikke noe sted på kloden skjer klimaendringene så raskt som i Arktis. Gjennomsnittlig årstemperatur øker her nesten to ganger så fort som det globale gjennomsnittet, og utbredelsen av sjøisen på sommerstid er nå nesten halvert. Nord i Barentshavet er porten til Høy-Arktis bokstavelig talt i ferd med å åpnes.

– Vi står her plutselig med et stort havområde som vi vet altfor lite om, sier Marit Reigstad (49). Professoren i marinbiologi ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitetet (UiT) er leder for den store forskningssatsingen «Arven etter Nansen», som etter mange års planlegging ble kjørt i gang i januar. Ti forskningsinstitusjoner er med på det de involverte selv gjerne kaller et arktisk forskningslandslag. Til nå teller troppen rundt 130 forskere. Med rekrutter og støtteapparat kommer stallen til å komme opp i et par hundre involverte. På sidelinjen applauderer både Regjeringen og Forskningsrådet som tilsammen tar halv-parten av regningen på 740 millioner kroner.

Fakta

«Arven etter Nansen».

Hva: Stort forskningssamarbeid mellom UiT, Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt, Norsk Polarinstitutt, NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetssenteret på Svalbard, Nansensenteret og Akvaplan-niva.

Mål: Å skape en helhetlig forståelse av endringene i øko- og klimasystemet i det nordlige Barentshavet, blant annet for å gi en kunnskapsplattform i forkant av forventet økt næringsvirksomhet.

Budsjett: 740 millioner kroner.

Finansiering: Institusjonene bidrar med halvparten av midlene selv. Regjeringen bidrar med 25 prosent, og det samme gjør Forskningsrådet.

Tid: Seks år etter offisiell oppstart januar 2018.

Nytt skip: Det nye isgående forskningsskipet Kronprins Haakon (eid av Norsk Polarinstitutt, driftet av Havforskningsinstituttet og med UiT som største bruker) blir et viktig redskap. Første Arven etter Nansen-tokt går sommeren 2018.

 

Aldri før har det skjedd at så mange forskere i Norge har slått seg sammen i ett og samme prosjekt. Men så har da landet heller aldri stått over-for et slikt hav av nye spørsmål.

– Til nå har vi bare kunnskap om små biter, som ikke kan settes sammen til en større forståelse. For å få til det, må vi rett og slett ha nye perspektiv, nye tilnærminger og se på ting i nye sammenhenger. Med kompetansen og infrastrukturen til alle institusjonene som er med, kan vi løse en stor nasjonal utfordring, sier Reigstad.

Kunnskap før næring. Det nordlige Barentshavet er riktignok ikke et helt hvitt kart. I løpet av de siste årene har havforskningen hatt årlige tokt der, med fokus på høstbare arter som torsk, hyse, uer, lodde, polartorsk og snøkrabbe. Men disse toktene har i hovedsak gått i åpent vann.

– I områder og perioder som er isdekket har vi derfor begrenset kunnskap, sier Reigstad, og forteller at særlig kunnskapen om arter som ikke er høstbare, er svært mangelfull. Det samme er kjennskapen til hvor mye det finnes av hver art. Hovedmålet er derfor å komme næringsvirksomheten, som forventes i området, i forkjøpet med en solid kunnskapsplattform.

– Den primære motivasjonen for at Norge er interessert i å finansiere et så stort prosjekt, er kunnskapsgrunnlaget vi trenger for forvaltningen, sier Reigstad. Kunnskapen vi har fra det sørlige Barentshavet vil nemlig ikke være gyldig lenger nord.

– Der er det et helt annet økosystem, som nå er i stor forandring. I fremtiden må vi også der kunne høste av overskuddet, uten å bruke opp naturressursene, mener Reigstad.

Globale implikasjoner. Om Arktis er stort, er hele bildet enda større. Mer åpent vann helt nord på kloden påvirker alt fra plasseringen av jetstrømmer og lufttransport, til temperaturvekslinger mellom hav og atmosfære.

Dette påvirker igjen værforholdene på lavere breddegrader. Mye av ekstremværet som oppstår andre steder i verden, kan altså spores tilbake til endringer som skjer i Arktis.

– Konsekvensene begynner å bli veldig tydelige. Særlig i Arktis, sier Reigstad. Fra sitt kontor på Institutt for arktisk og marin biologi har hun altså først og fremst øye for de marinbiologiske endringene.

– Arter vi før forbant med atlantiske vann, finner vi nå langt nord i Barentshavet, forteller hun.

Med nye arter som trekker nordover, kan det bli større konkurranse for dem som er der fra før.

– Før ble polartorsk spist av sel og sjøfugl. Men nå kommer torsken, som også er sulten og glad i den mindre polartorsken, sier Reigstad og understreker at organismene i Arktis er vant til relativt store svingninger fra år til år.

– Det som er utfordrende og skremmende, er at nå skjer mange endringer samtidig og veldig fort.

Nytt forskningsskip. Variasjoner i fortiden, og ikke minst det vi kan forvente av variasjoner i fremtiden, skal under-søkes i løpet av de neste seks årene. Til det vil «Arven etter Nansen»-besetningen nyte godt av det splitter nye, isgående forskningsskipet «Kronprins Haakon». Målet er å kartlegge havbunnen i prosjektets hovedtransekt* som går fra det sentrale Barentshavet og inn i Polhavet. *(Transektlinjer er rette linjer hvor forskere foretar telling av en gitt art på et gitt tidspunkt. Tellingene brukes deretter til å beregne antall individer av en art i et større område, red.anm.)

– Vi skal kartlegge havbunnen for å finne gode plasser for å ta geologiske kjerneprøver. Ved å finne ut hvordan variasjonen i temperatur og is-utbredelse har vært de siste ti tusen årene og sammenligne den med variasjonene vi ser i dag, kan det hjelpe oss å forutse hva vi kan forvente i fremtiden, forklarer Reigstad.

Breene og havisen krymper. Havet, og forholdet mellom isen og havet, er fysisk oseanograf Arild Sundfjords hovedinteresse. Forskeren ved Norsk Polarinstitutt leder en av de andre faglige arbeidspakkene i prosjektet.

På forrige tokt i fjor høst reflekterte han spesielt over hvordan landskapet har skiftet uttrykk siden han var ute til sjøs i Svalbard-området for første gang for 20 år siden.

– Det slo meg veldig allerede da vi landet i Longyearbyen. Hvor mye det har forandret seg, også på land. Tidligere kom isbreene lenger ned i da-lene rundt Longyearbyen. De samme breene er nå tynnere og ligger høyere opp i fjellet. Totalt så går det relativt fort og sikkert tilbake med breene. Det samsvarer godt med bildet vi har av havisen, forteller Sundfjord.

– Det har alltid vært varme i vannet under isen i Polhavet og i Barentshavet. Men nå er det mer av den varmen som kommer sørfra, og når isen begynner å sprekke opp og blir tynnere, så blir det en dobbel effekt med både mer og varmere vann som blandes opp, forklarer han.

Når solen treffer vann. Men dette er kompliserte forhold. Én ting kan endre to andre ting, som igjen kan endre flere. Et eksempel på en slik tilbake-koblings-effekt er den som skapes av solstrålene når de treffer vann – og ikke is.

– Når det er sterk solinnstråling om sommeren, så vil et isdekt hav reflektere veldig mye av strålingen direkte tilbake opp i atmosfæren. Da har ikke strålingen så stor varme-effekt. Men med en gang den treffer åpent vann eller råker mellom isflak, så vil havet absorbere strålingen. Dermed bidrar solstrålingen til høyere temperaturer i havet, som igjen påvirker lufttemperaturen over, som i sin tur er med på å smelte isen, eller utsette ny isfrysing om høsten, forklarer Sundfjord.

Mer presise prognoser. Selv om det lenge har vært hevet over enhver tvil at isdekket i Arktis krymper kraftig, har ikke forskerne klart å forutsi hvor fort smeltingen av havisen går. Et av hovedmålene for «Arven etter Nansen» er derfor å bidra til bedre datamodeller som kan gi mer presise prognoser for isdekke, havmiljø og atmosfære – både i kort og langt perspektiv.

Resultatene forskningslandslaget kommer frem til i den nordligste delen av kloden, vil sannsynligvis interessere en hel verden.

 

Stor oppdagelse Nansens største enkeltoppdagelse var at Nordishavet er hele 4000 meter dypt. Her lodder «Fram»-mannskapet dybden på 3500 meter i april 1894. Foto: FRIDTJOF NANSEN/NASJONALBIBLIOTEKET

 

Den første klimaforskeren.

Et stort forskningslandslag samler seg under prosjekttittelen «Arven etter Nansen». Hva innebærer egentlig denne arven? Det finnes så mange bilder av Fridtjof Nansen – polarhelten, humanisten, diplomaten – at vitenskapsmannen gjerne drukner i det hele.

Allsidig vitenskapsmann. – Å samle alle gode krefter i ett lag og å forsøke å skape en større helhetlig forståelse for havet og andre grunn-leggende geofysiske forhold, det kan nok med rette kalles arven etter Nansen, mener Harald Dag Jølle, polar-historiker ved Norsk Polarinstitutt.

Han har skrevet Nansen-biografien «Oppdageren», hvor det først og fremst er vitenskapsmannen som blir portrettert. Nå er han godt i gang med bind nummer to.

– Nansen ga verden først og fremst en helt ny forståelse av Arktis, men også innenfor vitenskapen var han svært allsidig, forteller biografen.

27 år gammel, før han tok skiene fatt og krysset Grønland, gjennomførte Nansen sin doktorgradsavhandling i nevrologi. Forskningen på dette feltet gikk så fort på denne tiden, så Nansen med sine mange jern i ilden, skjønte at han kom til å bli akterutseilt.

Han skiftet beite til zoologien før oseanografien, altså havet, til slutt skulle bli Nansens store prosjekt. Det grunnlaget la han selvfølgelig under den tre år lange «Fram»-ekspedisjonen fra 1893.

Ny forståelse. – Under «Fram»-ekspedisjonen hadde han en veldig bred tilnærming til vitenskapen, sier Jølle. Den største enkeltoppdagelsen var å finne ut at Polhavet er hele 4000 meter dypt.

– Den dypeste målingen som før hadde blitt gjort her, var på 150 meter. Alle trodde at Polhavet var grunt vann. Så de hadde ikke lineverk langt nok, de måtte bøte med alt de hadde, forteller Jølle.

Med seg hjem igjen hadde «Fram»-mannskapet en helt unik måleserie av ulike vannlag, vanntemperaturer og saltholdighet i det sentrale Pol-havet, som la grunnlaget for en helt ny forståelse for de arktiske havområdene.

– Den moderne oseanografien sprang ut i kjølvannet av «Fram»-ekspedisjonen, og senere også etableringen av det som vi i dag kjenner som den moderne klimaforskningen, hevder polarhistorikeren.

Nansen skrev nemlig en rekke avhandlinger om solstråling, oppvarming av havet og om andre grunnleggende spørsmål om hva det er som regulerer planeten.

Forsker versus eventyrer. Mange mener at Nansen brukte forskningen bare som et påskudd for å satse alt på rekordkjøret over isen og mot polene. I boken «Den evige sne. En skihistorie om Norge», hevder Tor Bomann-Larsen at det å benevne «Fram»-ekspedisjonen som et viten-skapelig tokt, ikke er stort mer dekkende enn å kalle Olav Tryggvason en vitenskapsmann. Jølle mener derimot at det ikke trenger å være en motsetning mellom vitenskapsmannen og eventyreren Nansen.

– Han var en veldig ambisiøs vitenskapsmann. Nansen ønsket for alt her i verden at noen skulle reise tilbake til Polhavet for å kontrollere målingene hans med nyere instrumenter, forteller biografen.

Han mener derfor at polarhistoriens mest kjente konflikt, den som oppsto mellom Amundsen og Nansen da Amundsen fikk låne «Fram» for å reise nordover, men i stedet satte skuta mot Antarktis, får en annen kulør i lys av dette.

– Nansen hadde oppnådd det han kunne som polfarer, men innenfor vitenskapen ville han fortsatt gjøre noe som satte virkelige spor. Men han fikk aldri nye observasjoner fra Arktis, og «den store avhandlingen» ble ikke realisert. Er det derfor noen som særlig kan være berettiget til å bære arven etter Nansen, så er det dagens oseanografer, hevder Jølle.

Ville samle alle gode krefter. Nansen hadde også store visjoner om å samle de beste kreftene og bygge opp et samlende havforskningsmiljø ved det som da var Norges eneste universitet, i Kristiania.

Den drømmen brast på en klassisk lokaliseringsstrid. Stortinget ville nemlig ikke gå med på å samle alle gode hoder i hovedstaden.

– Tanken om å samle alle gode krefter for å lage et stort prosjekt, er derfor også arven etter Nansens ambisjoner, mener Harald Dag Jølle.